Nytt års aften, selv følgelig.

For første gang i mitt liv har i latt sjukdom sette en stopper for alkoholholdige festligheter. Og i kan på ingen måte si at det va direkte feil. I som trodde et nytt år muligens betydde nye og spennende hendelsa, men nei, det betyr tydeligvis at i kjem til å bli fan av å sitte hjemme mens alle andre oppføre se normalt. Til dokker som meine i lid av en kronisk sjukdom, så ja, men det e altså en meir fysisk sjukdom som har festa se i den dvaske skrotten at the moment. I har heller ingen nyttårsforsett å oppdrive. Har for så vidt ingen å oppdrite heller. Og til dokker som påstår hardnakka at å oppdrite ikkje e et ord, la me forklare: Oppdrite (uttales: slik det skrives, ffs) Kommer fra moldenser å betyr "å spy". Logikken orke i ikkje forklare en gang, den burde være rimelig forståelig, så lenge du ikkje e komplett hemmiz og ikkje skjønne anna enn dine egne (relativt uforståelige for oss normalt oppegående) facebookstatusa.

E det en ting i faktisk e glad for, så e det at det finnes så mange idiota der ute. Det gir me en meget deilig følelse av tilfredstillelse å se at i visst nok har fått utdelt en god porsjon meir IQ og sosial intelligens, for den saks skyld, enn mange andre. I håpe dumhetan vedvare også i 2011. Ellers har i ingen antagelsa om ka som kjem til å skje i løpet av året.. Ikkje anna enn at hvis det går til helvete, så e det nok min egen feil. Det e stort sett det. Når man aldri klare å holde kjeft så e det relativt få som orke å bli igjen for å høre på ka en har å si, i'm just sayin'.

Oprah e dermed en taper som velge å gi se etter elleve sesonga. I kunne lett leda et talkshow som gikk direkte 24 tima i døgnet året rundt, uten å gå tom for nokka å snakke om. Og for min del kunne det gjerne gått på TvNordvest (Jada, TKTV), i ekke så kresen. Men jo, det i egentlig skulle skrive om.. I har da lugge på sofaen å stirra tomt ut i lufta i heile kveld, ca det samme i hadde endt om med å gjøre hadde i valgt å dratt ut. Alt i alt så e i ganske fornøyd med avgjørelsen min.

Har slappa av så mye i dag at i faktisk ikkje får sove.. Det e ny rekord. Får vel spille litt TP med me sjøl. Ved nærmere ettertanke kan det lett føre til konflikta, som igjen kan føre til personlighetsforstyrrelse og utvikling av fleirfoldige personligheta. Etter som i både tape og vinn. Nei, det gåkke. I får heller dunke hode i veggen til i sovne.

God nyttår,osv.

Off

I har egentlig gitt opp blogginga, men etter som i lid av evigvarende fritidsproblem, og facebookstatusen e for fersk til å kunne oppdateres, har i ikkje nokka anna å ty til. Jajøss, så blei det jul igjen. Skjer ca det samme hver eneste jul.. Sitt i utallige middagsselskap med slekta, mens i smile søtt å nikke på hodet. Sir ingenting. Gidd ikkje si me uenig i nokka. Slekta mi består nemlig av enkelte surmaga gamlinga som e negativ til det meste. I e jo relativt negativ sjøl, men ikkje så negativ at i ikkje går ut døra fordi "ingen tar lenger av se hatten når dem ska hilse på andre" eller "sa asylsøkeran, tar se til rette overalt". Familieselskap e ikkje nokka anna enn ei unnskyldning for å dekke over den dårlige samvittigheten man føle fordi man ikkje gidd å møtes ellers i året. I for min del har ingen forkjærlighet for å sitte å glane inn i veggen mens i bore neglan inn i låran mine i et forsøk på å stoppe et atombombenedslag av et raseriutbrudd. I e heller ikkje spesielt glad i forsamlinga der i ikkje kan banne og være me sjøl. Også e det sa spørsmåla da... "går det på skolen da?" "har du fått d kjæreste enda da? E du som ska videreføre slekta, veit du..". Hvert eneste år e bare en påminnelse av min patetiske og unødvendige eksistens, aldri nokken forandringa, samme ulla hvert år. Og det e vel på ingen måte MIN feil at mamma ikje evna å smette ut fleire barn.. Også e det sa julegavan da.. Må sitte der å glise fornøyd mens i åpne pakke på pakke med hjemmestrikka grytekluta, og hver gang må i entusiastisk utbryte: ÅÅh, va akkurat det i ønska me.... NEEEI, neste år nekte i å bli med. I sitt heller hjemme å surne vekk med fjordland juletallerken.

Jula byr også på andre typa festligheter. 2. juledag, f.eks. Den helligste av alle helligdaga for alkoholiserte nordmenn. Da man må stå i kø i fleirfoldige tima for å så stå i kø inne på utestedet. I burde muligens ikkje, men i har veldig lyst til å dra paralella mellom tettpakka konsentrasjonsleira og utelivet på 2.juledag.
Til slutt måtte i bare kaste inn håndkleet. Når i må stå i kø for å gå på do, takke i for me.

TE-lys og T-skjorte, OKEI!?

Av og til så drømme i om å slå til folk på gata. Spesielt folk som står midt i veien, stoppe midt i veien, eller plutselig snur midt i veien så den kalde vinden av kroppen demmers som snur se slår mot me, med en eim av kroppslukt og døde hudcella.
Egentlig så e det ikkje så dumt at folk gjør alt det nevnte ovenfor, fordi det medføre nemlig at i blir så jævlig sint at i blir varm inni me. Og sia det ikkje finnes nokka form for hverken kjærlighet eller varme i livet mitt, hjelp denna eksterne varmen fra fremmede me med å holde varma i vinterkulda.
FOR JA, JAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAA. Det e kaldt. DET E SÅ JÆVLIG KALDT. Og, i motsetning til ka avisan kanskje tror, så treng man ikkje være et geni for å vite at det e kaldt ute. Man treng ikkje å vær professor (værprofessor) HEHEHEH. PLING, PLING PÅ GLASSET, OOORDSPIIIILL. True story, når i sir/skriv et ordspill så blinke det ei rød lampe, konfetti dett fra taket og sirena ule. I har nemlig innstallert en ordspilldetektor. Og om natta snik i me rundt i ført svart ninjakostyme å innstallere frændetektor, orddelingsdetektor og dueikkjeartidetektor, hos muligens D (deg, om du e østlending).

Men hvis du e så smart og kul som me, så treng du bare ordspilldetektor. Forsøkte å innstallere en QLhetsdetektor også, men den blei ødelagt etter en time, pga overbelastning av systemet :((((((

EKKE LETT.

I hvert fall, folk.. Folk ja. Dem e irriterende. Og det virke som om dem har innstallert en irritasjonsdetektor. Okei, no har i skreve detektor så mange ganga at i ikkje klare å stave det lenger. men ja. Det virke som om folk VEIT når i e irritert som mest. Sånn som her om dagen, i va kjempeirritert, satt på t-bana (nei, ikkje te-bana, det heite nemlig T-bane. Og ka t-skjorte og te-lys gjeld, så skrives det slik. Det HEITE IKKJE TE-SKJORTE, OG IKKJE T-LYS. E DET SÅ JÆVLIG VANSKELIG Å FORSTÅ?) Facebookirritasjon e for så vidt også et nytt og hett tema. Men jo, i blei nemlig offer for Torsdag kveld fra Nydalen-immitasjon på t-bana her om dagen. I har aldri vært så nedbrutt. Ikkje nok at folk faktisk FLIRE av ta møkkaprogrammet, men folk går også til dem lengdan av å IMMITERE!? Seriøst, va på nippet til å utvikle spysjuka og kreft i hver kroppsdel der og da.

Singeltilværelsen begrunnes ytterligere.

Koffor har det se sånn at man ofte forelske se vilt og hemningsløst i uoppnåelige persona? I f.eks har jo vært ekstremforelska i Leonardo DiCaprio. Det gikk til såpass lengda at i vurderte å gå til fysisk angrep på Kate Winslet fordi ho fikk ha se med han i Titanic. Rommet mitt va tapetsert med bilda av han, i hadde fleirfoldige t-skjorta (seff innkjøpt i en av dem fargerike og overprisa jazzbodan), smykka med bilde av han, alle bøker og blada. I skreiv til og med kjærlighetsbrev til han. I la for så vidt også med et bilde av me sjøl.

Kort beskrivelse av bildet: På den tida syns i det va ekstremt attraktivt med tjukke sportsgensera, da av typen addidas. Gjerne blå med ei stor gul stripe over det underutvikla brystet. Samtidig va det sykt digg med tjukt hår og en pannelugg som nådde me til haka. Stakkars, stakkars Leonardo.
For å forklare min mentale tankegang og kognitive utvikling på den tida, så blei i faktisk forundra over at han ikkje svarte.
Brevet inneholdt også kjærlighetserklæringa som "you're my tamagotchi og you're my lollipop" etter som engelskkunnskapan va temmelig begrensa til fri tolkning av diverse spice girls sanga.

Som sagt, blei min kjærlighet aldri besvart.

Etter at svaret fra Leo (som i kalle han) uteblei, kjølna også følelsan. Dermed kom det en ny æra av romanse inn i livet mitt. Nemlig en spenstig averøying ved navn Magne Hoset(h). På den tida va vel han rundt 19 år, mens i va 11. I va så forelska i han at i brukte å følge etter han på butikken. I fikk også mamma til å kjøre rundt i nabolaget hans for å finne ut kor han bodde. "kom, no fær vi å ser etter huset til Magne!" ..... I klipte ut alt av avisartikla og bilda, som i pent og pyntlig hang opp over senga mi og ømt kyssa før i la me om kvelden. I klarte så vidt tanken på å være langt borte fra Magne. Så sommerferien i Bø i Telemark blei dermed et helvete. I grein me i søvn. I ville bare hjem til Magne. Detta medførte dermed at i måtte medbringe bilda av han på leirskolen, som i hadde under puta når i sov. I brukte også å ringe til han, for å så legge på når han tok telefonen.

Uansett ka folk sa, så protesterte i hardnakka på at detta va avstandsforelskelse. Det va det ikkje nei! Det her va EKTE kjærlighet. Og det e det fortsatt.

Og i spør me sjøl koffor i e singel..?

Hold kjeft, i spille icy tower.

Lure litt på om man får bot av å spy på folk? Mange vil vel kanskje påpeke at den skyldfølelsen og skammen man får av å utføre den type handling vil være nok i se sjøl.. Da tenke i: ka om den skyldfølelsen og skammen ikkje eksistere? Det får me for så vidt også til å tenke: Men, i e jo kanskje tidenes samvittighetsmenneske. I får dårlig samvittighet hvis i snur på en stein lzm. Syns liksom ikkje det e min plass å skulle flytte den steinen fra dens naturlige habitat. I har verken nok kunnskap eller forståelse angående steina til å skulle gjøre en slik vurdering.

I har der i mot ganske mye kunnskap og forståelse for andre menneska sin væremåte og ufordragelighet, etter som i dag etter dag e vitne til nye, og for så vidt, gamle, håpløse tilfella av menneskearten. Dokker tror sikkert i referere til mitt studievalg, det gjør i ikkje. I referere til mannen i gata. Sånn som f.eks i dag da, så va det nokken som smilte til me på bussen. HALLO, klokka e halv åtte om morraen, i har så vidt fått munnen ut av dens gapende og siklende tilstand, så dokker må på ingen måte tro at i e i stand til å SMILE. Smiling foretas ikke før tidligst etter klokka 12.

I kan ikkje forstå nokka anna enn at han hadde lyst til å drepe me. For man må serri være sosiopat for å smile til folk i en fullstappa buss klokka halv åtte om morraen.

Blir for så vidt også rimelig oppgitt, irritert og frustrert over det enkelte skriv på facebook. Unnskyld me, HAR du ikkje et liv? et eget liv? Folk har en tendens til å BARE skrive om kjæresten sin. Unnskyld me, har ikkje kjæresten din sin egen facebook? Og hvis i e på minussida av skalaen interessert i ka i helvete du skulle foreta d, så kan du jo bare begynne å fundere etter beste evne kor interessert i e i ka kjæresten din gjør på. SERRRRRRRRRIØST. I blir så jævlig sint. Det e sånne ting so får me til å miste fullstendig livsgnisten. Blir liggende å vugge i fosterstilling mens i prøve å komme på andre ting som irritere me meir. Som f.eks blokkfløytespilling og joviale menneska.

lolololololol

I dag, når i va på vei hjem.. så slo tanken me "e det seriøst bare i som e tilnærma lik normal i den verden her?" Folk går rundt å glise til andre på gata.. Hvis i NOKKENSINNE har prestert å smile til nokken på gata, så må det ha vært et smil av rein avsky. Som en slags alternativ reaksjon for å ikkje å spy dem midt i tryne. I har ingen interesse av å vise nokken form for positiv annerkjennelse i forhold til andre menneska. Dem irritere me bare. Seriøst. Bare dem i ikkje kjenne da. Alle i kjenne like i.. litt.

Det bare provosere me sånn skikkelig. Folk som faktisk tar glede i og finn det beroligende å plukke blomster. Stakkars blomstern! Hadde du likt om nokken hadde kommet å røska d opp av jorda og plassert d på kjøkkenbordet, mens dem et par ganga for dagen trykte nesa si inn i tryne ditt og sniffa inn lukta? Hørtes ut som en eller anna sykt pervo pornofilm.. Ville mye heller sett en sadistisk pornofilm med jernrør og blylodd enn å springe rundt i marka i en kvit blomsterkjole mens i sang en eller anna sang om kor fantastisk det e å leve. I hate all form for sånne søte, tilgjorte, "koselige" aktiviteta som alle ska bedrive fordi dem e så jævlig romantiske. Kanke fatte at folk faktsik fortsatt tror dem ska oppleve ekte kjærlighet. Det nærmeste i kommer til ekte kjærlighet e når i ser en bøgdekjepp som står å grin uttafor esso fordi han akkurat kom forseint til årets største pølsefest.