Epleslang

Solen måtte gi tapt for de regntunge skyene som raskt bevegde seg inn over byen. Det ble skumring. Fortsatt var det lyst nok til at ansiktstrekk og bevegelser kunne skimtes i folkemengder. Tiden var ikke inne. Han var nervøs, nærmest trippet der han sto. Fingrene bevegde seg rastløs rundt arvegodset som preget store deler av ringefingeren. Det var hans kjæreste, og eneste eiendel. Filteret satt limt i underleppa, han visste det ville rive med seg en del av huden i det sigaretten måtte kakkes. Han fnøys, den var allerede fylt av DNA.
Det var ikke tilfeldig at han sto her, tenkte han. Store deler av livet hans hadde ledet opp til dette øyeblikket. Selv fant han det ikke spesielt dramatisk, selv om nervene muligens fortalte en annen historie. Han tente en ny sigarett. Det var lavmål, det absolutte lavmål.

“Servelat er kun rester, det er ikke et fullverdig pålegg”, sa moren alltid. Han hadde sett på henne, med store øyne, og med et blikk som kun en sønn kan sende sin mor. På en måte er vi alle rester av foreldrene våre, betød det at vi ikke var fullverdige?
Han husket henne slik, ville huske henne slik. Det var slik det var, og slik det burde ha vært. Moren var omsorgsfull, intelligent, klok og varm.
Hennes eneste svakhet var den evigvarende naiviteten. Den som alltid brakte ham med seg.
Den som slapp ham inn, gang på gang. Den var så svak, så inderlig svak. Den lyttet kun til hjertet, og var lydig deretter. For ham var servelat et fullverdig pålegg. Rester for ham var de menneskene han forlot etter at alt var spist, alt var drukket, knust og brukket.

Han tok seg til nesen. Kjente hvordan den bøyde seg skarpt til høyre. I barnehagen hadde han lært at nesen var plassert midt i fjeset. Det var den gangen.

Han hadde først lagt øyne på henne under “Faust - en innføring i Goethe” ved Universitetet. Det blonde håret som krøllet seg i nakken, de blå øynene som så alle andre steder enn på professorens utdaterte overhead-bilder.
Han beundret hvordan hun allikevel var i stand til å stille spørsmål så gjennomtenkte og velformulerte at de nesten vekket udyret i han. “Det er datteren til Norges best betalte advokat”, ble han fortalt. Da våknet udyret.

Han våknet brått. Alt rundt ham var tåkete og uklart. Han var usikker på om gårsdagens hendelser i det hele tatt hadde funnet sted. En veske ved siden av den skitne madrassen ga han svaret han søkte. Han hadde gjennomført planen. Det var ingen vanntett plan, den var i grunn ganske laber. Den var verken gjennomtenkt eller med rom for feiltagelser. Bedugget reiste han seg.
Med kroppsvekten fordelt på de to beina, kom skyldfølelsen og angsten over ham som en overivrig innkaster fra et festherjet chartersted. Telefonen ringte. “Det var vel relativt faustisk gjort av deg”, sa hun. Halsen var tør, stemmen var fanget. Hun hadde sett ham, hun visste hvem han var, hun hadde telefonnummeret hans. Han ble livredd og litt glad på samme tid. De lengselsfulle blikkene hadde blitt besvart. Hun ba om et møte.

De utslitte skoene ble fylt av gjørme i det han banet seg vei gjennom den massive plenen bak huset som tilhørte Norges best betalte advokat. I hånden bar han en veske. I følge diverse massemedia var det trendy for menn å bære veske, uten at han hadde blitt spart for tvilsomme blikk på bakgrunn av det.

Hun sto lent inntil et epletre som strakk seg så høyt at selv skaperen ville latt seg friste. Hun lo, da han kom snublende.
Hun forklarte at den patetiske handlingen han hadde utført dagen i forveien var noe av det mest romantiske hun hadde opplevd. Han fikk tanker i hodet som ikke hørte hjemme, selv i hans forskrudde tanker. Hun sa hun var vant til at gutter kun var ute etter pengene hennes, men at hun fant det interessant og rimelig drastisk at en faktisk hadde forsøkt å karre de til seg ved bruk av makt. Hun sa hun ønsket å tilbringe et døgn i hodet hans, bare for å utforske hva som egentlig foregikk der oppe. Han måtte le litt. Han fortalte henne historien, om servelaten og restene. Hun lo ikke lengre. Hun kysset ham, hun smakte svakt av epler og tobakk.