Ræl 2.0

No e det faktisk så lenge sia i har skreve ned unødvendig informasjon på denna internettsida her at i ikkje en gang huska passordet. Burde vært et komma der inne et sted, i innser det, men ka kan man gjør. I har nemlig alvorlige problema med å fatte me i korthet om dagen. No holdt i faktisk på å skrive "korte me i fatthet".

Eeeeegentlig skulle i ha skreve et romantiserende innlegg om kor fantastisk vakkert og på grensa til episk og rørende det va å returnere hjem til sine røtter, mens i rosemale egen eksistens og opphøye me sjøl i 934923849283. Men det e vanskelig å romantisere og rosemale 93 frisørsalonga, 103 pizzarestauranta, 983 analfabeta og 9822 apotek. Samt nokken rundkjøringa og verdens mest høylytte minibank. I tillegg e i fattig og arbeidsledig. Men det e litt fint å være i Molde da. Tror muligens i e i ferd med å bli alkoholiker. Men det har vel alltid lugge i korta så. Neida.

Som arbeidsledig så har du ganske mye tid til å tenke. I skulle ønske at i kunne meddele at i har funne kuren til både kreft, HIV og orddeling, men den gang ei.

Det e en tilvenningsprosess å returnere hjem, må lzm av-urbaniseres. Hver gang i forsøke å komme med et semi-intellektuelt utspill kontre folk alltid med "UuuUu, hør på ho som har bodd i Osloooo". Sorry ass, men du kan ikkje skrive "aldri" med g. Og det e to l'a i "alltid". Det kalles grammatikk, og det eksistere vel så vidt i veit i Møre og Romsdal også.

En anna ting som e så flott når man operere som arbeidsledig, e alle dem flotte tipsa folk kommer med. "Du kan jo skaffe d en hobby!" ....... og ...... og ............. og ........................... og ............................

Det her e hobbyen min da, og dokker ser jo kor bra det går.

Epleslang

Solen måtte gi tapt for de regntunge skyene som raskt bevegde seg inn over byen. Det ble skumring. Fortsatt var det lyst nok til at ansiktstrekk og bevegelser kunne skimtes i folkemengder. Tiden var ikke inne. Han var nervøs, nærmest trippet der han sto. Fingrene bevegde seg rastløs rundt arvegodset som preget store deler av ringefingeren. Det var hans kjæreste, og eneste eiendel. Filteret satt limt i underleppa, han visste det ville rive med seg en del av huden i det sigaretten måtte kakkes. Han fnøys, den var allerede fylt av DNA.
Det var ikke tilfeldig at han sto her, tenkte han. Store deler av livet hans hadde ledet opp til dette øyeblikket. Selv fant han det ikke spesielt dramatisk, selv om nervene muligens fortalte en annen historie. Han tente en ny sigarett. Det var lavmål, det absolutte lavmål.

“Servelat er kun rester, det er ikke et fullverdig pålegg”, sa moren alltid. Han hadde sett på henne, med store øyne, og med et blikk som kun en sønn kan sende sin mor. På en måte er vi alle rester av foreldrene våre, betød det at vi ikke var fullverdige?
Han husket henne slik, ville huske henne slik. Det var slik det var, og slik det burde ha vært. Moren var omsorgsfull, intelligent, klok og varm.
Hennes eneste svakhet var den evigvarende naiviteten. Den som alltid brakte ham med seg.
Den som slapp ham inn, gang på gang. Den var så svak, så inderlig svak. Den lyttet kun til hjertet, og var lydig deretter. For ham var servelat et fullverdig pålegg. Rester for ham var de menneskene han forlot etter at alt var spist, alt var drukket, knust og brukket.

Han tok seg til nesen. Kjente hvordan den bøyde seg skarpt til høyre. I barnehagen hadde han lært at nesen var plassert midt i fjeset. Det var den gangen.

Han hadde først lagt øyne på henne under “Faust - en innføring i Goethe” ved Universitetet. Det blonde håret som krøllet seg i nakken, de blå øynene som så alle andre steder enn på professorens utdaterte overhead-bilder.
Han beundret hvordan hun allikevel var i stand til å stille spørsmål så gjennomtenkte og velformulerte at de nesten vekket udyret i han. “Det er datteren til Norges best betalte advokat”, ble han fortalt. Da våknet udyret.

Han våknet brått. Alt rundt ham var tåkete og uklart. Han var usikker på om gårsdagens hendelser i det hele tatt hadde funnet sted. En veske ved siden av den skitne madrassen ga han svaret han søkte. Han hadde gjennomført planen. Det var ingen vanntett plan, den var i grunn ganske laber. Den var verken gjennomtenkt eller med rom for feiltagelser. Bedugget reiste han seg.
Med kroppsvekten fordelt på de to beina, kom skyldfølelsen og angsten over ham som en overivrig innkaster fra et festherjet chartersted. Telefonen ringte. “Det var vel relativt faustisk gjort av deg”, sa hun. Halsen var tør, stemmen var fanget. Hun hadde sett ham, hun visste hvem han var, hun hadde telefonnummeret hans. Han ble livredd og litt glad på samme tid. De lengselsfulle blikkene hadde blitt besvart. Hun ba om et møte.

De utslitte skoene ble fylt av gjørme i det han banet seg vei gjennom den massive plenen bak huset som tilhørte Norges best betalte advokat. I hånden bar han en veske. I følge diverse massemedia var det trendy for menn å bære veske, uten at han hadde blitt spart for tvilsomme blikk på bakgrunn av det.

Hun sto lent inntil et epletre som strakk seg så høyt at selv skaperen ville latt seg friste. Hun lo, da han kom snublende.
Hun forklarte at den patetiske handlingen han hadde utført dagen i forveien var noe av det mest romantiske hun hadde opplevd. Han fikk tanker i hodet som ikke hørte hjemme, selv i hans forskrudde tanker. Hun sa hun var vant til at gutter kun var ute etter pengene hennes, men at hun fant det interessant og rimelig drastisk at en faktisk hadde forsøkt å karre de til seg ved bruk av makt. Hun sa hun ønsket å tilbringe et døgn i hodet hans, bare for å utforske hva som egentlig foregikk der oppe. Han måtte le litt. Han fortalte henne historien, om servelaten og restene. Hun lo ikke lengre. Hun kysset ham, hun smakte svakt av epler og tobakk.

Observasjonspraksis

Hjernen hennes produserte intetsigende og overfladiske skildringer av omgivelsene hun befant seg i. Hun romantiserte storbykulturen, de høye husene, trange gatene, menneskene som hastet forbi, den forsinkede kollektivtrafikken og bilene som på mystisk vis klarte å unngå kollisjon. Hun var en kvinne av verden, ikke en kvinne i verden. Hun gjorde et mentalt notat angående menneskene rundt henne. Hun var den eneste som tilsynelatende observerte de andres tilstedeværelse. Det virket ikke som om hennes medmennesker var i stand til oppfatte at de faktisk var i samhandling med andre. Det var tydeligvis dette året hvor det å kommunisere med andre, ansikt til ansikt, var fullstendig bortkastet og unødvendig. De kommuniserte, men kun via satelittsignal eller internett. Det var muligens tryggere, fasaden kunne opprettholdes.

Hun studerte de ulike ansiktsuttrykkene som kom i mot henne. Hun fant det merkelig, nesten komisk, hvordan hvert enkelt menneske hadde hundrevis av følelser gjemt et sted der inne. De viste bruddstykker av de, gjennom kroppsspråk og mimikken i ansiktet, som hun ofte fant avslørte sinnsstemningen. Hun funderte over det komplette kaos som ville meldt seg dersom menneskene rundt plutselig skulle begynne å uttrykke sine innerste lengsler, tanker og følelser på åpen gate. Det ville blitt et sirkus på lik linje med pilgrimsreisene til Mekka eller folkevandringen ut av headline-konserten på en verdenskjent festival. Vi var bygd slik, konstruert og finjustert til fingerspissene. I det offentlige rom var vi alle offentlige personer, hvor vi representerte, som oftest, dem mest vellykkede utgaven av oss selv. Utad var det intet som plaget oss, hverdagen taklet vi, livet også. Vi var mekaniske.

Slår et bittelite slag for sjølironien og kline inn et lite slag for fritidsproblemet også, gett.

Faen, no har den indre stemmen preka til me igjen. I har nemlig også en genfeil som tilsir at: "Loven angående Pernilles sinnstilstand, §4.2, 2. ledd: I de stunder hvor humoristisk og/eller flaut materiale foreligger, bør og skal det deles med resten av omverdenen. Legitimert på bakgrunn av at underholdningsverdien rett og slett er så høy at menneskeheten vil lide dersom det ikke deles". Så jerra, lovpålagt og greier.

I fant nemlig ei gammel fil fylt med flotte webcambilda i har tatt av me sjøl i meget svake øyeblikk. Ka så fæla, spør du? Nei, den som visste det.

Here goes, crappy people!











Slik ser i btw ut når folk skriv teite ting på Facebook:
(Merk: Den gang da, HVER GANG NÅR).







Åh, trodde du i va ferdig no? Nei, vi har så vidt begynt.

Neida, i kødda. Ferdig..... NO!

Je ne sais pas.

Okei, no e i dritlei av at alle ska komme med det samme "tipset". "Koffor blogge du ikkje på bokmål, da får du fleire lesera". Altså, hvis det va lesera i va ute etter, hadde i muligens fresha opp designet på bloggen, tatt et småfrekt bilde av me sjøl, brukt det som header og skreve om hverdagslige problem, som f.eks kvisa og inngrodde hår. I kan avsløre at den egentlige grunnen til at i blogge e som følger:

1) I blir småkåt av å se kor raskt fingran mine bevege se over tastaturet. Og for å ikkje virke belastende for mine facebookvenna, velge i å benytte me av bloggen framfor å rape chatten.

2) I lid av en sjukdom som føre til at hjernen min produsere 239420938 fleire tanka samtidig enn ka som e gjennomsnittelig normalt for kvinna på min alder, sett på landsbasis. Det medføre derfor at i e nødt til å feste tankan mine til nokka. I har valgt å benytte me av det tragiske og oppbrukte konseptet - blogg. Det irritere me, egentlig. Det ordet. "blogg". E ganske kvalmt. Spesielt hvis du legg til en tjukk L.

3) perkselrfwkerkownknerwfiæoaewjripogfajeipjgipaerjgkjrgk. Fyfaen, no gikk fingran kjempefort. Sjøl om det ikkje va faktiske ord som blei nedskreve.

Nei, off. Sorry, men i har liksom mista fullstendig fatninga om dagen. I skjønne virkelig ikkje ka i bedriv. I har nemlig bestemt me for å flytte hjem. Jepp, til Modle. Og akkurat i skrivende stund forstår i det virkelig ikkje. I har nemlig en tendens til å få skikkelig angst og nervesammenbrudd i forkant av at en livsendrende avgjørelse ska utføres i praksis. I begynne å lure på om det ikkje e Oslo det e nokka feil med, men om det e me. Kanskje i rett og slett mangle evnen til å falle til ro. Ka om i blir fullstendig ulykkelig og miserabel i Molde? ka faen ska i ta me til da? Ikkje faen om i flytte igjen. Det nekte i. Det e i hvert fall helvete på jord. Nei, i orke ikkje tenke meir i no.

Just for the heck of it så slenge i med et par bilda i akkurat presterte å bla fram fra den mest inngrodde fila på heile PCen. For rundt et år sia syns i det virka ekstremt festlig å ta webcam-bilda av me sjøl når i kom hjem fra fylla,for og så sende dem på mail til en stakkars intetanende Amalie.

Runkemateriale fra øverste hylle:







Ekkje rart ho mor e stolt av sitt eneste barn. Det e faen ikkje håp. Det ekke det. Null fuckings håp. Verden, VERDEEEEEEN. I kan like godt begynne å samle på gråstein igjen.

Den gang da, hver gang når.

Den kalde luften som varslet om skifte i årstiden, hadde meldt sin ankomst. Den brakte med seg en velkjent lukt. En lukt som kun fantes i byen hvor det hele startet. Hun så utover dette vesle stedet hvor hun visste hun hørte hjemme. Dette stedet som skapte en ro i henne, en ro hun sjeldent følte andre steder. Bestandig var det noe som knøyt seg i magen, noe som fortalte henne at hun ikke var tilfreds. På dette stedet eksisterte ikke denne følelsen. Den forsvant, omtrent like raskt som det vesle vindkastet som plutselig brakte høsten med seg.

Det var ikke nødvendigvis menneskene som befant seg der som gjorde henne sterkere, tryggere og roligere. Det var selve stedet. Det var en del av henne. Hun hadde formet seg der. Det var her identiteten og relasjonene hadde vokst frem. Det var her hun en gang hadde blitt til den hun var. Det var muligens kjedelig, til tider grått og trist, men samtidig var det levende, vakkert og nakent. Det var ikke mer enn det ga seg ut for å være. Det var enkelt, bekymringsløst og mest av alt - kjent. I de årene hun hadde oppholdt seg utenfor byens rekkevidde, hadde hun blitt påmint hva som gjorde den så ubeskrivelig vakker. Tidligere hadde hun vendt seg til sjøluften og det vakre landskapet, hun verdsatte det på ingen måte. Det var annerledes nå. Den friske sjøluften slo i mot henne hver gang hun returnerte. Det var over hennes fatteevne at hun ikke lot den begeistre henne tidligere.

Hun var også takknemlig, for det var dette stedet som hadde introdusert henne for ham, og ham for henne. Det hørte fortiden til, men allikevel levde minnene. Han dukket opp på feil tidspunkt, som de fleste har en tendens til å gjøre. På et tidspunkt hvor livet ikke var tilrettelagt for den slags. Hvor det kun fantes rom for å leges etter den forrige hendelsen som endte i destruktiv krigføring, som det ofte gjorde i denne perioden av livet.
Hun var usikker, usikker på om hun var i stand til å ta det inn over seg, om hun maktet, men det skjeve smilet og de store øynene overtalte henne. Hun lot seg rive med, som bladene på trærne.
Lik høsten, ble det stormfullt. Det var i de øyeblikkene hvor stormen stilnet, minnene ble skapt. Hvordan han høyst usjarmerende startet flere romanser samtidig, men endte opp med å velge henne. Naivt nok godtok hun det. Hun visste hun egentlig ikke kjente ham godt nok, men det fikk være. Hun lyttet til den symbolske muskelen som pumpet blodet ut i årene.
De små ordene som ble utvekslet vokste seg til stadighet større og større. De utviklet seg til tirader og uttalelser man angrer seg i etterkant. I de stundene hvor sårende ord utveksles, tenker man ikke at detmuligens kan bli de siste ordene man får sagt. I dette tilfellet ble det slik
.
Hun ble sittende, fullstendig nedbrutt over de hatske ordene som ble hennes siste til ham. Hun fikk aldri sagt hvor høyt hun hadde verdsatt de fine stundene, de fine ordene og hvor vakker hun syntes han var den gangen, det som skulle bli deres siste møte. Hun ser ham fortsatt. Overalt. Hun kan fortsatt besøke ham, selv om han ikke er tilstede. Tankene finner ham ikke like ofte lengre, noe hun bevisst har gjort til en vane. Hun makter ikke tenke for mye. Hun vet at han finnes et sted, et sted hvor hun alltid vil holde ham, der hvor han aldri slipper fra. Den følelsen gjør det vonde lettere å takle. Hun har lært å minnes de fine studene og de fine ordene, framfor de ordene hun aldri kan ta tilbake.

Til Steffen.

Picture perfect

De tomme veggene stirret på henne som et lite tilfredsstilt publikum under en middelmådig konsert. De var nakne, hvite. Hun klødde i fingrene etter å henge opp de mange plakatene hun hadde samlet gjennom årene. De tynne, store arkene, hvor nye og gamle helter var avbildet, som et slags evigvarende bevis på glansdagene.
I esken, blant plakatene, fant hun også bilder av menneskene som sto henne nærmest. Det var fint å se hvordan de smilte til henne gjennom glasset. Selv om smilene vitnet om et livslangt bånd fylt med aksept og betingelsesløs kjærlighet, var det ikke nok for henne. Den lille stemmen hvisket fortsatt at hun ikke var god nok, kom aldri til å bli god nok. Utmattet av den selvdestruktive tankegangen, falt hun ned på en stol ved vinduet. Den massive trepulten hun hadde plassert ved vinduet for å hindre innsyn, ga ingen tegn til å bry seg i det hodet hennes traff treverket. Hjernen sendte signaler til kroppen om at dette ikke var en form for tolererbar oppførsel, og hodet begynte med ett å verke. Hun tok seg til pannen. Slik ble hun sittende.

Det føltes som timer, men klokken på veggen vitnet om at det kun var snakk om minutter. Hun kunne ikke sitte slik resten av livet. Hennes meningsløse, nærmest patetiske eksistens, begynte så vidt å synke inn. Hun var ambisiøs, men utålmodig. Hun var målrettet, men ubesluttsom. Hun var lærevillig, men demotivert. Hun hadde for lengst lagt fra seg den tilsynelatende ufravikelige evnen til og kun ta til seg negativ kritikk. Hvis hun bastant hevdet hun var god til noe, men ble motsagt, svarte stemmen at motparten mest sannsynlig hadde rett. Hun var udugelig. Tiden hadde lært henne at disse menneskene, mest sannsynlig, var av den sorten talentløse sjeler som ikke kunne unne andre framgang. Hun smilte forsiktig, turte ikke glise, det ble for pretensiøst, tenkte hun.

Hun reiste seg, gikk bort til esken som inneholdt plakatene av framtiden og fortidens helter og begynte å rulle de ut. Hun hadde gått til innkjøp av klister, populært kalt “tyggis”, i hvert fall på barneskolen. Hun mintes den tiden, hvor alt ble tatt bokstavelig, og kom fram til at hun gjennom årenes løp måtte ha spist flere kilo av den grønne udefinerbare massen. Det var et under at hun var i live, tenkte hun. Hun begynte å klistre, plasserte de grønne prikkene forsiktig i plakatens fire hjørner. Hun presset tommelen forsiktig, men presisert og bestemt mot veggen. Det ble skeivt. Hun gikk for et andre forsøk. Fortsatt skeivt. Utålmodigheten rev i henne som en innpåsliten lillebror. Hun tok tak i plakaten og rev den ned. Hun rev den i stykker.

Hun satte seg på gulvet, med hodet i hendene. Frustrert og sliten etter det massive raseriutbruddet. Hun satt slik en stund. Plutselig hørte hun en høy, skjærende lyd. Hun skvatt til og reiste seg. Det var dørklokka. Hun hadde ingen interesse av å samhandle med medmennesker på dette tidspunktet, men samtidig var det ufint å ignorere den høylytte lyden som varslet om besøk. Hun åpnet døren forsiktig. Utenfor sto de største blå øynene hun noensinne hadde sett. Hun skvatt igjen, men på den fine måten. På den måten hvor hårene på armene reiser seg, hjertet hamrer raskere og blodet fosser gjennom årene. Man får ikke sjansen til å skvette på en slik måte mange ganger i løpet av livet. Det hørte til sjeldenhetene.. Og tilfeldighetene. De blå øynene stirret spørrende og litt forundret på henne. Øynene tilhørte et ansikt. Et litt stygt, men på samme tid, pent ansikt. Et ansikt man ikke kunne beskrive, det ville ta flerfoldige døgn med stirring for å kunne gi en tilstrekkelig beskrivelse av trekkene. Ansiktet fortalte at han hadde vært vitne til utbruddet hennes. På en måte var det greit, hun hadde allerede avslørt galskapen, det var ingen hemmelighet som plutselig ville komme å skygge henne fullstendig av banen ved en senere anledning. Det var alt gjort, han hadde sett det, men allikevel benyttet seg av ringeklokka.

I hånden holdt han et sammenrullet stykke papir. Han ga det til henne. Hun rullet det ut, overraskende oppdaget hun at det var den samme plakaten hun for litt siden hadde revet i filler. Hun smilte skeivt.

Kinnet hadde festet seg til treverket, det stakk litt i det hun dro det vekk fra den klamme bordplaten. Forfjamset, reiste hun seg. Kulden i rommet slo i mot henne. I det hun strakk seg for å lukke det åpne vinduet, tenkte hun at drømmen kunne vært virkelig, hadde hun bare husket å åpne persiennene.

Verdens rikeste land.

I utgangspunktet har jeg aldri vært særlig patriotisk. Jeg har i flere år nektet hardnakket for at det eksisterer en form for særegen norsk kultur. Argumentene mine baserte seg på den stadig voksende globaliseringen, som brakte med seg nye impulser og erstattet vår kultur med en felles global kultur, stort sett lik som i resten av den vestlige verden. Det eneste som var nevneverdig særegent ved den norske kulturen, var i følge meg selv, basert på norske oppfinnelser som ostehøvelen og bindersen, samt gamle nasjonalromantiske symboler som bunaden og vår tilsynelatende trang etter å ferdes i naturen.

Aldri merket jeg noe spesielt samhold mellom det norske folk. Vi var stort sett for opptatte av våre egne liv og våre egne små, hverdagslige problemer. Sikkerheten vår og framtiden vår var i trygge hender hos den stabile velferdsstaten. Landet som i lang tid har blitt forbundet med fred og fredsforhandlinger, det lille landet som gang på gang nektet å bli med i EU, det lille landet som valgte å stå alene, som ville klare seg selv. Det lille landet som allikevel måtte forholde seg til EØS-avtalen, det lille landet som produserer og eksporterer våpen til krigføring i andre land, det demokratiske landet, det lille landet som er rikest i verden, best å bo i, med større påvirkningskraft i verden enn noen av dets innbyggere er i stand til å fatte. Det var alltid trygt her, alle rettigheter ivaretatt. Ute et sted i verden visste vi at faren eksisterte. De fleste av oss fablet om at faren dreide seg om islamske ekstremistiske grupper, som så på vårt vestlige demokrati som en trussel. Den tanken tenktes sjeldent, det var for fjernt. Landet var for lite, for ubetydelig. Det måtte være en av våre egne. En som kjente systemet fra innsiden, en borger av nasjonen, som kjente landet.

Hans grusomme handlinger bidro til at Norge fikk en egen kultur. En kultur basert på et ekstremt samhold, som ikke har vært sett siden 8.mai 1945. Et samhold så sterkt at til og med de hardeste blant oss ble rørt til tårer. Et samhold som skaper beundring fra en hel verden. Vi samlet oss ikke i hat mot massemorderen, vi samlet oss i kjærlighet for hverandre. De grusomme handlingene forandret hele nasjonen. Menneskene sluttet plutselig å bry seg om de ellers svært tidkrevende, hverdagslige problemene. Vi begynte å bry oss om hverandre. Bry oss om demokratiet, om en nasjons ve og vel, om hvordan vi skulle reise oss, sammen. Hvordan vi som innbyggere i et land i krise, skulle takle sjokk, sorg, apati og smerte. Vi så forbi de forskjellene som tidligere skilte oss. Dette er en enestående kultur. En kultur vi bør bære med oss videre, en kulturarv vi bør gi videre til de neste generasjonene. Det er en kultur som definerer det lille landet som plutselig ble størst i verden.

22.07.11

Jeg har bestandig vært redd for mørket, men ikke av den grunn at et menneske muligens skal kunne komme til å skade meg, men på bakgrunn av min frykt for det overnaturlige. Jeg har de siste dagene erfart at intet kan skremme mer enn mennesket selv. Aldri før har jeg lugget i stummende mørke og funnet det nødvendig å skru på lyset fordi frykten tok overhånd. Det skremmer meg at dette mennesket en gang i tiden, for lenge siden, var omtrent som deg og meg. Han var en gang et uskyldsrent spedbarn. Uvitende om at han en gang skulle utvikle seg til å bli vår tids største monster.

Tanken om at dette muligens ikke er et engangstilfelle, men at andre mennesker også kan ha denne grenseløse, grensesprengende ondskapen iboende, er så skremmende at jeg, for å kunne bevare min egen forstand, ikke orker å dvele ved tanken.
Det skremmer meg at denne mannen i over ni år, har hatt disse tankene i hodet. I løpet av de ni årene har jeg blitt voksen, jeg har selv engasjert meg politisk med tro på en rettferdig verden, der alle mennesker, uavhengig av religiøs overbevisning, seksuell legning eller andre forskjeller, skal stå likt. Jeg har fått troen på et demokratisk samfunn, preget av ytringsfrihet og muligheter, demokrati og vekst, integrering og samhandling. Det skremmer meg at samtidig som disse tankene og ideene vokste i meg, satt denne mannen og planla å ødelegge alt det jeg trodde på og brant for.

Han tok det fineste som eksisterer i det norske samfunnet. Han tok livene til framtidige norske ledere. Han tok livet av og ødela livene til de ungdommene som inspirerer andre til å kjempe mot urettferdighet, og for rettferdighet, likhet og demokrati.

Hele Norge er i sorg. Vi forsøker å forstå, men forståelsen virker vanskelig å finne. På andre siden av den grusomme tragedien, står allikevel kjærligheten, støtten og omsorgen som har utspilt seg mellom det norske folk i etterkant av tragedien. Det er forferdelig, men samtidig godt å se. Mennesker man ikke kjenner, mennesker man aldri før har sett, strekker ut hånden for å vise omtanke. Problemene som før virket store, har blitt bittesmå. Menneskene man før tok avstand fra fordi de ikke var som deg, har plutselig blitt en del av deg. Jeg oppfordrer alle til å ta vare på litt av den følelsen, også da tiden muligens har leget litt av den verste sorgen. Vi kommer alltid til å huske disse dagene. Dagene da alt sto stille, og alle andre problemer forsvant, fordi noe annet var så langt, langt verre.

Åja

Låg akkurat å gurgla litt på mitt eget slagg da i plutselig kom på at i faktisk har en blogg. Blei liggende å gurgle enda litt til. Gurgle egentlig fortsatt. Har egentlig oppholdt me veldig mye på badet i det siste. Ikkje av nokka spesiell grunn, lid ikkje av akutt diare eller nokka sånt. I har bare funne ut at i blir eksepsjonelt brun i lyset på badet. Det e i grunn ikkje et mål for me å være ekstremt brun, men i finn det dog vitenskapelig interessant å se fargeforskjellen lyset skape i det i tar hånda ut baderomsdøra, så ganglyset treff huden, og i blir bleik, for og så ta hånda inn igjen på badet, og huden plutselig e tre hakk mørkere. I e nesten mulatt på badet, altså. Va et øyeblikk i holdt på å hashtagge Blackpower (altså, #blackpower) på Twitter. Men i såg for me at i muligens fikk en haug med illsinte brothas and sistahs på døra, og det va i meget lite interessert i. I vil egentlig ikkje ha nokken på døra. Mistenke at Lindorff kanskje tar turen snart. Men dem finn me ikkje da, sia i e i Molde. Hæhæ. Lure på om han derre lisenstaperen har vært på døra mi i Oslo. Han kan jo bare prøve se, ringeklokka funke ikkje uanz. I e ganske vanskelig å få tak i. I tar nemlig ikkje telefonen når et ukjent nr ringe. Hvis i da i det heile tatt orke å gulesider (det e en slags versjon av "google") nummeret, og dermed finn ut, til min store overraskelse, at det e nokka ubehagelig på den andre sida av tråden, velge i å overse det. Jepp, i e veldig flink til å overse potensielt ubehagelige hendelsa. Det e nokka mamma irritere se jævlig over. Irritere me sjøl også, for det blir jo bare 93289238 verre ved å ignorere. Plutselig gjenskapes den berømte "you have been accepted to Hogwarts school of witchcraft and wizardry"-scena med alle sa breva og uglan fra HP1. Herregud, da hadde i pissa full heile garderoben min, tror i. "Garderoben", lol. Hørtes ut som om i hadde et helvete med klær, og det ekke sant. Stort sett pleie i å kjøpe inn en rull med søppelsekka, hell et par måneda. Trændy ma lakk, he i haurt. Ganske praktisk i og med at det regne 24/7 også.

Mens i har produsert ta innlegget her, har i konstant repetert i hodet mitt "lat som om du e dum, lat som om du e dum". Det funka, tydeligvis. I gjør ofte det, dem gangan i må omgås dokker andre "dødelige". Det e vanskelig for me. Men i e ganske flink til å late som da. Har blitt det, i hvert fall. I bare kommer med et folkelig utsagn, slår me på låret å flire så det vekke dem døde, og dokker ELSKE det. Fyfaen, i blir litt imponert. I kunne faktisk blitt skuespiller. Aksel Hennie kan gå å knulle se sjøl i trynet. Nokka det for så vidt ser ut til at han allerede har gjort.

I think I'm dumb, or maybe just happy.

Det eksisterer mennesker som fra samfunnets side karakteriseres som ensomme. På et tidspunkt i livet befinner vi oss alle i den situasjonen. Det å benytte seg av ordet "ensom" for å beskrive en del av befolkningen, bidrar til fremmedgjøring av begrepet. Svært få mennesker ønsker å vedkjenne seg ensomheten, de ønsker å skjule den. Allikevel eksisterer det mennesker som ønsker ensometen velkommen med åpne armer. De trives i tilstanden. De finner den beroligende, nesten rensende. Vi samhandler med våre medmennesker i store deler av døgnets 24 timer. For meg var tiden jeg tilbrakte alene med meg selv svært dyrebar. Hendelsene som inntreffer i løpet av en dag har behov for bearbeidelse. Man bearbeider sanseinntrykk mest effektivt i selskap med seg selv, er mitt inntrykk.

Til tider oppfattet jeg menneskets eksistens som en slags pubertal konkurranse, hvor den eneste grenen var "Norgesmesterskap i lykke". Menneskene rundt meg forkynte konstant budskapet om hvor ekstremt lykkelige de var. Jeg oppfattet det hele som et lite gjennomtenkt, på grensen til patetisk skalkeskjul. Befinner man seg i en tilstand av eufori, har man ikke behov for å uttrykke det verbalt hver gang anledningen skulle by seg. Man annerkjenner de gode følelsene og uttrykker de ubevisst, var mine tanker. Selv var jeg Norgesmester i å vedkjenne meg ensomheten og de mørkere sidene ved livet. hovedfokuset mitt lå der. Lykken jaget jeg ikke, og den jaget tilsynelatende ikke meg heller. På et tidspunkt tok jeg det opp til vurdering om jeg faktisk var ekstremt lykkelig i min nåværende livssituasjon, uvitende lykkelig, sådan. Lykken er ikke det som vises utenpå, men følelsene ma har iboende.

Det var hakket før middagen kom i retur, jeg måtte slutte å overanalysere min egen sinnstemning. Negativ var jeg, kun fordi jeg fryktet nederlaget ved en potensiell holdningsendring. "Tenker du at utfallet av en hver situasjon vil være negativt, blir du ikke skuffet", messet bedreviterne. Selv var jeg fullstendig innforstått med at jeg ville bli skuffet, uavhengig av positiv eller negativ holdning. Når noe går i dass, blir man skuffet uansett. Et jævla tåpelig utsagn, egentlig. Allikevel våger jeg ikke å stille meg positiv. Selv om jeg innerst inne er positiv som faen. Egentlig vet jeg ikke helt. Jeg er den eneste som burde vite det, siden det sies at ingen kjenner en bedre enn en selv. Trodde ikke helt på det heller. Jeg forandret meg fra dag til dag, synes jeg selv. Enkelte dager var jeg ikke til å kjenne igjen.

Det er ingenting som er mer fascinerende enn å oppdage nye sider ved seg selv, så lenge det ikke resulterer i åtte ulike personligheter. Selv har jeg ingen akutte planer om barn , noe som medfører at åtte utgaver av meg selv nok ville blitt en styrkeprøve av de sjeldne.

,,,,,

I har fått tidenes dotta i øran etter dagens flytur til Molde. Har faktisk hatt problema med å høre me sjøl snakke, egentlig rett så befriende. I grunn e det ikkje så ofte i egentlig lytte når i sjøl formidle nokka, i e mest opptatt av å benytte me av haukeblikket for å forsikre me om at forsamlinga lytte mens i forkynne mitt budskap. Herregud, det blei ei lang setning.

Av og til hende det se at i kjem i et visst stemningsleie. Det medføre at i får en akutt trang til å informere folka rundt me om kor mye dem egentlig betyr for me og om mine varme følelsa for dem. Hvis du, slek so i, undertrykke mesteparten følelsan dine og dermed ikkje får utløp for dem, vil du etterhvert oppleve et slikt utbrudd.
I tillegg blir i så rørt av min egen godhet at i nesten må felle et par tåra. Kvalmt,ikkje sant? I e et umulig menneske, har i funne ut. I e fylt av så mange rarheta, så mange merkelige tanka og oppfatninga, selsomme innfall og tragiske tendensa. Men det e greit, i har akseptert min skjebne. Akkurat no e i litt småfull og alt for trøtt til at i orke å gå i dybden på akkurat ka den omhandle. I skriv egentlig bare for å skrive no. I lid i grunn av ei gigantisk skrivesperre om dagen, det eneste som kjem e oppgulp og unødvendige ytringa uten feste i nokka som helst nevneverdig. I finn det innlegget her så hjernedødt at i faktisk begynte å slagge litt av kjedsomhet. I tror i må rulle kråke på stua eller innkvart. Ikkje det at i kan å rulle kråke da, men det e ei anna historie. Men det e i hvert fall kjekt å vite at i har muligheten til å tørrtrene litt på akkurat den ferdigheten, i og med at i e aleine hjemme. Nei, off. I går å legg me i dusjen.

That legendary divorce is such a bore.

Husveggene i den trange gata slenger lyden av føttene hans som treffer den våte asfalten tilbake i ansiktet som et hardt slag. Sjokket over føttene som fortsatt bærer ham, får ham til å løpe enda raskere. Det var en selvutviklet teknikk mot søvnproblemene han en sen vinternatt hadde pønsket ut. Mennesker som sovnet i det hodet traff puta, hadde alltid forundret ham. Hvordan var det egentlig mulig? Tankene førte han langt avgårde, men ikke til det stedet hvor underbevisstheten styrte drømmene. Han var fortsatt våken, fortsatt tilstede. Drømmene styrtes av bevisstheten. Han følte seg aldri mer våken enn i de stundene han visste de fleste menneskene i verden lå i sin dypeste søvn. Det gjorde ham urolig, stresset, på en måte. I følge han selv var det en velutviklet teori han utførte i praksis. Ved å slite ut det kroppslige, var han rimelig sikker på at psyken måtte følge etter. Det hang jo sammen, på en måte. Han løp derfor til musklene var så ømme, at selv den enkle bestigelsen av de to trappetrinene som førte ham innendørs igjen, virket som en styrkeprøve fra helvete.

Svett og utmattet, åpnet han sakte døren inn til rommet han så inderlig mislikte. Det var så og si ingenting ved de 12 kvadratmeterne han fant nevneverdig interessant. Det var som et slags fengsel, hvor han hver kveld ble forvist til flere timers ufrivillig våkenhet. Han kunne høre henne. Høre henne offe seg. Høre henne trygle og be, høre henne uttrykke frustrasjon over at ingenting ble som hun hadde ønsket. Han var usikker på om hun var innforstått med husveggenes tykkelse. Visste hun at han hørte henne? Bare tanken fikk det til å gå kaldt nedover den allerede nedkjølte og regnvåte ryggen hans.
Lakenet klistret seg til ryggen som en litt innpåsliten kjæreste. Han trakk pusten, slapp den tungt, nesten litt oppgitt ut igjen, i håp om at hun for en gangs skyld skulle høre ham.

Han stirret opp i taket, det glodde olmt tilbake. I frustrasjon hadde han forsøkt å male det i yndlingsfargen, et slags tappert forsøk på å gjøre det penere å se på, mer beroligende. I stedet ble han liggende å irritere seg over det uferdige arbeidet. Hun påpekte ofte det. Hvordan han aldri klarte å fullføre noe, hvor viljesvak og tafatt han var. Hvor mye han lignet ham. Mer fikk han i grunn aldri vite. Han ble kun nevnt i forbindelse ved hans egne negative karaktertrekk. Han lurte ofte på hvor han egentlig befant seg, hvem han var. Hvor han hadde vært de gangene han som liten hadde stilt spørsmålstegn ved hans fravær. Han mumlet ordet med hjelp av et utpust, i tilfelle hun lyttet. "Pappa".

Pollenallergi

I har ikkje tellinga på kor mange "romana" i har forsøkt å skrive. Hver eneste gang i les ei bok som bergtar me, forsøke i febrilskt å skrive mi ega. Dessverre kommer i sjeldent lenger enn til første kapittel. For det første, så eig i ikkje nokken som helst slags form for sjølkontroll, og for det andre e i ikkje disiplinert og for det tredje e i så utålmodig at selv den mest kravstore NAV-klienten virke tålmodig i forhold. I miste for så vidt inspirasjonen stort sett med en gang, i og med at i overbevise me sjøl om at i aldri kjem til å prestere å skrive ferdig ei bok. + at i kan ikkje se for me at nokken kjem til å gidde å lese den heller. Det eneste i for så vidt e interessert i e me sjøl, og i tror IKKJE nokken har interesse av å lese ei bok på 300 sida om me. Det e fint lite å si ass. Eller egentlig ikkje, men det e ikkje av interesse for nokken andre enn dem som faktisk kjenne me veldig godt og forstår tankegangen min. Speaking off utålmodig, i e den typen som helst vil at ting ska skje på dagen. I hate å vente. Det e det verste i veit. I får nervesammenbrudd hvis i må vente meir enn 10 minutt på trikken, f.eks. (Trikk e btw et kollektivt framkomstmiddel,for dokker som muligens har tilhørighet på bøgda,kor 240 e det eneste framkomstmiddelet). (Kan også sammenlignes med en stor, bråkete, treigere versjon av buss). (Også går den på skinna da, ikkje det e synomymt med uttrykket "no går alt på skinna", for det e absolutt ikkje tilfelle. Det eneste som "går på skinna" e trikken sjøl, altså fysisk). Shit, det va den heftigste patronizen i har lirt av me på fleire uka. Fyfaen, så deilig.

I tenkte i skulle kjøre ei mini-utgave av "ting som irritere me".

Here goes:

I blir nevneverdig forbanna av folk som meine det e koselig å våkne opp til lyden av fuglekvitter. Det e faen me så lite koselig. I kan strekke me til at det e "koselig".
I hate (eller egentlig kan i ikkje si at i hate, for hvis man hate, så betyr det at det e en form for kjærlighet inne i bildet) derfor velge i å si at i e så JÆVLA likegyldig (ikkje at det bær nokka preg av troverdighet heller, ettersom i faktisk har valgt å dedisere et innlegg til folka, men hallo, dokker skjønne.. Irritere me over, kan i vel si) irritert på intetsigende folk som ska romantisere hver minste detalj på moder jord. Alt ska vær så forjævlig koselig heile tida. Sorry ass, men at fugla sitt å vræle uttafor vinduet mitt når i forsøke å sove, det e faen me ALT anna enn koselig. Det e så irriterende at i faktisk får nyresvikt bare av tanken. Hadde i bare klart å lokalisere våpenskapet til typen til mamma, skulle i faen me ha plafra dem ned heile gjengen. (Fuglan eller folka, spør du? Nja, fri tolkning e tillatt). Folk som lytte til fuglekvitter, mens dem danse glad og fornøyd bortover landeveien med en nyplukka bukett med hestehov må vær nokka av den skumleste og kvalmeste tanken hjernen min e i stand til å produsere. Og skulle det være tilfelle at i en "vakker" dag bevitne herligheten, e det bare å melde se inn i blindeforbundet så raskt det lar se gjøre. Det e en kvalmende illusjon av det mannen i gata vil karakterisere som "koselig". Og enda "koseligere" blir det hvis du legg til et gammelt, litt knitrete opptak av en hyperpositiv og bonderomantisk sang av Alf Prøysen. I blir direkte kvalm, utvikle snart akutt spysjuke bare av tanken.

Ikkje en gang PRØV å få me til å skrive om måsa.. Da kjem i til å selvdestrueres av irritasjon. Og nei, i e ikkje premenstruell, det går faktisk an å være irritert ellers i måneden også. Men egentlig e i ganske fornøyd, da.

Okei, i må bare uttrykke mitt hat mot måsa. I love å ta det i korte trekk.

For å sæ det slek da.. Til dokker som går å bekymre dokker for å bli akutt snik-islamisert, har dokker i det heile tatt dratt hode ut av ræva og sett dokker rundt? Det faretruende i ta landet her har ingenting med Islam å gjør, dem skumleste e til og med kvit og grå (Av lik etnisitet som nordmenn, med andre ord). Nemlig, MÅSEN. Måsen e det skumleste som eksistere på denna planeten. I må gå en omvei på fleire mil hver gang i ska hjem fra byen, for å unngå å bli truffe av klasebomban til "den hvite fare". Det e ingen som e flinkere til å terrorisere enn måsen. Måsen e 29393284 verre enn Bin Laden. Han virka faktisk koselig i forhold. Meir behagelig stemme hadde han også. Det va faen ikkje ofte han gjor en offentlig opptreden, kun på Al-Jazeera et par ganga i året, mens måsen hyle og vræle døgnet rundt. Al-Qaida burde virkelig studere måsens atferd, kunne sikkert plukka opp et par tips og triks. I BARE SIR DET: måsen e det eneste levende vesenet vesten burde frykte.

I ska btw få mitt eget program på Discovery, "the måse-hunter". Blir litt Bear Grylls møte Mythbusters. Ska forsøke å bevise om det e mulig å leve i et fredfult fellesskap sammen med måsen, samtidig som i lære bort overlevelsesteknikka i møte med detta livsfarlige rovdyret.

Speil, speil på veggen der... Oi, sju års ulykke, gitt.

I syns det e en skummel tanke at mange av oss muligens ska gå gjennom livet uten å være fornøyd med oss sjøl. I har sjøl levd store dela av livet mitt med ekstrem usikkerhet i forhold til både egen person og kropp. I har sikkert blitt kalt hvert eneste ord i boka, men på en eller anna måte har i klart å fortrenge det. Det ville vært selvutslettende og skulle la andres tanketomme utsagn prege tankan. I vil nok aldri bli heilt komfortabel med me sjøl, i har fortsatt problema med det å skulle være naken foran et anna menneske. Da hjelp det nemlig lite å skjule se bak arrogansen, sarkasmen eller ironien. Da e i tvers igjennom sårbar. I blir som en liten forlatt fugl. "Plukk me opp, for faen! I vil tilbake til reiret!". Det virke som om det utseendemessige har fanga opp alt av interesse, det indre blir kun en bonus.

I har egentlig vendt me til tanken om at i aldri kommer til å bli som "alle andre". I e av den oppfatning at i ikkje ville vært som i e, uten mine x antall kilo for mye. Sjøl om i ofte har vurdert å benytte me av hagesaksa, men i fare for å berøre nokken vitale indre organa, har i latt være. I e drittlei av å ikkje være fornøyd med me sjøl, av og ikkje kunne verdsette egenskapa og positive trekk hos me sjøl, kun basert på usikkerheten rundt mitt fysiske utseende. Det e slike sinnssyke tanka som bare bør skyves vekk og erstattes av tanka som betyr nokka, tanka som styrke selvbildet. Det e alt for enkelt og kun lytte til det negative, tro me.. 24/7. Men det e forbanna destruktiv atferd. Går man rundt og konstant tenke "i ekke bra nok, i e dum, i e feit, i e stygg, ingen vil ha me", vil det mest sannsynlig reflekteres på utsida, og medføre at man faktisk blir ENDA styggere. Tenk på det neste gang. Selvtillit e vanskelige saker, min like å svikte me i stunda der i treng den mest, btw... Men den e så jævla viktig.

Kan btw meddele at den QLE metoden ofte sett i amerikanske high school-komedia, som går ut på å skrive lappa med positive trekk ved se sjøl å henge opp på baderomsspeilet IKKJE fungere. Det skape kun irritasjon. I blei irritert fordi i hadde vært ekstremt jovial på et par av punktan. Se der vett, negativiteten skinn igjennom. Jaja, en ting e i hvert fall viktig å huske: Det kunne alltids vært verre. Se på barna i Afrika.

Et eller anna pompøst fremmedord som får me til å virke smartere.

I skulle akkurat til å innta den faste fosterstillinga å gjøre me klar for et par hardcore tima med søvn, i det hjernen min plutselig begynte å koke. "Detta må i få ut", tenkte i. "Får vel blogge litt da". MEN DA VETT, reiste spørsmålet se.. KA i HEELVETE ska i blogge om!? I har jo som prinsipp at i ikkje vil gå i detalj om mitt privatliv på bloggen, så det betyr dermed at i e avhengig av et tema hver gang i ska skrive ned nokka tanketomt dritt. Men det skjer jo ingenting!? I kunne jo selvfølgelig skreve side opp og side ned om kor irriterende idiotisk headlinesa på tv2-nyhetern e, men kor faaen e underholdningsverdien i det da!? Jo, ca like bra som headlinesa på tv2-nyhetern, juuust sayin'. MEN så kom i på aaaat -->


Herregud, det her e ikkje spesielt langt unna en sensasjon, folkens! I e offisielt 3 innlegg fra 100 (HUNDRE). Det e heilt sinnssykt. I va forbanna sikker på at i kom til å ligge med 100 stk før i faktisk orka å skrive 100 innlegg. I tok ikkje feil da.. EHHEHEHEEH. JOda, i gjor det. Litt.
Bloggen innehold i hvert fall svært lite kontinuitet, det ska være snickers og twist. Det e stort sett et eller anna ræl i kjem på i farta, og som i får en uavbrutt trang til å skrive ned så raskt fingran mine klare å bevege se - Og det e ganske fort, til tross for min motoriske svikt. E faen ikkje rart i va en jævel på blokkfløyte, som i har fortalt ca 100 ganga før. Der insinuere i kanskje at i har skreve om blokkfløyte i hvert innlegg, det har i ikkje. Det va bare en overdrivelse for at dokker skulle skjønne at i ganske ofte nevne at i e en jævel på blokkfløyte. Se, det gjor i det igjen, gitt. Der patroniza i dokker også, sånn btw. Og der gjor i det faktisk en gang til. Og enda en gang. I kan fortsette slik i i hvert fall 100 innlegg til, stopp me, vær så snill.

I kan meddele at i for øyeblikket befinn me i Molde. Altså, i e hjemme for sommeren. Det e alltid litt merkelig å returnere til byen som har oppfostra me, og som i har gitt alt i har å gi. Spydd bak hver busk, urinert offentlig stort sett der det finnes offentlighet, traska i hver ei gate, ledd, grått, hylt - GUD, hakket før i blir emosjonell. I blir fjorten år i hodet igjen. I uvitende tilstand, styrt av underbevisstheten, fant i me sjøl på vei til den lokale musikksjappa for å kjøpe "HIM - greatest hits". I det i snappa out of it, skjønte i faen ikkje dritten.
I måtte ta me kraftig sammen, hviske til me sjøl med sammenbitte tenner "Pernille, du e voksen no!".

I kan også meddele at i heller ikkje har forandra gamle vaner når det kjem til det å skulle levere bøker på biblioteket. Da i kom hjem låg det to frustrerte brev fra det lokale biblioteket om at i no MÅTTE komme å levere sa bøkern, før dem hadde me tvangslobotomert og sendt ut på ei øde øy (Gossen, der man blir innavla med heile slekta si og stengt inne i et hus, en ganske hardcore form for Big brother). Ekke rart det klikke vett. Problemet e bare at i finn det ekstremt flaut å skulle levere bøker for seint. I får et ekstremt anfall av sosial angst. Rødme, kjenne svettebarten presse på.. Derfor vurdere i bare å slenge litt cash inn i bøkern og smette dem inn i luka etter stengetid. Oi, ingen seksuelle referansa der, altså.

HERREGUD. Ka faen e det i sitt å skriv om? e et under at et såpass lavpanna individ har prestert å trøkke ut nesten 100 innlegg. Det samme kan vel sies om enkelte småbarnsmødre. jaja, neinei.

I vil også hjelpe barna i Afrika

Av og til føles det ut som om i ikkje eksistere i samme verden som resten av mine medmenneska. I oppleve øyeblikk kor i "dett vekk" litt. Det føles ut som om i bare forsvinn fra alle andre, sig sakte, men sikkert inn i min egen verden. Herregud, detta her kan tilsynelatende virke som begynnelsen på NOK et emo-innlegg, men slapp av, det ska nok utvikle se til humoristisk runke-materiale etterhvert. I følte bare for å innlede dypt, så får det bare fade ut i svada.. I virke sikkert mentalt forstyrra, i e faktisk ikkje heilt sikker på om det e tilfelle, men slike stunda får me virkelig til å undre.

I har bemerka me at det e svært populært å informere andre om at sommeren endelig har meldt sin ankomst. I tenkte i ikkje kunne være nokka dårligere, ergo: DET E SOMMER.
I har egentlig ikkje nokka spesiell formeining om sommeren. Den kjøpte du ikkje? Selvfølgelig har i ei meining om sommeren. Det finnes lite på denna herpa planeten i ikkje har ei formeining om. Heldigvis. Det e viktig med meininga. Hvis ikkje sitt du der som en tanketom primat uten et jævla innspill til nokka som helst, mens slagget renn nedover og spare d for kveldens dusj. I HATE faktisk folk som ikkje gidd å gjør se opp ei meining. Du gidd vett, men du KLARE det rett og slett ikkje. Hjernekapasiteten din sett stopper allerede FØR prosessen e iverksatt.

Men det som verre e, e folk som nekte å akseptere at det går an å ha forskjellige meininga om en sak. I e jo stort sett uenig med dem fleste som befinn se på høyresida (og da inkludere i AP), MEN i akseptere at dem ikkje meine det samme som me. Ja, et par av dem burde muligens vært innelåst på lukka avdeling på Gaustad, men det e en anna sak. Et par av dem e sikkert det også, slek btw.

Sorry hvis detta her ikkje heng sammen i det heile tatt, men i har ingen form for aktivitet i hodet mitt i dag. I har bare gått rundt og lirt av me det ene usammenhengende utsagnet etter det andre. + et par ekstremt tørre ordspill.
I har nemlig bakt bolla, nokka som appellere til min fascinasjon for ordspell. Det finnes uante muligheta. Kunne skreve ei 50349 siders bok med KUN bolle-ordspill, faktisk. Men i ska ikkje gjør det da, for det orke i ikkje. I orke ikkje skrive ta blogginnlegget her heller, egentlig. Skjønne ikkje koffor i gjør det. I begynte, så tenkte i "jaja, kan no hende det kjem nokka spenstig etterhvert" .... Så feil tok i, altså. Jaja.

Frihet og rettferdighet er at alle bor i blokk.

Klokka tikket usedvanlig høyt. Det hadde den bestandig gjort. Han hadde ingen spesiell interesse av å bytte den ut. Den hadde alltid hengt der, alltid vært til selskap under dagens måltider. Den siste tiden hadde tikkingen begynt å plage han. Det virket som om han først for alvor hadde begynt å legge merke til den. Huset var tomt nå, stille. Før hadde det vært fylt av lyder, lyder laget av mennesker som var glad i ham, og han i dem.
Kaffekoppen ga fra seg en overraskende høy lyd i det bunnen av koppen fikk et tøft møtet med bordplata. Han var irritert. Han ønsket ikke at tikkingen fra den jævla kjøkkenklokka bestandig skulle minne ham om svunne tider. Tider hvor alt virket enklere.

Han sukket dypt i det han innså at han allerede hadde løst dagens kryssord. Hukommelsen var ikke det den en gang var.
Han åpnet ytterdøren, det var stille i oppgangen. Han hadde bestandig undret seg over hvordan så mange mennesker kunne leve så tett, uten å egentlig vite noe særlig om hverandre. Selv hadde han bodd i oppgangen store deler av sitt voksne liv. Han hadde røtter her. Barnas oppvekst var hakket inn i dørkarmen inn til stua. Barna var for lengst ute av leiligheten. De hadde sine egne liv. Sine egne barn. Kona var heller ikke til stede. Men han husket henne, klart som dagen. Hvordan lyset av og til traff henne, fikk henne til å gløde. Hvordan hun hadde stelt ham, tatt seg av ham i alle de årene.

Livet hadde vært godt mot han. Rettferdig. Han hadde ikke tapt mer enn han hadde gitt. Livet hadde satt spor i han. De indre sporene var han mindre villig til å vedkjenne seg, de ytre kunne han ikke skjule.
Han tenkte tilbake på et utsagn han en gang hadde hørt: “Så lenge rynkene som preger ditt ansikt ikke er merker etter tårenes ivrige ferd nedover ditt kinn, bør du føle deg privilegert nok til å ønske de velkommen”. Han smilte, rynkene var med også der. Han hadde vært så heldig. Han priset seg lykkelig for at han var det bevisst.
Bildene som hang rundt om i den nedslitte leiligheten bevitnet et liv fylt av glede, reiser og familie. Han var så takknemlig. Han måtte sette seg, inntrykkene kom så raskt, alle på en gang. Det ble for mye.

Ytterdøren åpnet seg. Den nyutdannede og overmodige eiendomsmegleren geleider det unge paret inn i leiligheten.
“Det ser ikke særlig fancy ut akkurat nå, men det er helt klart et kupp! Et skikkelig oppussningsobjekt!”, gulper hun opp av læreboka før hun gliser så alle de perlehvite tennene skaper et skummelt gjenskinn i rommet.

Han reiser seg. Forfjamset over de uvedkommendes plutselige ankomst.
Han lener seg inntil veggen. Kjenner kulden mot kroppen. Han blir ett med den. Det er påtide å gå videre.

Life is a ticket to the greatest show on earth.

Hun åpner øynene. Kvitringen utenfor melder om at våren har ankommet.
Hun snur seg på siden, ser ut av vinduet gjennom den lille stripa gardinen ikke dekker. Sola står snart opp.
Hun synes det er merkelig, hvordan alle menneskene iler hvileløst rundt henne, alle skal de et sted. Alle har de enten viktige avtaler, andre mennesker de skal omgås, arbeid, skole, barn, varer de skal handle. Alle stresser. Av en eller annen grunn har de fleste bestandig dårlig tid. Hun er rimelig sikker på at over halvparten av de stressa menneskene ikke en gang har bemerket seg at våren har meldt sin ankomst. For halvparten av menneskene er det sikkert vinter fremdeles.
Hun trekker pusten, forsøker å gi fra seg en oppgitt lyd i håp om at de skal høre hennes frustrasjon over deres manglende evne til å stoppe opp, nyte de små øyeblikkene. For henne er det de som teller. Det er de små, spesielle øyeblikkene hun tenker tilbake på. Det kan være en kveld med gamle venninner, det kan være et spesielt blikk, et blikk som sa mer enn noen ord kunne, en enkel berøring, som allikevel skulle vise seg å være betydningsfull.

Hun observerte menneskene som fløy forbi henne der hun satt. Hun hadde sett seg ut en benk, hadde lenge tenkt på å sette seg der. Bestemte seg for at i dag skulle være dagen. Det var en velplassert benk. Utenfor allfarveg, men allikevel såpass sentral at den tillot henne å observere forbipasserende i det travle krysset, uten at det ble for åpenlyst. Hun fantaserte over hvilke opplevelser, erfaringer, minner, handlinger de ukjente menneskene hadde tilegnet seg i løpet av livet. Muligens var det noen som hadde like erfaringer og minner som henne selv. Hun forsøkte å plassere de ulike menneskene i ulike kategorier basert på hvordan hun oppfattet de, rent overfladisk. Men det var ikke helt enkelt. De fleste mennesker bærer masker, masker som ikke avslører ens virkelige identitet. Enkelte bærer den for å skjule noe, andre for å virke annerledes enn de egentlig er, andre bærer den for og simpelthen passe inn. Hun var overbevist om at ingen mennesker helt og holdent var seg selv. I hvert fall ikke i offentligheten. Muligens bak lukkede dører, hvor ingen kunne se og dømme deretter.

Hun undret seg over folks drømmer. Hva ville de bli da de var små? Hva ble de? Hva streber de etter?
Selv var hennes drømmer svært overfladiske. Hun drømte ikke om noe kolossalt, noe nærmest umulig. Hun drømte om å høre noen si ordene “Jeg liker deg, for den du er”. For henne var det de mest betydningsfulle ordene i verden. Det var noe helt spesielt over de ordene. De river vekk alle negative forestillinger en har i forhold til seg selv, usikkerheten og de vonde tankene. Bare det å vite at noen liker deg, akkurat som du er. Det var en utrolig følelse, hun var usikker på hvordan hun kom til å takle det, gitt at situasjonen en gang skulle oppstå. Kanskje ble hun stresset, som resten av menneskene rundt henne. Men det som var mest skremmende, var at hendelsen ikke skulle leve opp til drømmen, romantiseringen. I den forbindelse var hun egentlig litt skeptisk til drømmer, allikevel var hun av den oppfatning at verden ville vært et tomt og kaldt sted, hvis en ikke kunne drømme seg bort.

Fullmånens skinn trenger seg igjennom de lukkede gardinene. Øyelokkene føles tunge, de siger sakte igjen og fører henne til det stedet hvor alt er mulig. Der hvor fuglene kvitrer kun hvis man selv ønsker det.

Binders og ostehøvel

Søttende, syttende eller 17. mai e en av dem dagan som va langt meir festlig da man va liten. Det eneste positive med 17. mai i voksen og barnløs alder, e at man kan drikke champis klokka ni. Hadde det ikkje vært for potensiell alkoholisme og en viss grad av selvkontroll, hadde i lett gjort det hver dag. Det som også bør nevnes som positivt e at det eksistere ikkje nokka formell tvang om at en må samhandle med familie og slekt på nasjonaldagen. Som nevnt et par ganga tidligere, e i ikkje spesielt fan av familiesammenkomsta. Har ingenting med at i ikkje like familien min, i like bare ikkje me sjøl i slike settinga. Selvfølgelig e det jo koselig å se familien, dem forgude me, tross alt. I e jo familiens store håp. Sjøl e i ikkje heilt innforstått med akkurat ka det e dem driv å håpe på..

En anna ting i heller ikkje forstår me heilt på når det kjem til 17. mai, e kvinnfolk generelt si oppfatning av at menn i bunad e digg. Altså, e det en ting, EN TING, i e sikker på, så e det at MENN i BUNAD e nokka av det mest usexye som eksistere. Gi me heller en råner med bleika pigghår, raske brilla (begrep som beskriv solbrilla av typen "sportsbrilla" som får det til å se ut som om du kjem mot nokken i kjempefart. Ofte brukt av alpinista og Daniel Berg Hestad), Volvo-jakke, sæggebukse med en sliten bokser som titte fram under rompesprekken som kan ses herfra og til månen.
Og ja, i mæna det. Menn i bunad gir me assosiasjona til kyr og melking, nokka som som oftest e målet med en tur på byen, men ikkje så lenge bunad e inne i bildet azz.

Og for å ikkje snakke om bunad med matchende HATT. Herregud, det eksistere ikkje nok adjektiv i det norske sproooget som lar me begynne å beskrive den habitten en gang.

Ellers like i 17. mai da.. Va ikkje meininga å være så jævla negativ. Men i måtte bare få det ut.. Som kjerringa sa etter fødselen. Jepp, det e tross alt nasjonaldag, nokka som automatisk appellere til mi folkelige side, serru! Jau.

I har btw enda ikkje fått oppfylt min største 17.mai-drøm. Nemlig å hekte me på ei softis-maskin å holde stillinga fram til i spyr. Aaah, drømmen.

Irony and sarcasm's day off.

Det eksisterer mennesker som ser deg, uten at ord er nødvendige. Mennesker som ser rett igjennom deg. De ser forbi alle veggene du så hardt har arbeidet for å bygge. De bryter ned alle forestillinger du noensinne har hatt om deg selv. De ødelegger puslespillet, plukker det fra hverandre, bit for bit. Til slutt ligger alle bitene rundt om, fullstendig frarevet fra den de hører sammen med. Det er i slike situasjoner hun blir nødt til å se seg selv i et nytt lys. Begynne å pusle fra begynnelsen av. Identiteten er ikke lenger gitt. Hun blir litt usikker på hvem hun egentlig er. Masken har falt og den godt bevarte fasaden er brutt. Det finnes altså mennesker som ser igjennom deg, som muligens kan se personen inne i deg, den personen som må håndtere alle følelsene du har valgt å undertrykke. Den indre personen som hyler i frustrasjon, selv om ingen hører. De har valgt å ikke lytte. Til slutt blir hylene svakere, de kan nesten ikke enses. Forutenom de dagene hvor motgangen strømmer på. Hvor selv nedoverbakker føles som om de heller oppover. Slike dager er stemmen klar, hylet høyt og det psykiske påvirker det fysiske.

Selv om hun muligens aldri opplevde følelsen av den ubetingede kjærligheten som barn, har hun aldri mistet troen på den. Selv om livet har gitt henne motgang, og selv om hun har tapt mange kamper i dens navn, slutter hun ikke å tro på den. Den er i henne. Kjærligheten hun føler for de som står henne nær, de som lytter i de stundene hvor hun trenger det, de som tar vare på henne når verden spytter henne i ansiktet, og som tørker tårene hennes når de endelig melder sin ankomst. I de øyeblikkene hun ser inn i øynene til mennesket som ga henne liv, som nesten ofret sitt eget for å bære fram hennes. I de øyeblikkene føler hun den, den betingelsesløse kjærligheten. Den som kun kan oppleves, nesten ikke beskrives. Den er klisjefylt nok, større enn alt. Det å vite at det eksisterer mennesker som ville ofret alt for deg. Som ser deg og anerkjenner deg for det mennesket du er og alltid vil være.
Som uavhengig av dine handlinger, vil være glad i deg.
Av og til gjør denne kjærligheten veldig vondt. I de øyeblikkene du bekymrer deg for at du skal miste denne personen, personen som betyr alt for deg. Som er alt for deg. Å forestille seg en verden uten denne personen er umulig.

Til tross for de vonde tankene gir hun aldri opp. Selv skulle hun ønske hun var i stand til å være avvisende og kald, være i stand til å ikke bry seg, i stand til å ikke føle. Det er dessverre ikke i henne. Det er vanskelig for henne å ikke analysere tankene, følelsene. Det virker som om hjernens eneste funksjon er å analysere. Den tenker ikke logisk, ikke fornuftig. Utenom det å styre kroppens fysiske handlinger er den arbeidsledig. “Av skade blir man klok”, sies det. Hun tror ikke på det. Hun lar ikke fortidens erfaringer påvirke nåtidens avgjørelser, i hvert fall ikke hvorpå tyngden av nåtidens avgjørelser faller på bakgrunn av fortidens feiltagelser. Hun lever i øyeblikket, handler ut i fra det som føles korrekt der og da. Man kan ikke vegre seg for å prøve noe nytt, uavhengig av hva fortiden forteller. Da blir man kun stående på stedet hvil, tenker hun.

Scotoma

Etter å ha bodd i Oslo i snart tre år, blei i for første gang forfulgt i kveld. Og veit dokker ka!? Det va FAEN me påtide. I har serriberri begynt å lure på om det va nokka alvorlig gale med me. Selvfølgelig, utenom det folk flittig har påpekt opp igjennom.

Heilt smell e i jo ikkje:










Misforstå me rett, i har ikkje nokka akutt ønske om å bli angrepe av et fremmed menneske. Men hallo, vi alle har vel behov for nærhet og anerkjennelse innimellom. Det å vite at det faktisk eksistere nokken som vil ha d. Som faktisk plukka d ut i mengden av tilfeldige ofre. Ja, i kanke nekte for at det føles litt fint. Av alle dem fulle jentan valgte han me, den edrue. Den eneste som va i stand til å se han for det han va. Fyfaen, for et jævla vakkert mellommenneskelig møte. Harald Eia hadde fått brain-orgasm av detta møte sett i et sosiologisk perspektiv.

Ska dog nevnes at i hadde peppersprayen klar, for at the end of the day, så gidd i ikkje bli utsatt for blind vold. Kun hvis det e frivillig S&M med en blind fyr. Det e unntaket som bekrefte regelen.

Nattverd.

Sånn generelt har i ingen problema i forhold til sosiale sammenkomsta, det e dog et sted det skurre litt hos me. I forakte sammenkomsta der det e forhåndsbestemt at det ska være "koselig". Det verste i veit e når folk sir "no ska vi kose oss". God stemning kan kun skapes, det oppstår ikkje ved å gjentatte ganga hyle "DET BLIR SÅ JÆVLA KOSELIG!". Min teori e som følger: Desto fleire ganga du nevne at "Detta ska bli så koselig", desto mindre koselig blir det. Regelen min e: Ha absolutt ingen forventninga, hvis du til nød må ha nokken, ha veldig få. Det e dog bare tull at du ikkje blir skuffa uten forventninga, skuffa blir du uansett. Det e kun tapera som forkynne det budskapet der. Ikkje hør på dem.
Sammenkomsta som blir betrakta som koselig sjøl før dem har funne sted, oppleves stort sett som påtatte og ganske kleine, for min del. Dem bidrar også til at i må arbeide muligens tre ganga så hardt for å skape god stemning, enn ka i hadde vært nødt til gitt at forvetningan til kvelden va lik null. I e meir fan av at ting skjer naturlig, påtatthet e muligens nokka av det verste i veit.

Men over til nokka heilt anna.
I e nemlig av den oppfatning at folk flest veldig sjeldent uttrykke det dem egentlig ønske og det dem egentlig tenke. Et sted på veien blei vi plutselig veldig redde for å være ærlig. Det kan muligens ha en sammenheng med at vi ønske å skåne hverandre, for nokka av det verste som finnes (i hvert fall i følge me sjøl) e å såre andre menneska. Men samtidig e det ikkje til å stikke under en stol (ser dokker, her brukte i faktisk det opprinnelige uttrykket uten en personlig vri. Jepp, så lite inspirert e i faktisk) at enkelte muligens treng beskyttelse fra se sjøl.
I har ikkje nok fingra og tær til å kunne telle kor mange ganga i daglig velge å si nokka heilt anna enn det i egentlig tenke. Ikkje når det gjeld ideologiske standpunkt og ytringa om samfunsnrelaterte saker og hendelsa, men i forhold til mellommenneskelige relasjona. I sir ikkje at i sitt å lyg dokker opp i trynet, men av og til pynte i muligens litt på sannheten i redsel for å såre vedkommende. I e nemlig prega av ville tilfella av dårlig samvittighet. I får f.eks sykt dårlig samvittighet hvis i e på butikken, handle, også plutselig innser i at i muligens ikkje har behov for den ene varen, også plassere i den i ei tilfeldig hylle. Det har hendt at i faktisk har fått så dårlig samvittighet overfor dem butikkansatte at i faktisk har gått ut av køa, funne varen i den tilfeldige hylla og fysisk gått og plassert vara i si vante hylle.

Ja, sorry da. Det ekke så jævla lett å være barn av alkoholiker. HEHEHE. Neida, i ska ikkje gjemme me bak min "vonde" barndom, slik som mange andre velge å gjør. I har nemlig tatt det standpunktet at i e den eneste som kontrollere mine handlinga, ingen andre e ansvarlig for kossn i e eller ka i gjør. I'm to blame, eventuelt. Det e jævla greit, for i tror 100% på det sjøl. I har aldri hatt nokka interesse av å legge skylda på nokken andre, i e som i e. I har akseptert me sjøl. Motorisk svikt, dårlig syn, astma, ufordragelighet, munndiare and all. 100% ækte vare, si.

Nei, faen. Detta her blei bare fuckin' shit. Men i hvert fall da, i har bestemt me for å bli flinkere til å gi folk oppriktige tilbakemeldinga, uten å være redd for å såre nokken. For hvis folk spør, så spør dem faktisk. Dem vil jo ha et svar. And if you can't handle the truth, don't ask LZM.

:))))))))))))))))

Meeh

I har alltid vært litt forundra over menneska som plystre offentlig på gata. I har en teori som går ut på at en ikkje kan fremkalle plystrelyda, i hvert fall ikkje ubevisst, så langt man ikkje e genuint lykkelig. I e vel blant dem som hvese offentlig, motparten til dem offentlige plystreran. Vi hveseran e vel en del av dem som e "ok+" fornøyd, men alikavel har såpass innsikt i verdens tilstand at vi ikkje tillate oss å være 100% lykkelig.

Videre kan i melde om at fuglekvitter groteskt har blitt erstatta med brekningslyda fra overmodig russ. Det e ingenting som e som å våkne opp til lyden av "I SKA HOLDE HÅRET DITT" og den påfølgende lyden av oppkast som treff asfalten uttafor.

I går kveld fikk i nok. I klistra på me den meget kledelige ninjadrakta i fikk tilsendt fra kommunist-kontaktan mine i Asia, tok med me 9 kartonga med egg, og hadde the time of my life.

I orke ikkje meir i no ass, sorry. I har nettopp inntatt litt hostesaft.

Liberté, égalité, fraternité.

Etter å ha stått på barikadan i heile dag kan proletariatet endelig kvile se. Sannheten e vel at i har lugge i rekestilling heile dagen. Ringte dog ei god venninne av me for å uttrykke min glede over dagen med sang. Ho fikk en hes versjon av internasjonalen, samt en litt pervers versjon av Ellinors vise. Hvis du veit kor du ska legge trøkk, så blirre meir erotisk og folkelig enn rorbua nokkensinne kan drømme om å prestere. I grunn syns i heile 1.mai feiringa kun bær preg av å være en tradisjon. Det virke ikkje som om mannen i gata egentlig har peiling på koffor dagen i det heile tatt markeres. Og i den anledning ønske i å dra et lite ordspill: "Ka FAEN CHEr med det?" .... Yes. Det va ordspillet. Du treng ikkje å flire, men husk: I har kontakta innad i det venstreradikale miljøet. Du kødde faen ikkje med me. Fræningan og demmers innavla slekt blir ingenting i forhold, for å sæ det slek.

Det heilage år 2008 va siste gang i for blodig alvor markerte 1. mai. I va russ, merk: BLÅRUSS. Og stilte selvfølgelig på Molde rådhus i heilblått antrekk. I har aldri sett lederen for Molde AP meir engasjert. Fråda sto fra munnen hennes mens ho hylte "HA D VEKK, DI BORGERLIGE HORE!". I vett, sleip som i e, stakk hånda i buksa og....... dro fram....... SU-pinsen i hadde i lomma. "Tygg på na her, di fitte!", ropte i, mens i laga en høyst ufrivillig piercing på kreket. Ja, det va ville tilstanda også den gang.

Ellers har dagen blitt markert i stillhet. Men for all del, ned med markedsøkonomien, ja til skatta og avgifta, lenge leve velferdsstaten, Hell yes til statlig styring, Hell noes til privatisering. Og seff: frihet, likhet og brorskap.

Btw, en liten uenighet til slutt:

I "Ellinors vise" synges det "Det ska bli like fint å jobbe som å dainse" .... I hate å danse. Derfor velge i å synge "Det ska bli like fint å jobbe som å snuse". Fyfaen, DA. Da kan alt skje, serriberri. Just sayin'.

Kode rød, kode rød - angrip kamerata!

Living on the Borderline.

Det e jo ikkje til å stikke under ei nigeriansk hore at i ofte blir litt betenkt på nattestid. Detta resultere, som kjent, ofte i et par lite gjennomtenkte blogginnlegg. Jajøss, det e faen ikkje verst. I klare til og med å foreta me nokka kreativt i mine betenkte stunder. I blir rettle imponert. Tankan mine dreie se ofte om andre menneska. Ka gjør dem ca 6 milliarda andre menneskan på jorda på akkurat i detta sekundet her? Det e faktisk INGEN i verden som ser eller e klar over akkurat ka i gjør i skrivende stund. Det e egentlig litt deilig å tenke på. Det e ganske befriende å være i selskap med den eneste personen i verden som godtar me akkurat som i e - nemlig me sjøl. Det e ingen som elske me like høyt som i elske me sjøl. Det høres jævla kvalmt ut, men det e fakta fane. I e utrolig glad for at i e me sjøl. I ville ikkje hatt det annerledes for alt i verden. Det e selvfølgelig ikkje alltid kun festligheter og lykkelige tilstanda, men alt i alt, så e i faktisk jævla fornøyd. Det har der imot ikkje alltid vært slik. I har lenge følt me veldig annerledes og at i ikkje passa inn nokka sted. I dem seinere år har i falt til ro med me sjøl, og du kan ikkje forvente at andre ska like d og akseptere d hvis du ikkje e i stand til å akseptere og å like d sjøl.
Jess, det va dagens dype uttalelsa fra denna kanten.

Det i egentlig skulle fram til va at det fascinere me å tenke på ka alle andre i verden bedriv akkurat no. Kanskje e det nokken som har fått drømman sine oppfylt akkurat i skrivende stund, kanskje e det nokken som har det heilt forjævlig, nokken e sånn ok+ fornøyd, mens andre faktisk e på randen av selvutslettelse.
I har det i hvert fall ganske så bra. 100% lykkelig blir i nok aldri, men det vil i heller ikkje vær. Verden e faen me bra kjedelig hvis i ikkje e i stand til å påpeke ka som feile den. Herregud, i håpe virkelig at i aldri havne i en tilstand av komplett eufori. Det passe me ikkje. Det stemme ikkje overens med mine karaktertrekk. I e dessverre negativ og meget kritisk, sjøl om det stort sett dreie se om useriøsiteta. Kompleks e i i hvert fall, på godt og ondt. I har i hvert fall lært å like me sjøl, kunne vel muligens vært tynnere og penere, men i e no slik i e. Det e nok for me ass.

Jævla synd hvis du sitt å hate d sjøl, det sucks. Syns litt synd på d, men ærlig talt, det e påtide at man begynne å akseptere at virkeligheten e slik den e, dessverre. Cry me a river, build a bridge and get over it. Det e aldri så ille som du tror lell.

Men en ting e faen me sikkert, og det e at realiteten bak uttrykket "Smil til verden og verden smiler til deg" e like bullshit som at "Analsex gjør ikkje vondt, altså" uttrykt av han grisekåte slesken med vaselinboksen i hånda.

AD i HD.

Serriberri, i kan ikkje få barn i. Eller, i kan jo sikkert.. Men sånn av prinsipp, så kan i ikkje. Poenget e, i orke ikkje ha meir enn maks en unge. Og det e faen ikkje rettferdig for det stakkars kreket at det ska vokse opp aleine sammen med me. ja, i tar utgangspunkt i at i kjem til å ende opp som aleinemor etter et dårlig one night-stand på danskebåten elns. Det har se nemlig slik at i e relativt umulig å forholde se til. I veit ikkje koffor. Kan muligens grunne i min meget aggressive personlighet eller min udiagnostiserte AD/HD. Det e direkte usunt for et barn å vokse opp uten søsken, tro me, been there, done that. ALT presset blir lagt på detta stakkars individet. Du MÅ reprodusere slekta, du MÅ lykkes, du MÅ bli nokka, du MÅ være sånn og sånn. I vil bare være I FREEEEED. Har lenge vurdert å bygge me ei høtte på fjella, bo der. Kose me. Se på solnedgangen, spille kabal, slurpe kaffe fra fatet mens i koke me ei skål med sjølsanka havregryn over åpen ild på tunet. Penga? I har da vel trygderettigheta som alle andre. Der ska i bo. Få me et par høns, kanskje ei ku. Sorry, det har se nemlig slik at det ofte klikke litt for me i dem stundan kor i har mye å tenke på. I det siste har det nemlig skjedd 9238498239834 ting på en gang. Hallo, her har i levd et stille og rolig liv i over 22 år, og plutselig ska ALT skje? Nei, det finn i me faktisk ikkje i. I har fra og med i dag sagt fra me all mulig gudstro som presten peisa inn i me under konfirmasjonen. Pun intended, btw.

MEN

Som den jævla motstandsdyktige, morsomme, smarte, kule, herlige, fantastiske, ubeskrivelig vakre personen som i e, lar i me faen ikkje knekke så lett. Sjølmedlidenhet e for tapera og rundt 610 av mine nære og kjære Facebookvenna. Men i ekke 100% blid om dagen da, i e faktisk ganske sur. I tror i har smilt tre ganga idag. Det e ny pers. Men no need to worry, så lenge det e snus i boksen og kaffe på kanna, skarre ikkje stå på kosen, si.

Off, i må komme me til helvete vekk herfra snart.

Jøss, verda stend visst til påske lell.

Egentlig e i ikkje spesielt fan av høytida. Både på grunn av at i ikkje e innehaver av nokka form for gudstro, men samtidig fordi i rett og slett avskyr det å stå 100 år i kø uanz kor i ska. I det i e fremst i køa har allerede den nye Jesus rukke å bli født, hylla, hata, bedratt, korsfesta, død og begrava, stått opp igjen fra de døde tredje dag og dratt opp til Gud, sin fader og sitt ved hans høyre hånd. Og alt det BARE fordi i skulle ha mitt daglige brød. Faen ass. Påska, i likhet med jula, kan sammenlignes med 2.verdenskrig. Moldes stormakta kjempe om oppmerksomhet og det lille som e igjen av uberørt mark. Fotoapparatan (Kamera? Nei, her e vi old school) blitze i likhet med blitzkriegen over London og folk myse som japaneran etter at støvet hadde lagt se i Hiroshima. Det e rasjonering av alkohol og prisan fyk i været og folk flest ser ut til å bære preg av et lengre opphold i konsentrasjonsleir. Du kan tydelig se at dem fleste har et dypt og inderlig ønske om å finne nokken å ligge i påskje med. (DING,DING,DIIIIIING: ORDSPILLALAAAARM!). Et jævla dårlig et, sådan. I har dessverre meget lite energi å bruke på bloggen for tida. Livet mitt bær preg av den velkjente domino-effekten. I må bruke all min resilliens for å motstå det meget forventa sammenbrudet som muligens snart vil finne sted. Problemet mitt e bare det at i rett og slett ikkje klaaare å være sur. I hate nemlig folk som e sur, det ligg ikkje i min natur. I må være blid i, hvis ikkje fungere i ikkje. Heng vel muligens sammen med min trang til å skape god stemning der god stemning ikkje ser ut til å være mulig å oppdrive.

No ska i legge me i rekestilling, også ska i sove fram til alt bare har ordna se av se sjøl. Kanskje i ska se litt Harreh Pottah først. Nox.

Brain Drain

Herregud, i e så lei av me sjøl. I e kanskje verdens mest irriterende person. I går presterte i å gå nesten heile dagen uten snus, bare for å irritere me sjøl. I blei så amper etterhvert at det va like før i ringte alle mine bekjente og informerte dem alle om ka i EGENTLIG syns om dem. I måtte ringe den eneste personen som like me uansett kossn i e, nemlig mamma. Det første ho presterte å spør om va "Pernille, går du på amfetamin eller?". I det øyeblikket skulle i faktisk ønske at i gikk på amfetamin. Eller nokka anna, nokka i det heile tatt. Kroppen min va så tømt for giftsstoffa at hjernen va i ferd med å fungere normalt. Herregud, kanke fatte kossn i kunne la det skje. Det va ikkje akkurat som om beina mine hadde blitt akutt paralysert. I kunne fint bevege me, i va på do et par ganga iløpet av dem timan i låg der og apatisk stirra tomt i taket mens i lurte på kossn i HELVETE i skulle bli til nokka. I lure fortsatt, hvis dokker lurte. I lure alltid på det. I har alltid planen klar, men i klare aldri å gjennomføre na jævla planen. Sakte, men sikkert kommer i til å miste alle vennan mine. Dokker kommer til å innse kor jævla taper i e. Kordan min eksistens ikkje bidrar til nokka positivt i livet dokkers. Ikkje anna enn at dokker kan LOLe høyt og uhemma av min tragiske oppførsel i fylla til tider. Der hjernen miste fullstendig kobling med kjeften og resten av kroppen. Kor blæra bare åpne se når folk minst vente det. Og fra kjeften kommer det uante frasa om alt og ingenting, kor i prestere å ødelegge minst 8 vennskap iløpet av en kveld, bare fordi i ikkje klare å holde kjeften min.

HEHE, neida. I bare tulle. Dokker e faktisk jævlig heldig som e venn med me. I like å ha venna. Det e fint. Alltids nokken en kan ringe når verden atter en gang har spilt me et gigantisk puss. I tror egentlig at i e en ganske god venn å ha. I har erfaringa fra dem fleste områda, i kan komme med råd og veiledning. Så lenge det ikkje angår vanning av planta eller skriving av bacheloroppgave. You're on your own!
Men samma ka det skulle vær, dokker veit det bare e å ringe. Telefonen e alltid på, hvis i har orka å lade den. I e også delvis synsk og kan muligens spå framtida, men kreve et lite honorar for den jobben,bare så det e sagt.

Glava, it really works.

Skulle ønske hjernen min va såpass selektiv at den valgte ut det den ikkje va interessert i å ta inn. Forbanna persepsjon. Eller persepsjon e egentlig ganske fint, hadde i bare kunne lært me selektiv-persepsjon. Det fascinere me kossn dokker alle finn "festlige" sammenhenga som dokker uten en gang å NØLE eller å sette spørsmålstegn ved den faktiske morsomheten i sammenhengan, velge å trøkke i trynet på me via div nettsida. I blir faktisk fornærma. Det finnes ingen vittigheta i at tannpastaen havna på tannbørsten, eller at driten din faktisk endte opp i dass. HERREGUD. Skulle ønske alle dokker havna i dass, i hadde med glede dekt dokker i spy og alskens fordøyde herligheta, for og så spyle dokker straka veien ned i kloakken, der dokker høre hjemme, ROTTA! Sint på morraen i, sjø. Blir nemlig slik da man har en ikke-eksisterende døgnrytme og samtidig prøve å gjøre nokka med saken.

I har lenge undertrykt det faktum at det eksistere grenseløst med uinteressant informasjon på the world wide web (eller www, som kidsa sir (evt internett, nettet, nett, intærnætt)) (parantes inne i parantesen og parantes etter parantesen, uten tegnsetting! Detta ekke lov! Guuud, i elske å være wild). I vil tørre å påstå at 96,4% av internett (innholdet, altså, ikkje kossn det heile fungere, for det veit i ingenting om), bare e uinteressant møl. Internett e jo skapt av romvesen i et forsøk på å gjør oss såpass dumme at vi ikkje vil være i stand til å forsvare oss den dagen invasjonen gjør se gjeldende. Og fyfaen, i sir bare: Mission completed! Oppdrag fullført, osv. For ikkje bare va vi bare dum fra før, men dem har faktisk prestert å gjør oss ENDA dummere. Trodde egentlig ikkje det va mulig. I f.eks: Framfor å sove, hvile hjernen min, preparere den for en ny dag fylt med sanseinntrykk og ny informasjon, sitt i her å taste i vilt raseri så tastan flyg veggimellom og det fråde rundt kjeften. Men i va slik pre-internett, what's your excuse, Dumbo?

I va faktisk så ivrig på touch-metoden da i gikk på barneskolen at dem ikkje kunne la me benytte me av tastaturet lenger. I og med at i trykte så hardt at i ødela samtlige av skolens tastatur, og sia barneskola ikkje akkurat kan skilte med landets beste økonomi, blei i dermed nødt til å benytte me av et A4-ark med et påtegna tastatur for å kunne utøve min touch-trang. Va ganske OK+, fikk litt ondt i fingran ettersom i druste dem ned i pulten i 5-7 tima daglig, men til gjengjeld kan i faktisk åpne ei ølkork med bare fingertuppan, så kanke si at det va fullstendig bortkasta. Ingenting e så dumt at det ikkje e godt for nokka, sæ i.

PS: Idet i begynte på ungdomsskolen fant i raskt ut at "touch-metoden" hadde ei litt anna betydning. På ungdomsskolen e touch-metoden en metode benytta av pedofile sløydlærera i et forsøk på å oppnå kroppskontakt med den yngre garde. Gjerne innelåst på et lydisolert malingsrom, I'm just sayin'.

Tillitsvalgt

Imorra har i offisielt min siste skoletime. Da e det over, i e ferdig utlært. HEHE. Neida, i e jo ingen idiot. (e nemlig kun idiota som påstår at dem e ferdig utlært). I kan ingenting i, egentlig. I har alt igjen å lære. Hurra, den tanken gjør me så jævla lykkelig.

Forundre me kor lite i faktisk har forandra me fra min første skoledag til min siste.

Ung og lovende:



Dokker bes legge merke til at i her faktisk har min naturlige hårfarge. Sammenlign hårfargen med mitt valg av yrke. Jepp, kommune for alle penga.

Kommune-preget fortsatte å gjøre se gjeldende:





Så va vi nesten i mål:




Her gjør i et forsøk på å se normal ut:



Realiteten e dessverre en heilt anna:



Og just to prove my point:



I e faktisk litt usikker på ka poenget med detta innlegget e. Konklusjonen e i hvert fall som følger:

Det foreligg ikkje nokka bevis for at man blir hverken spesielt smartere eller normal etter å ha vært gjennom 16 år med skolegang.

Det e søndag idag.

Jaja, overlevde nok en kveld på byen. Blir alltid litt skuffa da i våkne og innser at i nok en gang har mislykkes i forsøket på å kveles i mitt eget spy. Ikkje misforstå, i vil ikkje dø, i vil bare kveles. Satse på at nokken kommer innom i tide til å redde me. Sia i får så mye besøk, meine i..... I har fundert litt over det her den siste tida. Sannheten e nok at hvis i skulle komme utfor ei eller anna ulykke i heimen, hadde i nok lugge dævv et par uka før nokken hadde uttrykt bekymring over manglende statusoppdateringa fra denna kanten. Mamma hadde nok blitt relativt bekymra, men i mistenke at ho ikkje hadde slått alarm før etter et par uka ho heller. Hadde vel bare antatt at i hadde stukke av til Ibiza for å oppfylle min livslange drøm. Komme i Guinness rekordbok for nålevende person med flest kjønnssjukdomma.

I begynnelsen hadde dokker sikkert syns at min død va rimelig behagelig. Dokker hadde sluppe å bli utsatt for tanketomme meiningsytringa og plagsom påpeking av orddelingsfeil og skrivefeil generelt. Men i e sånn passe sikker på at dokker hadde savna me etterhvert. I e litt som et dårlig one night stand. (Ikkje tolk det her ordrett, har aldri fått nokken klaga, bare så det e sagt). Dokker irritere dokker kanskje litt over me i begynnelsen, det blir ikkje spesielt bedre, avslutninga e forferdelig, men i etterkant e dokker alikavel glad for at det skjedde. Ei erfaring rikere, som i pleie å si. Dokker veit, når man e såpass kompleks og dyp som me, når man kreve både snus,kaffe OG pepsi max for å bli tilfredsstilt og i nærheten av lykkelig, sir det jo se sjøl at man ikkje e så enkel å forholde se til.

Det irritere me at i ofte blir beskyldt for å ha en slags trang til å være midtpunktet i ei forsamling. I hadde med glede trukke me tilbake, holdt kjeft og betrakta andres festligheter, gitt at i kjente nokken som va i stand til å lire av se festligheter. Det gjør i nemlig ikkje. Har dokker ikkje vurdert å ta til ettertanke at det muligens e dokker som e så JÆVLIG kjedelig og kjip, at i rett og slett blir et naturlig midtpunkt? I har jo forståelse for at ikkje alle kan være som me, naturlig festlig og over gjennomsnittet intelligent. I syns nemlig ikkje det e spesielt festlig når den eneste positive responsen forsamlinga gjør se i løpet av kvelden uttrykkes fra endetarmen.

Problemet mitt e nemlig ikkje at i søke oppmerksomhet, problemet mitt e at i rett og slett ikkje klare å holde kjeft. I har en slags lidelse som medføre at i simpelt hen e nødt til å uttrykke div festligheta som hjernen min koke sammen. Det e ikkje min skyld at det forekommer minst 7-9 ganga i løpet av et minutt. Det produseres så mange ordspill i hjernen min at hvis du trodde Kina va overbefolka, ville du blitt kraftig sjokkert, og muligens pådratt d et par slag av en titt inne i hjernen min.

Faen som enkelte folk irritere me. Det verste i veit e folk som finn det nødvendig å opplyse me om kossn dag det e. Altså, i e hverken blind eller dum, i e fullstendig kapabel til å følge med på datoa og daga. Så jo, FAENSJÆVLATAKK, i e klar over at det e søndag i dag. (Hååpe det e søndag).

Speaking off søndag, folk har en tendens til å meddele at dem e fyllesjuk. Dem syt og klage over kor jææævlig dem har det, men e det ikkje selvforskyldt, kanskje? Åjo. Greit nok, hadde du blitt skutt av geriljasoldat neddi jungelen et eller anna sted, hadde i muligens prestert å presse fram en liten følelse av empati. Men når du ska presse oppi trynet mitt at du ligg for døden fordi du SJØL har drukke d forderva, sorry ass, hold kjeft.

I har ingen vittigheta å merke innlegget med, dessverre.

Her om dagen så skulle i på butikken. Herregud, no skreiv i faktisk "butikken" med stor B. Det sir LITT om kor kjedelig livet mitt e for tida. I har nemlig sperra me sjøl inne for å skrive Bacheloroppgava mi. HEHEHE. Eller, i har i hvert fall sperra me sjøl inne. Oi, no glemte i ka i egentlig skulle skrive om. To sek, må bare tenke litt. Åjojo, det va det. I hvert fall. I va litt giddalaus, så i bestemte me for å gå som i va, dvs naken og usminka. Altså, i kledde på me da. I e innforstått med samfunnets norma og ka som e sosialt akseptert, tro det eller ei. I HVERT FUCKINGS FALL. I åpna døra forsiktig, smugkikka ut i gangen for å se om nokken av naboan va på vei i retning me, kysten va klar. I sneik me nedover trappan sammen med skyggan, øran åpne for den minste antydninga til medmenneska. Klar bane. Døra i sikte. OG AKKURAT i det i skulle til å åpne døra, kommer barnevernnaboen. Der blei i altså stående, i FEMTEN (15!) minutt. I skjønne ikkje ka det e med me, av en eller anna grunn fungere i som en slags magnet for rare og slitsomme menneska. Jfr: 618 venna på Face. 10 av dem innehar kravan som stilles for sosial fungering. I det i sliten, men lykkelig kom me ut døra, merka i at folk stirra så rart på me. "Har i nokka i trynet?", tenkte i. Før i innsåg at det va nettopp der problemet låg, nettopp det faktum at i ikkje hadde nokka i tryne.

Heile veien ned til butikken mottok i "Off, stakkar, går det bra med d?"-blikk fra forbipasserende. Digg at i tilfeldigvis møtte på akkurat den andelen av befolkninga som ikkje verdsett me for min naturlige skjønnhet. Typisk mi flaks.

Toppa se i det turban-mannen bak kassa spurte me om i trengte assistanse til å få frakta varan mine hjem.

Tour de ettes

Herregud, i tror i lid av post-pubertale etterdønninga. Det e nemlig DEN dagen i dag. Ikkje DEEEEN dagen, men DEN dagen. DEN dagen = En dag som i utgangspunktet e lik alle andre daga, men kor man muligens befinn se på et anna emosjonelt plan enn til vanlig. I dag føle i me som en skikkelig taper. I føle at alt i foretar me e fullstendig tragisk, og at folk generelt stille se likegyldig i forhold til min eksistens. Det e gørr å ha det slik, kan i meddele. Da man har DEN dagen (ikkje til å forveksles med den muligens meir kjente D-dagen. De alliertes invasjon i Normandie 6. juni 1944). Jepp, i fikk SÆKSAR i historie, om nokken lurte. I e FYI meget interessert i 2. verdenskrig. En av mine største ønska e å besøke Auschwitz. Den siste setninga der skaffa me btw en hysterisk mengde cred under et åndssvakt familieselskap i jula 06. "Pernille vett, lidenskapelig opptatt av å bekjempe urettferdighet i verda". Grunna denna meget selvforskyldte overbevisninga, mottok i 8 geiter og 4 kornåkra i Afrika som julegave samme år. Ikkje det at i klage, har alltid drømt om å så korna mine i en av Afrikas mange åkra.

I lure på om i muligens ska forandre tankegang, igjen. Det har se nemlig slik at hver gang i ytre et eller anna tragisk og talentløst på ei av dessa sosiale medier-sidan, tar i utgangspunkt i at ingen kommer til å orke å lese det. Det e muligens litt dumt å tenke slik. For åjo, det finnes faktisk folk som e såpass sosialt tilbakestående at dem gir mine utsagn oppmerksomhet. Det e jo overhode ikkje intensjonen min, poenget e at i rett og slett kjede me så mye at skjeden ikkje tåle meir. HEHEHEH. off. Ser du, SER DU!! Der satt tankegangen inn! Mamma sa "Pernille, ska du holde på sånn, kommer du jo aldri til å få d nokka livsledsager!" Neivel, i e da født med to hendern og e brukbart akrobatisk, ekke nokka dokker kan fikse som i ikkje klare sjøl. Eller joja, kanskje to-tre ting. Men hallo, alt kan kjøpes for penga, som i har lærte på et "Fisk,fisk,fisk og fisk, så fårru pæng på kroken til slutt"-seminar med godeste Røkke. JOjajajanei, jo.. Neida, joda.. Sååå.. I hvert fall da, e no bare sånn det e ta. I klare ikkje la være å uttale me. I tror i har tourettes. Selvfølgelig ikkje påvist, for det e jo ingen som ønske å få påvist tourettes syndrom. Foretrekk heller at folk kun antar at i har det, for da e det jo ingenting som e gitt, det e jo kun en antagelse. Og det kan i faktisk leve med.

Samtidig får i ikkje nokka form for rabatt for å "tro" at i har tourettes. Kanke si til SAS "Yo! fittefaenshelvetehorefittefitteræv. Tror i har tourettes. Kan du ikkje bare trekke fra en fir-fem hundre på billetten, kukfaenhelvete?" *blunk, blunk, ticks, ticks* Ekke sånn det fønke, dessverre. Kan si at i e terrorist da, men da kjem i me i hvert fall ikkje nokka sted. Hadde dog vært artig. Terrorist-tourettes. Bombefaenhelvetepangpanghorehore11.septemberWTCbangbangselvmordjihadkebabmedkjempesterkhoresausauauasåriganenhorehorefittehelvete. Nokka sånt.

Nei, veit dokker/du/i ka.. DEN dagen har vært lang nok.