Tillitsvalgt

Imorra har i offisielt min siste skoletime. Da e det over, i e ferdig utlært. HEHE. Neida, i e jo ingen idiot. (e nemlig kun idiota som påstår at dem e ferdig utlært). I kan ingenting i, egentlig. I har alt igjen å lære. Hurra, den tanken gjør me så jævla lykkelig.

Forundre me kor lite i faktisk har forandra me fra min første skoledag til min siste.

Ung og lovende:



Dokker bes legge merke til at i her faktisk har min naturlige hårfarge. Sammenlign hårfargen med mitt valg av yrke. Jepp, kommune for alle penga.

Kommune-preget fortsatte å gjøre se gjeldende:





Så va vi nesten i mål:




Her gjør i et forsøk på å se normal ut:



Realiteten e dessverre en heilt anna:



Og just to prove my point:



I e faktisk litt usikker på ka poenget med detta innlegget e. Konklusjonen e i hvert fall som følger:

Det foreligg ikkje nokka bevis for at man blir hverken spesielt smartere eller normal etter å ha vært gjennom 16 år med skolegang.

Det e søndag idag.

Jaja, overlevde nok en kveld på byen. Blir alltid litt skuffa da i våkne og innser at i nok en gang har mislykkes i forsøket på å kveles i mitt eget spy. Ikkje misforstå, i vil ikkje dø, i vil bare kveles. Satse på at nokken kommer innom i tide til å redde me. Sia i får så mye besøk, meine i..... I har fundert litt over det her den siste tida. Sannheten e nok at hvis i skulle komme utfor ei eller anna ulykke i heimen, hadde i nok lugge dævv et par uka før nokken hadde uttrykt bekymring over manglende statusoppdateringa fra denna kanten. Mamma hadde nok blitt relativt bekymra, men i mistenke at ho ikkje hadde slått alarm før etter et par uka ho heller. Hadde vel bare antatt at i hadde stukke av til Ibiza for å oppfylle min livslange drøm. Komme i Guinness rekordbok for nålevende person med flest kjønnssjukdomma.

I begynnelsen hadde dokker sikkert syns at min død va rimelig behagelig. Dokker hadde sluppe å bli utsatt for tanketomme meiningsytringa og plagsom påpeking av orddelingsfeil og skrivefeil generelt. Men i e sånn passe sikker på at dokker hadde savna me etterhvert. I e litt som et dårlig one night stand. (Ikkje tolk det her ordrett, har aldri fått nokken klaga, bare så det e sagt). Dokker irritere dokker kanskje litt over me i begynnelsen, det blir ikkje spesielt bedre, avslutninga e forferdelig, men i etterkant e dokker alikavel glad for at det skjedde. Ei erfaring rikere, som i pleie å si. Dokker veit, når man e såpass kompleks og dyp som me, når man kreve både snus,kaffe OG pepsi max for å bli tilfredsstilt og i nærheten av lykkelig, sir det jo se sjøl at man ikkje e så enkel å forholde se til.

Det irritere me at i ofte blir beskyldt for å ha en slags trang til å være midtpunktet i ei forsamling. I hadde med glede trukke me tilbake, holdt kjeft og betrakta andres festligheter, gitt at i kjente nokken som va i stand til å lire av se festligheter. Det gjør i nemlig ikkje. Har dokker ikkje vurdert å ta til ettertanke at det muligens e dokker som e så JÆVLIG kjedelig og kjip, at i rett og slett blir et naturlig midtpunkt? I har jo forståelse for at ikkje alle kan være som me, naturlig festlig og over gjennomsnittet intelligent. I syns nemlig ikkje det e spesielt festlig når den eneste positive responsen forsamlinga gjør se i løpet av kvelden uttrykkes fra endetarmen.

Problemet mitt e nemlig ikkje at i søke oppmerksomhet, problemet mitt e at i rett og slett ikkje klare å holde kjeft. I har en slags lidelse som medføre at i simpelt hen e nødt til å uttrykke div festligheta som hjernen min koke sammen. Det e ikkje min skyld at det forekommer minst 7-9 ganga i løpet av et minutt. Det produseres så mange ordspill i hjernen min at hvis du trodde Kina va overbefolka, ville du blitt kraftig sjokkert, og muligens pådratt d et par slag av en titt inne i hjernen min.

Faen som enkelte folk irritere me. Det verste i veit e folk som finn det nødvendig å opplyse me om kossn dag det e. Altså, i e hverken blind eller dum, i e fullstendig kapabel til å følge med på datoa og daga. Så jo, FAENSJÆVLATAKK, i e klar over at det e søndag i dag. (Hååpe det e søndag).

Speaking off søndag, folk har en tendens til å meddele at dem e fyllesjuk. Dem syt og klage over kor jææævlig dem har det, men e det ikkje selvforskyldt, kanskje? Åjo. Greit nok, hadde du blitt skutt av geriljasoldat neddi jungelen et eller anna sted, hadde i muligens prestert å presse fram en liten følelse av empati. Men når du ska presse oppi trynet mitt at du ligg for døden fordi du SJØL har drukke d forderva, sorry ass, hold kjeft.

I har ingen vittigheta å merke innlegget med, dessverre.

Her om dagen så skulle i på butikken. Herregud, no skreiv i faktisk "butikken" med stor B. Det sir LITT om kor kjedelig livet mitt e for tida. I har nemlig sperra me sjøl inne for å skrive Bacheloroppgava mi. HEHEHE. Eller, i har i hvert fall sperra me sjøl inne. Oi, no glemte i ka i egentlig skulle skrive om. To sek, må bare tenke litt. Åjojo, det va det. I hvert fall. I va litt giddalaus, så i bestemte me for å gå som i va, dvs naken og usminka. Altså, i kledde på me da. I e innforstått med samfunnets norma og ka som e sosialt akseptert, tro det eller ei. I HVERT FUCKINGS FALL. I åpna døra forsiktig, smugkikka ut i gangen for å se om nokken av naboan va på vei i retning me, kysten va klar. I sneik me nedover trappan sammen med skyggan, øran åpne for den minste antydninga til medmenneska. Klar bane. Døra i sikte. OG AKKURAT i det i skulle til å åpne døra, kommer barnevernnaboen. Der blei i altså stående, i FEMTEN (15!) minutt. I skjønne ikkje ka det e med me, av en eller anna grunn fungere i som en slags magnet for rare og slitsomme menneska. Jfr: 618 venna på Face. 10 av dem innehar kravan som stilles for sosial fungering. I det i sliten, men lykkelig kom me ut døra, merka i at folk stirra så rart på me. "Har i nokka i trynet?", tenkte i. Før i innsåg at det va nettopp der problemet låg, nettopp det faktum at i ikkje hadde nokka i tryne.

Heile veien ned til butikken mottok i "Off, stakkar, går det bra med d?"-blikk fra forbipasserende. Digg at i tilfeldigvis møtte på akkurat den andelen av befolkninga som ikkje verdsett me for min naturlige skjønnhet. Typisk mi flaks.

Toppa se i det turban-mannen bak kassa spurte me om i trengte assistanse til å få frakta varan mine hjem.

Tour de ettes

Herregud, i tror i lid av post-pubertale etterdønninga. Det e nemlig DEN dagen i dag. Ikkje DEEEEN dagen, men DEN dagen. DEN dagen = En dag som i utgangspunktet e lik alle andre daga, men kor man muligens befinn se på et anna emosjonelt plan enn til vanlig. I dag føle i me som en skikkelig taper. I føle at alt i foretar me e fullstendig tragisk, og at folk generelt stille se likegyldig i forhold til min eksistens. Det e gørr å ha det slik, kan i meddele. Da man har DEN dagen (ikkje til å forveksles med den muligens meir kjente D-dagen. De alliertes invasjon i Normandie 6. juni 1944). Jepp, i fikk SÆKSAR i historie, om nokken lurte. I e FYI meget interessert i 2. verdenskrig. En av mine største ønska e å besøke Auschwitz. Den siste setninga der skaffa me btw en hysterisk mengde cred under et åndssvakt familieselskap i jula 06. "Pernille vett, lidenskapelig opptatt av å bekjempe urettferdighet i verda". Grunna denna meget selvforskyldte overbevisninga, mottok i 8 geiter og 4 kornåkra i Afrika som julegave samme år. Ikkje det at i klage, har alltid drømt om å så korna mine i en av Afrikas mange åkra.

I lure på om i muligens ska forandre tankegang, igjen. Det har se nemlig slik at hver gang i ytre et eller anna tragisk og talentløst på ei av dessa sosiale medier-sidan, tar i utgangspunkt i at ingen kommer til å orke å lese det. Det e muligens litt dumt å tenke slik. For åjo, det finnes faktisk folk som e såpass sosialt tilbakestående at dem gir mine utsagn oppmerksomhet. Det e jo overhode ikkje intensjonen min, poenget e at i rett og slett kjede me så mye at skjeden ikkje tåle meir. HEHEHEH. off. Ser du, SER DU!! Der satt tankegangen inn! Mamma sa "Pernille, ska du holde på sånn, kommer du jo aldri til å få d nokka livsledsager!" Neivel, i e da født med to hendern og e brukbart akrobatisk, ekke nokka dokker kan fikse som i ikkje klare sjøl. Eller joja, kanskje to-tre ting. Men hallo, alt kan kjøpes for penga, som i har lærte på et "Fisk,fisk,fisk og fisk, så fårru pæng på kroken til slutt"-seminar med godeste Røkke. JOjajajanei, jo.. Neida, joda.. Sååå.. I hvert fall da, e no bare sånn det e ta. I klare ikkje la være å uttale me. I tror i har tourettes. Selvfølgelig ikkje påvist, for det e jo ingen som ønske å få påvist tourettes syndrom. Foretrekk heller at folk kun antar at i har det, for da e det jo ingenting som e gitt, det e jo kun en antagelse. Og det kan i faktisk leve med.

Samtidig får i ikkje nokka form for rabatt for å "tro" at i har tourettes. Kanke si til SAS "Yo! fittefaenshelvetehorefittefitteræv. Tror i har tourettes. Kan du ikkje bare trekke fra en fir-fem hundre på billetten, kukfaenhelvete?" *blunk, blunk, ticks, ticks* Ekke sånn det fønke, dessverre. Kan si at i e terrorist da, men da kjem i me i hvert fall ikkje nokka sted. Hadde dog vært artig. Terrorist-tourettes. Bombefaenhelvetepangpanghorehore11.septemberWTCbangbangselvmordjihadkebabmedkjempesterkhoresausauauasåriganenhorehorefittehelvete. Nokka sånt.

Nei, veit dokker/du/i ka.. DEN dagen har vært lang nok.

Auto-pilot

I utgangspunktet fatte i ikkje årsaken til at i orke å blogge i det heile tatt. I har jo som hovedprinsipp at i ikkje ska blogge om ting som e privat. I blogge gjerne om personlige tema, sånn som det og f.eks drite ut me sjøl, det har i ingen problem med. Men i føle ikkje nokka enorm trang til å brette ut om alt og alle. Selvfølgelig, drit du d ut nok, så e det mulig at du får et lite avsnitt dedikert i din ære. Men da snakke vi en utdritning som sprenge skalaen såpass at atombomba over Hiroshima bleikne i forhold, ødeleggelsan også. I sikte til en slags "HAHA-utdritning" og ikkje en "oi, gjor mora mi gravid-utdritning". Det e jo ikkje til å stikke under ei campingvogn at fleire av vennan mine har gått på ei lang rekke brølera i løpet av åran. I skriv gjerne om dem, men i må dessverre innhente tillatelse først. I sensurere nemlig ikkje. Da blir det jo ikkje nokka festlig. Ska man drite ut folk, ska det gjøres med full personalia, bilde, fingeravtrykk og aller helst ei blodprøve.

Just for the record:

Navn: Pernille Huseby
Adresse: Fagerborggata 48 B, 0360, Oslo
Født: 12.01.89 (i skreiv 98 først.... Skulle kanskje trodd det..)
Fødeby: Oslo
Høyde: 168 cm
Vekt: såpass at i klare å reise me, foreløpig.
Naturlig hårfarge: Kommunegrå med et hint av spygrønn
Øyenfarge: Sjarmerende blå
Blodtype: O-
Karaktertrekk: Lutrygga, breiskuldra, men det ekke så viktig, du høre me før du ser me.
Favorittdyr: Menn


Overdreiv litt, som vanlig. I har funne ut at i egentlig e veldig negativ til det meste. I har jo som mitt personlige motto "Gå inn i ting med negativ innstilling, så blir du ikkje skuffa". Men altså, la oss si da.. at i f.eks hadde behov for ei ny nyre elns.. Hvis i da hadde tenkt "neee, får no ikkje na nyra..", også hadde det faktisk vært tilfellet, ville i jo alikavel blitt skuffa. I har derfor bestemt me for å gå bort i fra den tankegangen, og eller ikkje ha nokka tankegang i det heile tatt. I treng forøvrig ikkje ei ny nyre, så dokker treng ikkje fylle ut 9234898 donorkort å springe på sjukehuset for å verve dokker som potensielle donora. I har også etter nøye vurdering og ettertanke, kommet fram til at en mengde av mine bekjentskapa (ikkje DEN type bekjentskapa, nei..) muligens oppfatte min væremåte som litt.. ska i si.. klovne-aktig. Poenget da, det e aldri min intensjon å opptre som en klovn, i e faktisk bare sånn. I har en genetisk defekt som medføre at i har en unik evne til å se humoren i dem fleste situasjona. I sitt ikkje hjemme i fleire tima og google etter vittigheta, det kommer bare til me. Litt som da Moses mottok dem 10 bud fra the big G. Ikkje at i anser min egen eksistens for å inneholde likhetstrekk med bibelske fortellinga. Okei da, kanskje litt. Mamma sa nokka om at det kom en herskare av herrens engler å sang for ho mens i brutalt blei reve ut. Ikkje at i fikk med me nokka, etter at legen mista me i bakken med hodet først, blei det meste relativt svart.

Sorry ass, men i blir bare litt lei av at vi ska stemple hverandre med div labels heile tida. Lure på når det egentlig ska være nok å bare vær se sjøl. I e ikkje interessert i å forandre me for å bli akseptert. I e et ferdig produkt, forma av livets prøvelsa. I ekke heilt ferdig da, har nok litt igjen å lære. Det sies jo at dem smarte e dem som fortsatt har nokka å lære. Det å si at man e utlært, e ca like dumt som det å si at man ikkje har nokken fordomma. Og nei, i meinte ikkje fordumma, men fordomma. I e også overbevist om at dem som kalle nokken andre dum, og stave ordet "dum" med o, e i realiteten den dumme. Oh yes, kall det gjerne min versjon av den gyldne regel. Som sagt, nattlig aktivitet som innebær skriving, blir aldri av nokka særleg kvalitet. Det blir stort sett idiotiske tanka som har kverna se såpass at dem har blitt finmalt. Ergo, veldig lite å samle på. I trengg nye innspill, svære kampesteina som i kan tenke til støv. Jepp, herrefaensgud, detta orke i serriberri ikkje lenger. I spyr snart litt i munnen min av me sjøl. GOD NATT DA.

Sett inn valgfritt slagord her

I digge når folk ska være QL å ta en engelsk-quote med et eller anna hardtslående, også klare dem ikkje skrive det korrekt en gang. I blei akkurat påmint at i en gang i min ungdom va fast bestemt på at i kunne redde verden. I skulle faktisk redde verden. I veit ikkje om i har blitt meir kynisk med åra eller ka som har skjedd, men no gidd i ikkje en gang å kildesortere lzm. Et eller anna har skjedd. I va så engasjert at folk pusta tungt FØR i en gang hadde åpna munnen. Engasjementet mitt forfølg me fortsatt, og folk har en tendens til å si "Ååh, no kjem det sikkert nokka om politikk", hvis i får velge samtaleemne. Problemet mitt e at i blir sint. Det e jo kanskje den verste egenskapen en kan ha hvis en e en ivrig debatant. Det sir jo se sjøl at man lett tape diskusjonen hvis man blir så sint at man velge å gå. Årsaken til at i blir sint e som oftest andres trangsynthet (e det egentlig et ord? Jaja, la gå). Trangsynte folk gjør me så sint at i utvikle 84 ulike lidelsa bare av tanken. I erindre mine daga som knallhard kommunist, satt bakerst i klasserommet å fnøys av alt og alle. Skjønte ikkje koffor ingen hadde innsett at verden va i ferd med å gå til helvete. Markedsøkonomien som gjør at verden råtne fra innsida, multinasjonale selskapa som bryt ned u-land, USA, som den eneste resterende supermakt, med udemokratisk valgprosess og negativ innflytelse på resten av verden. Herregud, ser dokker det ikkje!? Høhø. Hadde avtale med resten av gjengen i Molde SU, dagen Væpna revolusjon gjor se gjeldende, skulle vi sende en kryptert sms som lød "Kode rød, angrip, kamerata!", uavhengig av kor vi befant oss eller ka vi gjor. Kanskje ikkje heilt sant, men vi snakka faktisk om det. I mistenke at det heile egentlig va et tappert forsøk på å dekke over et enormt, voksende fritidsproblem.

Samtidig lærte i sinnsykt mye, i ska tvinge barna mine til å melde se inn i organisasjona o.l. (valgfrie, så klart.. ehheh.)for man blir faktisk smartere av det. Hvis du syns i e dum no, kan du bare se for d kor dum i hadde vært uten mine mange år som aktivist. I har med åran innsett at i muligens ikkje kan redde verden, i har derfor bestemt me for at da alt går til helvete, ska i lene me godt tilbake, sette på ei snasen spilleliste, ta me et par snus og rett og slett takke for me. Og til alle dokker andre: I prøvde i hvert fall i da.

Å definere - definerer - definert - definere

I elske dem øyeblikkan man finn ut at man e oppslukt av nokka, nokka nytt. Det e så jævlig herlig å oppdage en ny favoritt-forfatter, film, band, CD, TV-serie.. I e den typen som generelt jævla skeptisk i begynnelsen, men så blir i så nysgjerrig at i ikkje klare og la vær. Det tar derfor brukbart med tid før i oppdage nye saker og ting. I treng litt tid på å overtale me sjøl. Men etter at i e ferdig overtalt og i faktisk utforske, så e det stort sett slik at saken i utforske ende opp med å bli en absolutt favoritt. I e for så vidt også slik at hvis i f.eks høre en ny sang, og i automatisk hate den, betyr det muligens at sangen på et seinere tidspunkt vil bli favorittsangen min. Selvfølgelig må den passere mine meget strenge krav i forhold til sjanger. Dessa følelsan kan for så vidt også overføres til menneska.

For tida e i inne i en skriveprosess, kor det endelige resultatet ska bli min bacheloroppgave i sosialt arbeid. MEGASUPERLOL. Det e over min fatteevne at detta e min realitet, min hverdag. Skummelt kor fort tida går. I forbindelse med skriveprosessen har i igjen blitt hjemsøkt av Mr.Neeeida. "Mr. Neeeida" e den lille stemmen i hodet mitt som ofte overtale me til å utsette mine daglige gjøremål. "Neeeida, du treng ikkje gjør ta akkurat no, vent til i morra du! God tid til å gjør ta i morra" .. Dagen etter: "Neeeida, gjør det i morra du. Bedre tid da. E ikkje heilt i form i dag du. Bare ligg her du, treng ikkje stå opp. Treng ikkje gå på do, du kan sette inn kateter". Fyren e en forbanna idiot. Han overtale me til å gjør alt anna enn det i burde gjør. I e jo fullstendig klar over at i har en operativ hjerne smo kan få han til å holde kjeft, men han overtale me jo til å gjør det i egentlig vil - ingenting, så koffor gjør det i egentlig må, når i kan slappe av? Faen ass.

Han e også den delen av me som gjør me usikker i visse situasjona, som får me til å føle me som en taper, og en person av ca null verdi. Det e fullstendig klart at han må ignoreres. Men vi alle har vel våre svake øyeblikk kor vi lar selvmedlidenheten overta. Akkurat DET orke ikkje i lenger.

Det viktigste e at man gjør ting som e viktig for en sjøl, som potensielt kan ha positive konsekvensa for livet. Livskvaliteten avhenge egentlig kun av innstillinga til personen som lev livet. Herregud, i høres ut som en selvhjelps-guru elns, tror i har lest litt for mye pensum. Well, that's a first. Poenget mitt da, e at for me virke det som om enkelte meine at f.eks barn, venna eller kjæresta e det som definere livskvalitet, men i e relativt uenig i det, den eneste personen som kan bestemme kossn en sjøl ska ha det, det e en sjøl. Alt det andre e kun en bonus, på en måte. I tror faktisk man kan leve et meget godt liv som singel, venneløs og barnløs. Adde man et par katta, så blir det ei jævla bra suppe. I har nemlig lest en del om ka som definere folk, og i har observert en del ka andre meine definere dem. I meine man defineres av kossn man sjøl velge å framstå. Man kan ikkje definere se sjøl gjennom andre. Så lenge du ikkje e siamesisk tvilling elns da.. Da blir det litt verre. Det må i tenke meir igjennom før i kjem til nokka konklusjon. I leste for så vidt også at en konklusjon kun e plassen i en tekst kor du ikkje orka å tenke lenger. Tjanja, usikker på om det faktisk stemme. Mulig, må tenke meir gjennom det. Høhø. I hvert fall, vær enig eller uenig, i bryr me ikkje så veldig. I føle i har vært dyp nok, e trossalt fredag. Det va konklusjonen min, btw. Hjernen skrudde se plutselig av, i e på auto-pilot.

*<|:)

Når i skulle starte innlegget no, så skreiv i "Blur" framfor "blir", og da slo tanken me.. "Faen, det e lenge sia i har hørt på Blur". Bare for å nevne det, liksom. I like jo å fortelle dokker alt i tenke, nokka som i anser som av middels interesse for 97,2% av dokker. I tror faktisk ikkje at mi ega mor gidd å lese bloggen min.

PCen min e så varm at hvis i lukke øyan og legg en container med godvilje til, kan i muligens klare å overbevise me sjøl om at i e i det store landet syden. Mangle bare voldtektsmenn og matforgiftning. I har forøvrig hverken blitt voldtatt eller matforgifta, og e egentlig over gjennomsnittet fornøyd med akkurat det. Kjipt å bli matforgifta lzm.

Ellers leste i en heller interessant artikkel på VGnett, som omhandla svindel hos *trommevirvel* NAV. Det sto at dem skyldige BÅDE va nordmenn og somaliera. I troor ikkje det å presisere at BÅDE nordmenn og somaliera svindle NAV, utgjør nokka forskjell for sa jævla hobby-rasistan (Litt usikker på ka en profesjonell rasist gjør, regne med at han enten e FrP-topp, eller en tysker som gikk bort rundt 1945) i kommentarfeltet. I orka ikkje en gang sjekke om kommentarfeltet va åpent for kommentara, for akkurat DET anså i som rimelig spikra. + at i har ingen interesse av å lese kommentara fra en gjeng tullinga uten tilknytning til nokka anna enn sitt eget kjønnsorgan. Vedde på at myndighetan med viten og vilje har plassert alle asylmottakan på bygda i et slags sinnsykt håp om å skape større toleranse for utlendinga hos bygdefolket. Mission failed, Jenz.

I HVERT FALL da, poenget mitt.. I vedde alle dem indre organan mine på at 72,3% av lolertan som leste den artikkelen, tenkte følgende: "Kjem dem hit, snylte på staten vår, tar daman våre, pengan våre, jobban våre" ...... I syns det e langt meir forstyrrende at journalisten faktisk følte se forplikta til å presisere at det gjaldt BÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅDE nordmenn og somaliera.. Hallo. I kjenne i blir litt irr. Selvfølgelig, i står ikkje å applaudere folk som snylte 3,6 milliona krona ut av MIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIINE penga som i ska bevilge hemningsløst til kjente og kjære når i starte karriere som saksbehandler på NAV, men det plage me litt at folk kun kommer til å ha fokus på at INNVANDRERA har snylta.. Dem sitt vel å nikke så hardt at nakken knekk, mens dem gnir se i hendern å rope "KA VA DET VI SA!?". En ting ska i faen me påstå, og det e at: Hadde DU, ja, akkurat du, fått sjansen til å pirke litt borti pengan på NAV, muligens uten at nokken såg det, hadde du faen me gjort det. Mens i, neida, i sitt muligens på andre sida. Men i helle mot "muligens ikkje" akkurat no, etter ta innlegget her. Snakkes, i må skifte identitet, i håp om at et eller anna bedriten NAV-kontor i et gjengrodd utkantsstrøk muligens vil ansette me en vakker dag.

"LOL" når nye høyda.

Hallo igjen. Dagens innlegg har som vanlig ingen konkret betydning. I ville bare presisere min forkjærlighet for filmen Titanic. Det begynte i min barndom, i va vel rundt en elleve år. Ung og fersk. I va også lidenskapelig forelska i Leonardo DiCaprio. I har allerede dedikert et heilt innlegg til han, så dokker får bla dokker bakover (heilt utrolig at i kan si det, "bla dokker bakover".. Før blogga i nemlig en gang i halvåret). I huske fortsatt dagen i fikk Titanic, i huske også kor den blei kjøpt. Ikkje båten, filmen. Til og med i ekke så utrolig at i kan få et gammelt, sunke skip til overflata igjen. Men ja, altså, filmen. I huske i satt i køysenga mi og såg Leonardo. Han va jævlig heit. I visste det kanskje ikkje på den tida, men i tror det va da i fikk min første orgasme. Burde det ha vært. Vi sir at det va det, gir historia et litt nostalgisk preg. I hvert fall, poenget mitt e nokka sånt som: Sia første gangen i såg Titanic, har i aldri igjen sett heile filmen. I blei så dypt sjokkert da båten sank at i rett og slett ikkje makte å se dem scenan om igjen. I ser rett og slett halve filmen, så skrur i av. I klare ikkje se på all lidelsen og jævelskapen. Dokker som trodde i va en type person som lo av døde barn, fikk vel et kraftig sjokk no.

Så konklusjonen min e følgende: Hvis du trodde Titanic varte i overkant av tre tima, så tok du grundig feil. Den vare i ca to. Den vare heilt til han idioten i toppen av utkikkstårnet sir nokka sånt som "iceberg ahea.....". Jævla fin film, lykkelig slutt og greier. Det like i.

Amish

I advare på det sterkeste mot å lese ta her, det e av såpass lav kvalitet at Facebookchat faktisk ose av kvalitet i forhold, I'm just sayin'.


Den nattlige produksjonen e operativ igjen og det e påtide å lire av se nok en mengde uinteressant møl. Mens dokker muligens får kick av å onanere med ulåst dør og av å hoppe fra høye fjell, får i kick av å skrive blogginnlegg når hjernen min har gått i dvalemodus, for og så fullstendig blotta for korrektur, poste linken til innlegget på Le Facebook. Bare tanken på en mulig skrivefeil får det til å skjelve i buksa mi, ca 8,4 på Richters skala, btw. Det ska ikkje spesielt mye til for å få adrenalien til å strømme her i gården, kan du si. Ja, det kan du faktisk si. Du treng ikkje da, ikkje nokka tvang, men muligheten ligg alltids der. I arrestere d ikkje hvis du sir det, du får lov. Men som sagt, du må ikkje. Ordet "kan" indikere nemlig at du ikkje nødvendigvis treng å utføre ei handling, men muligheten til å utføre handlinga foreligg. Av og til så lure i på om det eksistere nokken forbindelse mellom hjernen og munnen min, eller i denna sammenhengen, hjernen og hendern mine. I skriv ikkje med munnen. I klare det, men da går det ikkje spesielt fort. Til og med i har ikkje SÅ lite å gjør på, dessverre. Selvfølgelig eksistere det en sammenheng mellom hjernen og hendern mine, altså, i ekke dum, hvis det ikkje hadde vært tilfellet, så hadde i ikkje klart å bevege dem. Men dokker skjønne. Det ekke sikkert dokker gjør det, i skjønne det egentlig ikkje sjøl, men til gjengjeld skjønne i relativt lite, så i gir dokker the benefit of the doubt på denna.

POENGET DA. I høre me sjøl snakke, dokker måkke tro nokka anna, i kan høre hvert bidige ord som kommer ut av munnen min. Av og til blir i sjokkert sjøl, faktisk. I visste jo ka i sku si, i hadde jo allerede tenkt setninga, men i visste ikkje om i skulle uttrykke den. Men munnen min tok styringa, det e den som bestemme. I tror hjernen min egentlig tenke "detta her e alt for bra til å ikkje bli sagt", men så e det nokka i me som ikkje ønske å framstå som en komplett idiot, men før den stakkarslige lille delen av hjernen klare å sende et eneste signal til nokka som helst, har skaden allerede skjedd. Og det e akkurat denna egenskapen i skylde på når ting ikkje går som planlagt. Dokker ane ikkje kor mange ganga i har sagt til me sjøl "kunne du ikkje bare holdt kjeft!?", men saken e: Nei, i kunne ikkje det. I klare det rett og slett ikkje. Dokker kan bare tenke dokker i kossn crazye retninga denna egenskapen utvikle se når den kommer i kontakt med rota til alt ondt. Nei, ikkje djevelen, i bedriv ikkje med satanistisk tilbeding eller nokka sånt. I sikta til akohol. Det e da alvoret sett inn, i burde egentlig bare gaffateipes fullstendig igjen ved slike anledninga. Nokka som for så vidt også hadde spart me for et par pinlige besøk hos legen i etterkant. Men nok om det. Poenget da (igjen. No lyg i, det ekke nokka poeng), sia det faktisk foreligg ei kobling mellom hjernen og hendern, hadde den gaffateipen blitt reve av etter maks 2 sekund, og dratt med se dem små restan av jentebarten som den inkompetente russiske hudpleieren ikkje klarte å fjerne. I veit faktisk ikkje ka i skriv om no. I har fullstendig kobla ut for lenge sia. Tror kanskje i har sovna, faktisk.

For dokker som har lest mine tidligere verker (jepp, i har blitt kjepphøy og referere herved til alt mitt skriftlige arbeid som "verker"), har dokker sikkert bete dokker merke i at i ikkje e nokka fan av avsnitt. Poenget med det (oh yes, det e faktisk et poeng. Et jævla nøye gjennomtenkt et også. Egentlig ikkje, i bare kom på det no, kall det gjerne ei unnskyldning, i kalle det impulsiv tankegang) e at i forsøke å gjenspeile min egen tankegang i skriftlig form. Ved å utelate avsnitt, gir i dokker et unikt innblikk i kossn hjernen min tenke. Det går i ett. Veldig få pausa. Det e vanskelig å følge med. Man veit ikkje heilt kor man e. Det kreves 100% konsentrasjon for å klare å henge med. Av og til lure i litt på koffor i gidd å betale penga for kabel-TV, når det skjer så jævla med action inne i mitt eget hode.

I brukte ofte å lage lydeffekta når i ska foreta me nokka ordinært og kjedelig. For å sprite opp stemninga litt. Dokker ane ikkje kor festlig i har det når i pusse tennern, f.eks. Det får dokker heller aldri vite, for det e slike stunda i aldri, aldri, nokkensinne kjem til å dele med nokken andre enn me sjøl. Det e faktisk for flaut. I skjønne ikkje en gang koffor i skriv det. Men samtidig så e det viktig å understreke at i skriv i søvne.

Nei, no orke i faktisk ikkje meir. Det her e faktisk så langdrygt at i aldri kjem til å lese det sjøl en gang. Det e faktisk så langdrygt at i kjede me. Og det e ganske alvorlig når det e så gørr at man faktisk kjede se i søvne. Greit nok, man kan kjede se i søvn, men det ska være langt meir alvorlig, nesten på grensa til unntakstilstanda for at man ska kunne kjede se i søvne.

No faceplanta i akkurat me sjøl, det sir litt om kvaliteten. I gir opp.

Ukas andre comeback: Tips for helga + litt syt

Herregud, i får jo faen ikkje sove. I går sovna i rundt klokka 8 (ÅTTE) som i åtte om morraen. I våkna rundt 2 (TO) på dagen. Du tenke "jøss, e no fooole møkkje søvn", men nei, det e faktisk ikkje meir enn seks tima. Det e ikkje spesielt mye for ei som e vant til å gå i dvale å bli der til kroppen e såpass fullada at den begynne å gnistre. E relativt usikker på årsakan bak insomniaen, men i har såpass innsikt i min egen mentale og fysiske tilstand at i e inneforstått med at i ikkje får sove hvis kroppen eller hjernen ikkje samarbeide om å roe se ned. Det e faktisk (utrolig nok) et par negative trekk ved me. I har en tendens til å bli jævla gira, såpass gira at i ikkje får sove. I bruke natta som ei slags tid for ettertanke og selvrefleksjon, som nevnt i tidligere innlegg (Finn det sjøl, huske ikkje ka det heite, bryr me svært lite). I e egentlig ikkje forundra over at i ikkje får sove, ettersom i i seinere tid har innsett at hjernen min får veldig lite komplett hvile. For det første e den i full aksjon fra øyeblikket i åpne øyan og synet vende se til dagslys og det faktum at i har overlevd enda ei natt. I e jo litt gal, så hjernen min får gjennomgå litt i den forbindelse. For det andre, søv i veldig sjeldent med TVen av. Nokka som dermed tilsir at hjernen min konstant (ubevisst) e eksponert for lyda. I drømme også heilt sinnsyke drømma for tida, som i så klart må analysere når i våkne. I hadde serriberri aldri klart å sove med den derrederre fole fancye Iphone-appen som kartlegg søvnmønsteret ditt og tar opp lyda du lage mens du søv. Det hadde potensielt ført til at det hadde klikka fullstendig for me. Det her va overhodet ikkje intensjonen for innlegget, btw. Egentlig hadde i tenkt å foreta ukas andre comeback, nemlig: Pernilles tips for helga. Det beste tipset i har å meddele for øyeblikket e: Sov. Det e viktig at man e utkvilt før man ska foreta helgas obligatoriske hendelsa. Treng dem egentlig å nevnes? Vel.. I får vel bare kjøre på. Dokker e så kravstor.

Ettersom i alltid justere me til plassen i befinn me, vil utgangspunktet for helgas tips dreie se om Molde. Og NEI, i foretar me ikkje nokka skriftlig analyse om ka som foregår i omegn, det får politiloggen på Rbnett.no ta se av.

Hvis du e så heldig at du faktisk ska tilbringe helga di i Molde, vil i anbefale at du tar med d rohypnol på byen. HEHEH, neida. Du treng ikkje det sjø. Det eneste du treng e litt pågangsmot, penga i banken, en plass man kan ligge loddrett, og muligens en do, eventuelt en vask. Du treng heller ikkje evnen til å snakke, du kan uttrykke dine ønska ved å benytte d av det berømte "blikket". For dokker som ikkje har kjennskap til "blikket", vil i anta at dokker enten e ekstremt lite tiltrekkende, eller fra omegn. I utdype ikkje betydninga bak "blikket", både fordi en tryllekunstner aldri avsløre sine triks og fordi "blikket" ikkje kan beskrives med ord, det må oppleves. Det beste i veit med utelivet i Molde, e at i så og si alltid møte på nokken i kjenne. Det ska vel for så vidt nevnes at i kjenne en rekke merkelige folk, men hey, det e jo det som e det festlige. I tilbringe gjerne en kveld på byen med en gjeng gærninga, framfor en gjeng seriøse folk som ska danse. FYFAEN SOM I HATE Å DANSE. I danse kun når i e så full at i ikkje klare å stå, og dermed sjangle fram og tilbake i nokka som muligens ser ut som et meget trist forsøk på å dra i gang en kollektiv versjon av macarena.

Når i e på byen, gjør i som i alltid gjør, sitt på ræva, lire av me div "minneverdige" sitat, sende et par meldinga i aldri skulle ha sendt, beundre me sjøl i speilet mens i tenke "Jøss, ser ikkje så verst ut", for og så bli tagga i 93459834 meeeeget uflatterende bilda på Facebook dagen etter. Det e så jævla rart det der. I eig ikkje ølbrilla i forhold til andre menneska, men i forhold til me sjøl, åååjoda. I har sikkert et heilt fat med øl i brillan når det kjem til me sjøl. I har i følge div av mine venna en egenskap som gjør at i opptrer meget edruelig, når i sjøl oppfatte me sjøl som rake motsetninga av nettopp det. Sikkert derfor i aldri har blitt kasta ut av Moldes to utesteda. I har faktisk aldri blitt bedt om å ta en runde rundt bygget heller. Nokken som kan å oppføre se vett. Mulig det har en sammenheng med at i som oftest peke på personen at med me, skulle i ha gjort nokka galt. Blei ikkje nokka særlig til tips det her, egentlig. Ikkje anna enn at du muligens burde holde d unna me hvis du treff me ute. HEHEHE. Neida, i e ganske så hyggelig sjø. Og e i i det rette hjørnet, e det mulig i overøse d med kompliment om kor utrolig fantastisk i syns du e, sjøl om vi aldri har møttes før en gang. I e jo som kjent en menneskekjenner av rang.

Generelle tips: Aldri tips mannen på mesterpizza med 50 øre og ikkje spør han om han har sett katten din. Ikkje plukk blomster på vei hjem, for og så overbevise d sjøl dagen derpå om at du mottok dem av en superkjekkas kvelden før, ikkje gå på doen i midta på jentedoen på Rød og tro at du har funne "hemmeligheten" til kossn man låse døra, det finnes ingen hemmelighet, låsen e faktisk ødelagt, ikkje forvent nokka, da blir det ikkje morsomt, hvis det skulle vise se å bli kjedelig, finn på nokka morsomt, sett d sammen med rare folk, finn på ei sinnsyk historie som du lure folk rundt d til å tro at e sann. Eventuelt kan du bare bli hjemme, sikkert like artig det.

Dagens comeback: Ting som irritere me.

I føle det e about time å ta opp igjen tråden fra den gamle bloggen (R.I.P <3), og innføre "ting som irritere me" igjen. I vurdere også å foreta et comeback for "Pernilles tips for helga". Etter å ha diskutert høylytt med me sjøl, og mottatt gode argumentasjona fra begge sida, har i bestemt me for å ta for me "ting som irritere me".

I går så låg i våken ei god stund, fikk rett og slett ikkje sove. Det e ingen unormal hendelse her i gården. I har nemlig en tendens til å bli relativt tankefull på nattestid, og i går va intet unntak. I begynte å tenke over kossn menneskelige verdia vi verdsett hos hverandre, og ka som blir ansett som dem viktigste verdian. Det e ikkje til å stikke under 2. verdenskrig, at det fortsatt finnes enkelte menneska som foretrekk enkelte rasa framfor andre. For å si det mildt. Det finnes også enkelte menneska som meine materalistiske goda og en sterk personlig økonomi e verdia som komplettere et menneske. Mine tanka dreie se i stor grad om dem grunnleggende menneskelige verdian. For me e det ikkje så viktig om en person har god utdannelse, tjene mye penga, har innflytelsesrike venna eller bor i et stort hus med 989488 bad. Det viktigste tenke i, e at en person har medfølelse overfor andre menneska, altså evnen til å bry se om andre (google it), at man akseptere menneska med ulik bakgrunn, at man mestre det å se verden på fleire måta, fra ulike perspektiv. Verdia e grunnleggende, og det kan være vanskelig å skulle bryte med verdia som man så og si har fått inn med morsmelka (for dem som mottok morsmelk da, i fikk ikkje det......). Det irritere me kraftig at enkelte ikkje klare å akseptere menneska som e annerledes. Det finnes så ekstremt mange forskjellige folk rundt om i verden, og det overraske me faktisk at enkelte i den forbindelse ikkje skjønne at andre ønske å leve livet sitt på en anna måte enn det som e "normalen".

En anna ting som faktisk irritere me så mye at i utvikle ticks på det venstre øyet bare av tanken, e folk som velge å abortere barnet (veit at man ikkje abortere et barn, i prøve bare å skape litt dramatisk effekt! Min blogg, mine kunstneriske friheta) sitt hvis man får informasjon om at barnet har et handicap. Det anser i som fullstendig idiotisk, og ekstremt egoistisk. Har man ikkje rett på et liv hvis man ikkje blir født som det andre anser som "normalen"? I kan til nøds forstå synspunkta til enkelte som meine at det ikkje vil bli nokka fullverdig liv, dersom man føde et barn som e multihandicappa, men alikavel. I hadde aldri i verden hatt samvittighet til å ta den avgjørelsen, og i tillegg til det å være fullstendig uviten om kossn liv barnet eventuelt kom til å få. I innser at den siste setninga kan benyttes som argument for begge sidan, men ut i fra mitt synspunkt, hadde i kommet til å gjort det i kunne for at barnet mitt, uansett, skulle få et fullverdig liv, så langt det va mulig.
Nokka anna som irritere me, e også snakkisen om "det perfekte barn", at to menneska med god fysikk, intelligens og et pent utseende, blande gena i håp om å skape "det perfekte barn". Hvis det skjer, rømme i til ei øde øy, kor i skape mitt eget samfunn. Ikkje faen i helvete om i ska delta i nokka utvelgelsessamfunn. I kjenne i blir heilt varm i kinna av sinne no.. Tror det e best at i gir me før i utvikle høyt blodtrykk og permanente ticks.

Halvveis til 100

HURRA! Detta e mitt innlegg nr. 50, og da meine i blogginnlegg, ikkje et slikt man legg i trusa. Lure på når dokker ska begynne å tenke logisk sjøl, og at i endelig kan tre ut av rollen som manisk hjelpelærer. Vel, vi har alle våre laster. I legg merke til at i ofte begynne innleggan mine (fortsatt blogginnlegg, btw) med "av og til".. I føle det e en relativt generell start, skape liksom et godt inntrykk. I prøve jo alltid å vinkle innleggan mine (....) inn mot et slags tema, med vekslende hell.. I dag har i faktisk ikkje nokka form for tema, så dagens .... vil kun bestå av hjernedød skriftlig babling. Kall det gjerne terapi, om du vil. Av og til når i omsider våkne om dagan, kan i automatisk, hinkende på en fot, berette kossn humør i e i. I dag e i faktisk litt melankolsk, sjøl om i i utgangspunktet finn den sinnstilstanden totalt frastøtende og muligens litt kreftframkallende. Årsaken til melankolien e ikkje anna enn at internetten e så forbanna treig. Det e ikkje til å stikke under en overmodna hengepupp at i har en langvarig, ikkje gjensidig, håpløs forelskelse i internett. Men dessverre e ikkje i og internett heilt på nett, hverken internt eller offentlig. Av og til, når folk faktisk respondere på nokka i bastant uttrykke via hobbyen min, nemlig Facebook, føle i en varme spre se i kroppen. I lyg ikkje hvis i påstår at i får en mini-orgasme (ikkje Mini som i fotballspilleren, men som i liten) hver gang i får en notification. I blir faktisk såpass oppglødd at i begynne å riste litt, mens i med skjelvende hender bevege musepekeren (VÆR SÅ SNILL..) oppover mot den røde, udefinerbare greia.. Spenninga når bristepunktet i det i lett trykke på ikonet for å avsløre kem min beundrer no måtte vise se å være.. Og jada, JADA, så klart e det en eller anna imbisil som har bestemt se for å kommentere en status i tidligere kommenterte. DET E FAEN ME DET VERSTE I VEIT. Det e som å bli med nokken hjem uten at du egentlig får besøkt dem.

I har også funne ut at det hjelp å rope, bli sint og rett og slett være meget ufin, hvis du vil at nokka ska fikse se. I har kjefta sammenhengende i 10 minutt på internetten, og no har den skjerpa se betraktelig.

I morra ska i forresten klippe me.. Den siste tida har i nemlig begynt å betrakte me sjøl som den kvinnelige og mindre elegante versjonen av MacGyver. Det va i det øyeblikket i tok me sjøl i å bestille en Leatherman-kniv på (akkurat) internett at i bestemte me for at lokkan måtte falle. I vil selvfølgelig komme tilbake med oppdateringa, i veit jo kor interessert alle e i håret mitt. (For så vidt valgfritt kossn dokker velge å tolke den siste setninga).