faceBOOK

Da i tidligere ga et skriftlig uttrykk for at i i grunn ikkje hadde nokken drømma, så løyg i litt. I har egentlig drømma. I e bare redd for å uttrykke dem, i tilfelle det skulle jinxe den eventuelle oppfyllelsen av dem drømman i framtida. I har bestemt me for å bli mindre overtroisk, og muligens begynne å lene (marlin) me litt meir på egen styrke. Min største drøm e å skrive ei bok. I har lyst til å skrive nokka unikt, muligens dypt, morsomt, trist, romantisk, emosjonelt på alle plan, tankevekkende, revolusjonerende og nokka som framkalle følelsen av håp. Altså, den nye Bibelen. Dem negative sidan i forhold til detta, e at i e totalt blotta for tålmodighet. I har heller ingen spesielle idea om aktuelle tema for ei eventuell bok. Livet mitt e dessverre ikkje spennende nok til at i kan basere boka på me sjøl... Harry Potter e allerede skreve, så ikkje nokka håp der. I har en tendens til å ønske å skrive ei bok etter at i har lest ei veldig bra bok, problemet e bare at i alltid ønske å skrive akkurat den boka i nettopp har lest. Det e ingenting som e bedre enn å lese bøker, det e for så vidt i den forbindelse hatet mitt mot Ipad har oppstått. Jaja, i veit ka du tenke "man kan bruke en Ipad til mye anna", men det e å lese bøker og avisa som promoteres flittigst. Det irritere me, faktisk. For å lese bøker e en jævlig digg opplevelse, bare det å holde boka, kjenne lukta av skog som har dødd for at i ska kunne få gleden av å bli opplyst.. Det e ikkje til å stikke under the cloak of invisibility at Harry Potter e blant mine litterære favoritta. I e faktisk ikkje flau over å avsløre det heller, fordi Harry Potter e fuckin' awesome. I erindre første gangen i leste HP.. I va elleve år, det va Harry også. Etter å ha fullført heile Nancy Drew-serien, tørsta i etter nokka nytt. Harry Potter har faktisk engasjert me såpass at i tok med me boka på do. I har ved gjentatte anledninga døgna for og bare lese ferdig et kapittel til, i har grått, ledd, hatt medfølelse, vært sint.. Herrefaenihelvete, i e så jævlig taper i. Uanz da, Harry Potter 4 -->. E vel snart påtide å lese bok nr. 7 for 5. gang.

Det i vil fram til da, e at bøker e heilt utrolig. I har en sinnsyk fantasi, så det å leve se inn i et heilt anna univers, bli kjent med nye karaktera, forestille se kossn dem ser ut, se for se kossn omgivelsan dem befinn se i ser ut, se filmen basert på boka å bli sinnsykt skuffa, fordi fantasien din ikkje stemme overens med det filmen presentere..................
Hvis i en gang får barn, så ska i gjør mitt beste for å skape leserglede hos dem. Legg merke til at i skreiv "dem".... Orke ikkje redigere, det får bare stå.

I konkludere med: Fuck Ipad og lignende, E-books,osv, hold boka i hånda, fysisk bla om, og nyt det, rett og slett.

You only live once

Da man e liten bruke man relativt mye tid på å tenke på kor fantastisk det ska bli når man blir voksen. I brukte alle åran fra i va 14 og fram til i blei 18 på å glede me til å bli 18. I skjønne ikkje heeeilt ka i gleda me til. I angre på at i ikkje satt meir pris på dem åran tidlig i tenåra, når i ser tilbake på dem, vil i tørre å påstå at det va dem herligste åran i livet mitt. I va riktig nok rimelig veslevoksen, trodde i visste alt og kunne gjør som i ville (ikkje ulikt no, egentlig..), men det va fantastiske år. Herregud, i høres ut som om i ligg for døden og ska skrive mine fantastiske memoarer om et liv fylt av spenning og episke kjærlighetshistoria, lol. Men digg, det va det. Alt va nytt, absolutt alt. Verden (Molde), va til for å utforskes og lå for mine føtter. No e det meste utprøvd, alvoret sett snart inn, i blir tvunge inn i en voksenrolle i sjøl ikkje anser me som klar for enda. Som person, mistenke i at i aldri kjem til å bli heilt voksen, i e rett og slett for barnslig og for opptatt av å ha det morsomt. Egentlig e det egenskapa hos me sjøl som i verdsett. Av mine mange egenskapa, e det min egenskap til å se humoren i situasjona og ting som i like best. Det e veldig sjeldent et kjedelig øyeblikk. Det e jo ikkje til å stikke under et dårlig stand-up show at i flire mye. I flire ikkje bare når i e sammen med folk, men også når i e aleine. Sjøl om i stort sett e i godt humør og som oftest har et smil på lur, e i ofte alvorlig også. I e jo arvelig belasta på den måten. Vi Huseby-kvinnan har en tendens til å la hjernen vandre, vi gruble mye og vi tenke mye. For så vidt egenskapa hos me sjøl i har et ambivalent forhold til.

Grunnen til at i valgte å skrive om temaet for ta innlegget her, e at i ofte stoppe opp å tenke: "kossn havna i her?". Av og til oppfatte i det som at tida går kjempefort, at nokken bare har trykt på FFW (fast forward, for dem som ikkje e en del av VHS-generasjonen), og plutselig trykkes pauseknappen inn, og det e notida som vises. Heilt sinnsykt merkelig følelse, klare egentlig ikkje heilt å sette ord på den så godt som i kanskje skulle ha ønska, men i ska no ha for forsøket,syns i. Av og til lure i også på om barndommen min egentlig har eksistert, fordi den virke så fjern. I har vanskeligheta med å forestille me at i har vært en baby, et barn, en pre-teen.. I har for lengst konkludert med at det muligens har en sammenheng med hukommelsen.

Det i egentlig vil fram til, e at i ikkje heilt skjønne hastverket med å bli voksen. Samfunnet presse oss også inn i voksenrollen så alt for tidlig, og ikkje minst media. Media hyle etter at vi ska se ut som om vi e 40 når vi e 10, og som om vi e 10 når vi e 40. Som i for så vidt ikkje har sansen for i det heile tatt, i lar tyngdekrafta bestemme, også får i bare bli trukke nedover sammen med den. Sjøl om puppan mine en dag heng på knærn, så nekte i å gjør nokka med det. I ønske hver lille rynke velkommen, komma her no, sæ i. Det vise bare at man har levd litt. I skjønne heller ikkje koffor alle e så bekymra for å ta sjansa, tar man ikkje en jævla liten sjanse, så har man heller ingen rett til å klage over at det aldri skjer nokka. Livet ska leves. Nattas visdomsord, evnt nattas innlegg uten nokka som helst slags betydning, grunna alvorlig overtrøtthet og et papirkutt fra helvete.

:))))))))))

Oppvask

Takk til Anette for tipset.

I ser ingen anna utvei enn at i rett og slett fullføre lista i et og samme innlegg. I har ingen som helst slags forutsetninga for å komme me igjennom den på anna måte. Konsentrasjonsevnen min hadde ikkje kommet se til leiren en gang, for å si det sånn.

Mine drømmer

I har egentlig ingen stor, klar drøm. Det forandre se litt ettersom tida går. I drømme egentlig "kun" om at det å være me sjøl, alltid vil være nok for me. At i aldri igjen ska føle behov for å forandre me, i hvert fall ikkje på andres premissa. I drømme også om å få leve sammen med menneskan som gjør me glad, lengst mulig.

Første kysset

Det kleineste som nokkensinne har skjedd. 13 år, folk sto å spionerte uttafor vinduet, i va pissredd for å gjør det feil, men det gikk overraskende greit.

Barndomsminne

Jfr valgfritt innlegg som omhandle barndommen min.

Ett pinlig øyeblikk

Eksistere vel ikkje nokka akutt behov for utdypning, ettersom dem fleste av blogginnleggan mine e relativt pinlige.

Detta angrer jeg

Detta spare i til selvbiografien min.

Mine forbilder

Mamma

Mine dårlige sider

Prate for mye, generelt ganske ekkel, flire alt for mye av me sjøl, prate for mye, oppdatere Facebookstatusen min for ofte, tenke for mye, e hypersensitiv (nødvendigvis ikkje ei dårlig side, spørs bare når sensitiviteten kicke in), e for dårlig til å finne positive sida med me sjøl.. ehe, kritisere andre uten å nøle, ganske negativ, pessimistisk, syt litt for mye, e generelt slitsom, har litt dårlig sjøltillit. HEHEHE.

Det her blir jeg opprørt av

I blir opprørt av folk som ikkje evne å ta vare på barna sine
I blir opprørt av folk som ikkje forstår at det eksistere andre menneska i verden enn dem sjøl
I blir opprørt av folk som ikkje evne å benytte se av hjernecellan dem har fått utdelt
I blir opprørt av folk som plage andre for å føle se bedre sjøl
I blir opprørt av folk som kun står å ser på at nokken blir plaga, fordi dem e redd for å bli plaga sjøl
I blir opprørt av feighet, generelt
I blir opprørt av folk som utnytte andre menneska
I blir opprørt av folk som drep andre, rane, plyndre, voldtar,bombe, skade, går treigt over gangfelt, står i veien, ikkje sir unnskyld hvis dem druse til d på trikken, folk som generelt ikkje bryr se
I blir opprørt over at det fortsatt finnes land med styresmakta som ikkje tar høyde for at levestandarden i landet ligg på minussida
I blir opprørt av at i på ingen måte har nokka påvirkningskraft i det heile tatt, det plage me at min eksistens e totalt meiningsløs og at i egentlig ikkje kan gjør nokka anna enn å skrive en patetisk blogg som ingen overhodet har nokka interesse av å lese, i blir også litt opprørt over at i føle min egen eksistens e totalt meiningsløs, tror i må gjør nokka med det i morra.

Mitt hjem

Mitt hjem. Molde. Har muligens ikkje alltid vært den fredeligste plassen på jord. Det e alikavel den eneste plassen i alltid har følt me fullstendig akseptert. I kan si ka i vil, oppføre me slik i vil, og alltid vil det bli akseptert, muligens ikkje alltid forstått, men akseptert. Det e betryggende å vite at det finnes menneska som, uansett ka i måtte finne på å gjør, uansett ka som skjer, vil være glad i me uansett. Ikkje det at i har plana om å bli kriminell elns, men alikavel, good to know. Det e alltid latter hjemme hos me. Vi flire veldig mye. Det e alltid rom for å påpeke hverandres personlighetskarakteristikka, uten at det skape dårlig stemning. Det e ekstremt høyt under taket, til tross for at huset e relativt lite.

Det her får meg til å gråte

Rephrase: Ka e det som IKKJE får me til å gråte?

Det her er jeg bra på

Snakke, relativt god i TP, flink i språk, flink til å oppmuntre andre, flink til å påpeke andres gode egenskapa og kvaliteta, tror i e god til å lytte, e en jævel på ordspill, en habil blokkfløytespiller, flink til å benytte me av det Facebook har å by på, ganske god på selvrefleksjon, flink til å analysere (kan for så vidt også plasseres på "mine dårlige sider"), i e ganske omsorgsfull, flink til å ikkje la mine dårlige daga gå utover andre, ganske rettferdig og flink til å skape god stemning (prøv: tvangstanke (speaking off selvrefleksjon..).

Mine redsler

Akkurat her e i nok en del av klisjeen. I e selvfølgelig redd for å miste nokken i e glad i. I e redd for å bli forlatt, i e redd for spøkelsa, i e redd for porselensdukka, i e redd for fulle folk, i e redd for mørket,i e redd for is (på bakken, sånn som kjem om vinteren..), i e litt redd for konflikta, men mest fordi det e så sinnsykt irriterende å sløse bort masse tid på å krangle. I e faktisk ikkje redd for å dø da, og det e i litt glad for. Ikkje at i har lyst til å dø, altså.

Min favorittplass

Akkurat her herske det vel liten tvil. Min favorittplass e nok Molde.
Stadion, hjemme, Rød (seff), og generelt der vennan mine befinn se.

Det her skal jeg bli når jeg blir stor

Det får i finne ut når den tid kjem. Nokka hardcore, i hvert fall.

Dag 30 – 10 dødssynder

Litt usikker på kossn i ska tolke den her.. I velge å tolke den som om at i lzm ska skrive om 10 synda i meine man fortjene å dø for. I e ingen fan av å dømme folk til døden, og ikkje har i makta til det heller, tror i. Litt usikker på kor langt makta til en sosionom strekk se, men det kan i alltids finne ut av. Den nye NAV-loven foreligg jo snart også. I hvert fall da, etter mitt syn syns i folk som begår ugjerninga av såpass alvorlig karakter kor dødsstraff faktisk e inne i bildet, burde bli låst inne på livstid. I vil oppfatte det som langt verre enn å dø. Man slipp nesten litt billig unna ved å dø, syns i. I stedet må dem sitte innesperra resten av livet å tenke over det dem har gjort. Så langt det faktisk plage dem da, og det e neimen ikkje sikkert. Men å straffe f.eks død med død, ser i på som relativt meiningsløst. An eye for an eye makes the whole world blind, sæ i. (Og i tilfelle nokken lurte, så va det opprinnelig ikkje i som sa det, da. Det va faktisk Ghandi).

Parenting 101

Av og til lure i litt på koffor enkelte foreldre stappe ungan fulle av (Nei, ikkje det du tenke, sånt foregår kun i Alvdal)urealistiske mål. "Hvis du vil det nok, kan du bli ka du vil", e jo en kjent gjenganger fra pretensiøse foreldre uten fotfeste i realiteten. Men, da lure i på.. Hvis i f.eks har sinnsykt lyst til å bli en samisk prostituert som driv hundeoppdrett i Kautokeino, kan i egentlig bli det? Vel, tja.. For det første e det ulovlig å bedrive hor, for det andre, i har ingen samisk bakgrunn, kan man konvertere til saman? Akkurat det der med hundeoppdrett e jo relativt oppnåelig da. No ser i for så vidt også baksida ved å være prostituert i Kautokeino. Foregår jo relativt mange voldtekta oppi der (no pun intended), og som prostituert kan man jo egentlig ikkje klage på å bli voldtatt, etter som det faktisk kan betegnes som yrkesutøvelse. Nettopp, meget urealistisk at den drømmen blir oppnådd. Det virke som om foreldra lage ei liste over prestisjefylte yrka (ikkje at i meine prostitusjon og dyreoppdrett e prestisjefylt på nokken måte, her e det lov å være uenig altså, i statuerte kun et eksempel), for og så ta på se bind foran øyan, lade pistolen og foreta en serie skudd i blinde. Det tas overhode ingen forutsetninga for ungens framtidige intelligens eller interessefelt. Sannsynligheten e stor for at barnet blir en siklende imbisil som kun har interesse for sitt eget kjønnsorgan og data. Sikte på ingen måte til me sjøl her, altså.

Mange foreldre sir, i har også sagt det sjøl, men i e ikkje forelder, så i kan ikkje blames for mine uttalelsa i forhold til barn, i veit jo ikkje ka i snakke om. Men ja, mange foreldre sir "Kem veit, kanskje ser vi på den neste statsministeren?". Punkt en da, hvis du i det heile tatt kan dra likhetstrekk mellom barnet ditt og en middelaldrende, gørrkjedelig politiker, så vil i anbefale at du etter beste evne forsøke å presse ungen oppi igjen, og gir den et par ekstra månedas modningstid.

Det e ingen skam å snu, sies det.

Give me a Kurt Cobain afterworld, so I can sigh eternally.

EHja, natta før den ene dagen i faktisk ska foreta me nokka, så får i ikkje sove. I har fundert litt over innlegget i skreiv tidligere angående Nirvana. I har nemlig benytta me av all "fritida" min nattlige våkenhet tilbyr til å se Nirvana live and loud og Nirvana unplugged. Det e ikkje til å stikke under puppen til Courtney Love at i e det man kan kalle blodfan av Nirvana. (da høre det selvfølgelig med at man må føle et intenst hat mot Courtney Love). Det kan man for så vidt føle uansett, e ikkje akkurat så vanskelig. Forholdet mitt til Nirvana e faktisk det lengste og mest stormfulle forholdet i har hatt. Vi har vært sammen sia 8. klasse. I blir faktisk sur når i ser på Unplugged, og i bevitne alle dem idiotiske taperan som sitt i publikum. Hadde i vært der, så hadde i faen ikkje sotte, i hadde svimt av for og så ligge å rulle på gulvet med kraftige spasma mens i hylte ut "KURT, SAVE MEEE!" eheheheh, neida. joda. Saken e, etter 22-13 år (vent da, må bare telle på fingran.. Who am i kidding? Fram med kalkisen. Ni ja, va det i trodde), NI ÅR med opptura og nedtura, har i og Nirvana blitt veldig sammensveisa. Av og til (eeh, hver dag) bruke i å samle sammen alle Nirvana CDan mine, sette volumet på fullt, for og så høre gjennom heile diskografien. I blir faktisk rimelig utmatta av heile seansen. Sia i e relativt sensitiv, så har i forskjellige emosjona (keyword: emo) og tanka, minna knytta til musikken. I har Nirvana å takke for musikkinteressen min. Hadde det ikkje vært for Nirvana så hadde i faktisk ikkje vært interessert i nokka som helst.

Alle menneska har nokka som definere dem, som sir nokka om kossn dem e. For me e det musikk. Det hadde vært jævlig trist hadde i ikkje hatt musikken, men samtidig ville i da vært udefinerbar. Og det e jo for så vidt også litt spennende. "Kem EEEEe ho egentlig?", hadde dokker tenkt da. En sak som irritere me meir enn ord faktisk kan beskrive, e dem individan som påstår at dem like Nirvana, for og så sette på "Smells like teen spirit". No e det mulig at i oppføre me som en stereotypisk Nirvana-fan, med motforestillinga angående Smells like (som kidsa sir) og Nevermind, på bakgrunn av dens kommersielle suksess, men det handle faktisk ikkje om det, det handle om musikksjangeren. Etter mi meining e 60% av Nevermind uttafor det som kan karakteriseres som grunge. (Hvis du skulle være heilt idiot, les: Grunge, også kalt Grunge rock og Seattle rock, er en musikksjanger som først og fremst forbindes med en bevegelse fra Seattle på 1990-tallet. Stilen skulle i utgangspunktet være en videreføring av indie, alternativ rock, garasje rock, folk rock, punk og heavy metal (se AIC og Soundgarden), men etter hvert som musikkstilen til de forskjellige grungebandene (se nedenfor) utviklet seg så forskjellig, ble sjangeren bare en fellesbetegnelse på «musikk fra Seattle» (jfr. «Seattle rock»). Felles for denne musikken var tunge, dype, «grungy» («gromsete») toner med veldig mørk stil og ofte angstfylte tekster om sosial fremmedgjøring, apati og et ønske om frihet).

Etter mitt syn e den første plata til Nirvana (EEEEH, Bleach), den plata som e sterkest knytta opp mot sjangeren, og i tillegg virke plata veldig rå, nesten uferdig, nokka som, etter mitt syn, gjør den bare enda kulere. Det høres nesten ut som om trommisen (EH, ikkje Dave Grohl nei, detta her va nemlig før hans tid. Chad Channing) spille på kasserolla eller nokka sånt. Poenget da, det irritere me jævlig når folk påstår at dem, merk: DIGGE, Nirvana, også sett dem på Nirvana sin største hit. Det vise null innsikt, spør du me. Oppfølgningsspørsmålet e da alltid: "Har du hørt nokka anna?", hvis dem da svare "Come as you are" eller "In bloom", så bruke i å gå.

Det fineste i veit e dem Nirvana-sangan kor man virkelig kan høre sårheten i stemmen til Kurt Cobain. I får faktisk ondt av dem sangan. Det e så vidt i klare å høre Unplugged-versjonen av "Pennyroyal tea". Og i ska ikkje en gang begynne å skrive om "about a girl", tror i kan skrive et heilt innlegg om den sangen. Nei, fyfaen.

Sir bare en ting i, har du ikkje hørt på Nirvana, har du faen me gått glipp av nokka. I har ved gjentatte anledninga forsøkt å rangere mine yndlingssanga, men det går faen ikkje an. I klare det rett og slett ikkje. Så da får du rett og slett bare høre på heile diskografien, like greit. Får du i hvert fall med d et brukbart stykke musikk-historie. Og det trengs.

Et bilde sir meir enn tusen ord, tydeligvis.

I har bestemt me for å bli en sånn QL blogger som benytte se av bilda framfor ord for å beskrive ulike situasjona.

I går va i på fest da:



Så når i våkna i dag, va i i den sammenheng litt sånn:




Også våkna i opp at med han her:



Da blei i litt sånn:





Og sånn:





Så skulle i ut å møte mamma, da følte i for å gå slik:



Men så innså i at det va like greit å bare gi faen:



"fyfaen, så jævlig effektivt", tenke du sikkert no. Men det e dessverre bare du som e dum. Du e så dum at du ikkje orke å lese, men bare vil se på bilda. Herregud.

She's the one, who likes all our pretty songs.

Treng vel i utgangspunktet ikkje å lage et eget innlegg for "favroittbandet mitt", ettersom det burde være rimelig åpenlyst for alle som nokkensinne har møtt me. I e egentlig for trøtt til å foreta me nokka som helst no, men i orke ikkje reise me opp for å slukke te-lysan, så i må bare være våken fram til i faktisk gidd å reise me opp. Har nemlig ingen fungerende røykvarsler for øyeblikket, så i tar ikkje sjansen på at i tilfeldigvis våkne i tide til å redde me sjøl.. og CD-samlinga mi. sooom tar me tilbake til temaet. Håpe ingen fikk forhåpninga om at CD-samlinga mi va variert og enorm, for det e den nemlig ikkje. Den består av 6 CDa. I kronologisk rekkefølge: Bleach (89), Nevermind (91), incesticide (JADA, samleplate. 92), In Utero (93), Unplugged in New York (94), From the muddy banks of the Wishkah (96). Og NEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEI, i har ikkje "best of" CD-en. I tror ikkje på slikt. E fullstendig tåpelig og direkte utenkelig for me å investere i ei plate med sanga som andre folk har karakterisert som "dem beste", når i for det første, e uenig, og for det andre, har alle sangan spredt på ulike CDa fra før. SKYT ME. (sorry, Kurt, the pun was not intended). I har jo også så klart gått til innkjøp av boxsettet, with the lights out, som det heite. Bruke å pusse coveret med Jif innimellom.

I hvert fall da, om du ikkje har oppfatta det hittil, så e yndlingsbandet mitt Nirvana. Men, i motsetning til ka enkelte muligens tror, så høre i faktisk på andre band også. Men Nirvana trone øverst og e hittil det eneste bandet som har fått me til å gråte, få semi-orgasme, ønske å leve, smile, flire, hyle, ja, rett og slett gitt me ambisjona. (sorry, donkeyboy, nice try).

I orke ikkje begynne nokka lang utgreiing om kor JÆÆVLIG bra Nirvana e, og kor syyyykt kul Kurt Cobain va. Det eneste i har å si e: Mannen va et geni, han drepte ikkje se sjøl, Courtney Love e den største hora ever known to walk the earth, i hadde lett tatt plastiske operasjona for å se ut som Kurt Cobain, hadde i hatt penga nok, i hadde betalt uante summa for å ta på Dave Grohl, bare så i kunne oppdatert Facebookstatusen min å fortalt at i hadde tatt borti nokken som hadde vært borti Kurt, i inngår evig troskap til personen som syng "about a girl" til me, når i dør så ska Tori Amos sin versjon av Smells like teen spirit spilles i begravelsen min, i fikk en gang deodoranten "teen spirit" som sangen delvis e oppkalt etter, den lukta skikkelig drit å ga me utslett, men i brukte den opp. I gikk med sørgebånd på dødsdagen til Kurt Cobain alle tre åran av ungdomsskolen, og i hadde lett blitt nekrofil, hadde det ikkje vært for at Kurt blei kremert.

Som sagt, i høre på andre band også, altså.

:))))))))))))))))

Listefaen: En heilt vanlig dag hjemme hos me.

Dessa bildan her e faktisk tatt med fleire timas mellomrom.

10 ting du mest sannsynlig visste om me.

En av ulempan med at en aldri klare å holde kjeft, e at dem fleste veit det meste som e å vite om me. Har vel muligens et par hemmeligheta, men dem kan i ikkje røpe i fare for at i ska miste all streetcreden min.

Her e i hvert fall 10 ting du kanskje visste/ikkje visste om me:

1. I e ekstremt mørkeredd. Søv med lyset og TVen på. I e også redd for spøkelsa. Voldtektsmenn og mordera, der i mot, njeee, ikkje sånn kjemperedd.

2. I har hatt sjansen til å berike TV-skjermen med mitt nærvær heile to ganga, begge gangan blei det "dessverre" ikkje nokka av.

3. I e enebarn, men betrakte katten min som min bror.

4. I har et nesebor som e mye større enn det andre (digg informasjon, ikkje sant? I har vel heller aldri påstått at i e nevneverdig interessant).

5. I kan ta begge lillefingran mine ut av ledd. Partytriks #1

6. I e litt redd for tær.

7. Når i får latterkrampe så flire i uten lyd. Ca eneste gangen i ikkje lage nokken form for lyda.

8. I flire meir av me sjøl enn av nokken andre.

9. I e veldig lite opptatt av ka andre menneska syns om me. Endelig.

10. I skriv et eller anna hver eneste kveld, bare for å gjør det.

TROr du det?

Dagens innlegg ska, etter det i kan erindre, dreie se om min tro/livsfilosofi. Har egentlig gitt litt opp å skrive om vennan mine, vurdere heller å ringe alle å give them a piece of my mind. Et koselig piece, altså. I hvert fall da, som tittel på detta innlegget va det første som slo me å referere (koffor skriv i alltid refererererererere når i ska skrive det ordet?) til George Michael - Faith, men sia i hverken e mentalt tilbakestående eller har dårlig musikksmak, så blei det heldigvis ikkje utfallet. E litt trist for at i en gang tenkte tanken. I tenke ofte i feil rekkefølge, sjø. I tenke "kossn kan i gjøre detta teitest mulig?" også pønske i ut ka det teiteste hadde vært, også gjør i det motsatte. I hvert fall i visse tilfella.

Skulle virkelig ønske at i hadde en eller anna jævlig intelligent person å sitere her, og der etter plapre i vei om kossn i ydmykt lev livet mitt etter den personens livsfilosofi. Det e dessverre ikkje tilfellet. I har vel egentlig ingen form for tro eller livsfilosofi, FILOSOFI = et jævlig vanskelig ord å stave. Det blir bare fiosofisfjj. Gir snart opp. Beklager om ordet filosofi e feilstava gjennom innlegget, i klare rett og slett ikkje bry me nok til å dobbelsjekke innlegget for leifs. I hvert fall, etter det i har hørt så va i visst relativt big on the G O D når i va liten. Tvang mamma og pappa til å be bordbønn før maten,osv. Heldigvis e detta nokka i for lengst har fortrengt. I ska dog dele en liten hemmelighet med dokker. I hadde et ekstremt nært forhold til min mormor, og ho va type semi-religiøs. Derfor brukte alltid mormor og i å be aftenbønn før vi la oss. Ho ba me om å be for det i ønska mest i heile verden, for dem i va glad i og for det i brydde me om. Av en eller anna grunn så har den tradisjonen alltid fulgt me, og i utføre den enda. Klare ikkje heilt å falle til ro å sovne før etter i har gjort det. Muligens det e en tvangstanke elns, men i syns det e koselig.

Det betyr alikavel ikkje at i har nokka nært forhold til hverken Gud eller kristendommen, eller nokken religion generelt. Det betyr ikkje at i e keen på Gud fordi i skriv navnet hans med stor bokstav, i e bare opptatt av å være korrekt. I e både døpt og konfirmert, men begge dele va nok mest for oppmerksomheten og pengan sin skyld. + når kan du ellers gå ute i offentligheten i ført ei gigantisk kvit kappe? Perfekt til å kidnappe smårips.

I brukte mesteparten av konfirmasjonsundervisninga på å krangle med presten om våre ulike oppfatninga av diverse. I imponerte dog såpass under salmeskrivinga at salmen min faktisk blei benytta under gudstjenesten søndagen etter. YEAH! Scora litt cred hos den eventuelle big man upstairs der, gitt.

Hvis du hadde holdt ei øks til strupa mi og en håndgranat i øyet mitt, å brølt at i MÅTTE velge en religion, så hadde det åpenbart ikkje blitt Islam...... HEHE, neida. Så hadde i muligens valgt Buddhismen. Det e vel ca den eneste religionen som ikkje har starta nokken kriga eller drept hverandre pga landegrensa. (Fuck Off, Israel, kanke leve på sympatien fra 2. verdenskrig for alltid, get over it og grow up, I'm just sayin'). Evnt i stedet for å bygge na jævla muren, Cry me a river, build a bridge, and get over it. Jaja, i burde muligens bygge me ei bedre jernbaneskinne, slik at i slutte å spore av så ofte. HEHEHEHEHEHEH.

På barneskolen forsøkte læreran etter beste evne å stappe oss full av "den gyldne regel" og å få oss til å leve i tråd med den. EEEEEH, lol. Greit nok, fin nok den, men i har aldri respondert særlig positivt til tvang. Alikavel så e vel Den gyldne regel en del av min livsfilosofi når i tenke me om. I har egentlig alltid levd etter at så lenge du e det sjøl, så e det godt nok. Så lenge du behandle folk slik dem fortjene å bli behandla (oioioi, omskriving av den gyldne regel, i tilfelle dokker ikkje merka det), så lenge du sjøl e fornøyd med sånn du har valgt å leve, så lenge folk du omgås med gir d rom til å være d sjøl, og så lenge du gir andre rom til å være se sjøl, og så lenge du ikkje drep, voldtar, rane, driv hor (litt slingringsmonn e tillatt på kass antall som definere hor her.. Slingringsmonn høres egentlig ut som et synonym for hore.. Tenk over det! Og legg litt godvilje til.. Muligens et hint av trønder, så e du der), kidnappe, heie på Aafk, RBK, eller stemme FrP, så tror i du ska klare d jævla greit. Muligens så greit at du slepp å brenne i helvete (solarium med Siv Jensen).