Picture perfect

De tomme veggene stirret på henne som et lite tilfredsstilt publikum under en middelmådig konsert. De var nakne, hvite. Hun klødde i fingrene etter å henge opp de mange plakatene hun hadde samlet gjennom årene. De tynne, store arkene, hvor nye og gamle helter var avbildet, som et slags evigvarende bevis på glansdagene.
I esken, blant plakatene, fant hun også bilder av menneskene som sto henne nærmest. Det var fint å se hvordan de smilte til henne gjennom glasset. Selv om smilene vitnet om et livslangt bånd fylt med aksept og betingelsesløs kjærlighet, var det ikke nok for henne. Den lille stemmen hvisket fortsatt at hun ikke var god nok, kom aldri til å bli god nok. Utmattet av den selvdestruktive tankegangen, falt hun ned på en stol ved vinduet. Den massive trepulten hun hadde plassert ved vinduet for å hindre innsyn, ga ingen tegn til å bry seg i det hodet hennes traff treverket. Hjernen sendte signaler til kroppen om at dette ikke var en form for tolererbar oppførsel, og hodet begynte med ett å verke. Hun tok seg til pannen. Slik ble hun sittende.

Det føltes som timer, men klokken på veggen vitnet om at det kun var snakk om minutter. Hun kunne ikke sitte slik resten av livet. Hennes meningsløse, nærmest patetiske eksistens, begynte så vidt å synke inn. Hun var ambisiøs, men utålmodig. Hun var målrettet, men ubesluttsom. Hun var lærevillig, men demotivert. Hun hadde for lengst lagt fra seg den tilsynelatende ufravikelige evnen til og kun ta til seg negativ kritikk. Hvis hun bastant hevdet hun var god til noe, men ble motsagt, svarte stemmen at motparten mest sannsynlig hadde rett. Hun var udugelig. Tiden hadde lært henne at disse menneskene, mest sannsynlig, var av den sorten talentløse sjeler som ikke kunne unne andre framgang. Hun smilte forsiktig, turte ikke glise, det ble for pretensiøst, tenkte hun.

Hun reiste seg, gikk bort til esken som inneholdt plakatene av framtiden og fortidens helter og begynte å rulle de ut. Hun hadde gått til innkjøp av klister, populært kalt “tyggis”, i hvert fall på barneskolen. Hun mintes den tiden, hvor alt ble tatt bokstavelig, og kom fram til at hun gjennom årenes løp måtte ha spist flere kilo av den grønne udefinerbare massen. Det var et under at hun var i live, tenkte hun. Hun begynte å klistre, plasserte de grønne prikkene forsiktig i plakatens fire hjørner. Hun presset tommelen forsiktig, men presisert og bestemt mot veggen. Det ble skeivt. Hun gikk for et andre forsøk. Fortsatt skeivt. Utålmodigheten rev i henne som en innpåsliten lillebror. Hun tok tak i plakaten og rev den ned. Hun rev den i stykker.

Hun satte seg på gulvet, med hodet i hendene. Frustrert og sliten etter det massive raseriutbruddet. Hun satt slik en stund. Plutselig hørte hun en høy, skjærende lyd. Hun skvatt til og reiste seg. Det var dørklokka. Hun hadde ingen interesse av å samhandle med medmennesker på dette tidspunktet, men samtidig var det ufint å ignorere den høylytte lyden som varslet om besøk. Hun åpnet døren forsiktig. Utenfor sto de største blå øynene hun noensinne hadde sett. Hun skvatt igjen, men på den fine måten. På den måten hvor hårene på armene reiser seg, hjertet hamrer raskere og blodet fosser gjennom årene. Man får ikke sjansen til å skvette på en slik måte mange ganger i løpet av livet. Det hørte til sjeldenhetene.. Og tilfeldighetene. De blå øynene stirret spørrende og litt forundret på henne. Øynene tilhørte et ansikt. Et litt stygt, men på samme tid, pent ansikt. Et ansikt man ikke kunne beskrive, det ville ta flerfoldige døgn med stirring for å kunne gi en tilstrekkelig beskrivelse av trekkene. Ansiktet fortalte at han hadde vært vitne til utbruddet hennes. På en måte var det greit, hun hadde allerede avslørt galskapen, det var ingen hemmelighet som plutselig ville komme å skygge henne fullstendig av banen ved en senere anledning. Det var alt gjort, han hadde sett det, men allikevel benyttet seg av ringeklokka.

I hånden holdt han et sammenrullet stykke papir. Han ga det til henne. Hun rullet det ut, overraskende oppdaget hun at det var den samme plakaten hun for litt siden hadde revet i filler. Hun smilte skeivt.

Kinnet hadde festet seg til treverket, det stakk litt i det hun dro det vekk fra den klamme bordplaten. Forfjamset, reiste hun seg. Kulden i rommet slo i mot henne. I det hun strakk seg for å lukke det åpne vinduet, tenkte hun at drømmen kunne vært virkelig, hadde hun bare husket å åpne persiennene.

Verdens rikeste land.

I utgangspunktet har jeg aldri vært særlig patriotisk. Jeg har i flere år nektet hardnakket for at det eksisterer en form for særegen norsk kultur. Argumentene mine baserte seg på den stadig voksende globaliseringen, som brakte med seg nye impulser og erstattet vår kultur med en felles global kultur, stort sett lik som i resten av den vestlige verden. Det eneste som var nevneverdig særegent ved den norske kulturen, var i følge meg selv, basert på norske oppfinnelser som ostehøvelen og bindersen, samt gamle nasjonalromantiske symboler som bunaden og vår tilsynelatende trang etter å ferdes i naturen.

Aldri merket jeg noe spesielt samhold mellom det norske folk. Vi var stort sett for opptatte av våre egne liv og våre egne små, hverdagslige problemer. Sikkerheten vår og framtiden vår var i trygge hender hos den stabile velferdsstaten. Landet som i lang tid har blitt forbundet med fred og fredsforhandlinger, det lille landet som gang på gang nektet å bli med i EU, det lille landet som valgte å stå alene, som ville klare seg selv. Det lille landet som allikevel måtte forholde seg til EØS-avtalen, det lille landet som produserer og eksporterer våpen til krigføring i andre land, det demokratiske landet, det lille landet som er rikest i verden, best å bo i, med større påvirkningskraft i verden enn noen av dets innbyggere er i stand til å fatte. Det var alltid trygt her, alle rettigheter ivaretatt. Ute et sted i verden visste vi at faren eksisterte. De fleste av oss fablet om at faren dreide seg om islamske ekstremistiske grupper, som så på vårt vestlige demokrati som en trussel. Den tanken tenktes sjeldent, det var for fjernt. Landet var for lite, for ubetydelig. Det måtte være en av våre egne. En som kjente systemet fra innsiden, en borger av nasjonen, som kjente landet.

Hans grusomme handlinger bidro til at Norge fikk en egen kultur. En kultur basert på et ekstremt samhold, som ikke har vært sett siden 8.mai 1945. Et samhold så sterkt at til og med de hardeste blant oss ble rørt til tårer. Et samhold som skaper beundring fra en hel verden. Vi samlet oss ikke i hat mot massemorderen, vi samlet oss i kjærlighet for hverandre. De grusomme handlingene forandret hele nasjonen. Menneskene sluttet plutselig å bry seg om de ellers svært tidkrevende, hverdagslige problemene. Vi begynte å bry oss om hverandre. Bry oss om demokratiet, om en nasjons ve og vel, om hvordan vi skulle reise oss, sammen. Hvordan vi som innbyggere i et land i krise, skulle takle sjokk, sorg, apati og smerte. Vi så forbi de forskjellene som tidligere skilte oss. Dette er en enestående kultur. En kultur vi bør bære med oss videre, en kulturarv vi bør gi videre til de neste generasjonene. Det er en kultur som definerer det lille landet som plutselig ble størst i verden.