Klokka tikket usedvanlig høyt. Det hadde den bestandig gjort. Han hadde ingen spesiell interesse av å bytte den ut. Den hadde alltid hengt der, alltid vært til selskap under dagens måltider. Den siste tiden hadde tikkingen begynt å plage han. Det virket som om han først for alvor hadde begynt å legge merke til den. Huset var tomt nå, stille. Før hadde det vært fylt av lyder, lyder laget av mennesker som var glad i ham, og han i dem.
Kaffekoppen ga fra seg en overraskende høy lyd i det bunnen av koppen fikk et tøft møtet med bordplata. Han var irritert. Han ønsket ikke at tikkingen fra den jævla kjøkkenklokka bestandig skulle minne ham om svunne tider. Tider hvor alt virket enklere.
Han sukket dypt i det han innså at han allerede hadde løst dagens kryssord. Hukommelsen var ikke det den en gang var.
Han åpnet ytterdøren, det var stille i oppgangen. Han hadde bestandig undret seg over hvordan så mange mennesker kunne leve så tett, uten å egentlig vite noe særlig om hverandre. Selv hadde han bodd i oppgangen store deler av sitt voksne liv. Han hadde røtter her. Barnas oppvekst var hakket inn i dørkarmen inn til stua. Barna var for lengst ute av leiligheten. De hadde sine egne liv. Sine egne barn. Kona var heller ikke til stede. Men han husket henne, klart som dagen. Hvordan lyset av og til traff henne, fikk henne til å gløde. Hvordan hun hadde stelt ham, tatt seg av ham i alle de årene.
Livet hadde vært godt mot han. Rettferdig. Han hadde ikke tapt mer enn han hadde gitt. Livet hadde satt spor i han. De indre sporene var han mindre villig til å vedkjenne seg, de ytre kunne han ikke skjule.
Han tenkte tilbake på et utsagn han en gang hadde hørt: “Så lenge rynkene som preger ditt ansikt ikke er merker etter tårenes ivrige ferd nedover ditt kinn, bør du føle deg privilegert nok til å ønske de velkommen”. Han smilte, rynkene var med også der. Han hadde vært så heldig. Han priset seg lykkelig for at han var det bevisst.
Bildene som hang rundt om i den nedslitte leiligheten bevitnet et liv fylt av glede, reiser og familie. Han var så takknemlig. Han måtte sette seg, inntrykkene kom så raskt, alle på en gang. Det ble for mye.
Ytterdøren åpnet seg. Den nyutdannede og overmodige eiendomsmegleren geleider det unge paret inn i leiligheten.
“Det ser ikke særlig fancy ut akkurat nå, men det er helt klart et kupp! Et skikkelig oppussningsobjekt!”, gulper hun opp av læreboka før hun gliser så alle de perlehvite tennene skaper et skummelt gjenskinn i rommet.
Han reiser seg. Forfjamset over de uvedkommendes plutselige ankomst.
Han lener seg inntil veggen. Kjenner kulden mot kroppen. Han blir ett med den. Det er påtide å gå videre.
søndag 22. mai 2011
onsdag 18. mai 2011
Life is a ticket to the greatest show on earth.
Hun åpner øynene. Kvitringen utenfor melder om at våren har ankommet.
Hun snur seg på siden, ser ut av vinduet gjennom den lille stripa gardinen ikke dekker. Sola står snart opp.
Hun synes det er merkelig, hvordan alle menneskene iler hvileløst rundt henne, alle skal de et sted. Alle har de enten viktige avtaler, andre mennesker de skal omgås, arbeid, skole, barn, varer de skal handle. Alle stresser. Av en eller annen grunn har de fleste bestandig dårlig tid. Hun er rimelig sikker på at over halvparten av de stressa menneskene ikke en gang har bemerket seg at våren har meldt sin ankomst. For halvparten av menneskene er det sikkert vinter fremdeles.
Hun trekker pusten, forsøker å gi fra seg en oppgitt lyd i håp om at de skal høre hennes frustrasjon over deres manglende evne til å stoppe opp, nyte de små øyeblikkene. For henne er det de som teller. Det er de små, spesielle øyeblikkene hun tenker tilbake på. Det kan være en kveld med gamle venninner, det kan være et spesielt blikk, et blikk som sa mer enn noen ord kunne, en enkel berøring, som allikevel skulle vise seg å være betydningsfull.
Hun observerte menneskene som fløy forbi henne der hun satt. Hun hadde sett seg ut en benk, hadde lenge tenkt på å sette seg der. Bestemte seg for at i dag skulle være dagen. Det var en velplassert benk. Utenfor allfarveg, men allikevel såpass sentral at den tillot henne å observere forbipasserende i det travle krysset, uten at det ble for åpenlyst. Hun fantaserte over hvilke opplevelser, erfaringer, minner, handlinger de ukjente menneskene hadde tilegnet seg i løpet av livet. Muligens var det noen som hadde like erfaringer og minner som henne selv. Hun forsøkte å plassere de ulike menneskene i ulike kategorier basert på hvordan hun oppfattet de, rent overfladisk. Men det var ikke helt enkelt. De fleste mennesker bærer masker, masker som ikke avslører ens virkelige identitet. Enkelte bærer den for å skjule noe, andre for å virke annerledes enn de egentlig er, andre bærer den for og simpelthen passe inn. Hun var overbevist om at ingen mennesker helt og holdent var seg selv. I hvert fall ikke i offentligheten. Muligens bak lukkede dører, hvor ingen kunne se og dømme deretter.
Hun undret seg over folks drømmer. Hva ville de bli da de var små? Hva ble de? Hva streber de etter?
Selv var hennes drømmer svært overfladiske. Hun drømte ikke om noe kolossalt, noe nærmest umulig. Hun drømte om å høre noen si ordene “Jeg liker deg, for den du er”. For henne var det de mest betydningsfulle ordene i verden. Det var noe helt spesielt over de ordene. De river vekk alle negative forestillinger en har i forhold til seg selv, usikkerheten og de vonde tankene. Bare det å vite at noen liker deg, akkurat som du er. Det var en utrolig følelse, hun var usikker på hvordan hun kom til å takle det, gitt at situasjonen en gang skulle oppstå. Kanskje ble hun stresset, som resten av menneskene rundt henne. Men det som var mest skremmende, var at hendelsen ikke skulle leve opp til drømmen, romantiseringen. I den forbindelse var hun egentlig litt skeptisk til drømmer, allikevel var hun av den oppfatning at verden ville vært et tomt og kaldt sted, hvis en ikke kunne drømme seg bort.
Fullmånens skinn trenger seg igjennom de lukkede gardinene. Øyelokkene føles tunge, de siger sakte igjen og fører henne til det stedet hvor alt er mulig. Der hvor fuglene kvitrer kun hvis man selv ønsker det.
Hun snur seg på siden, ser ut av vinduet gjennom den lille stripa gardinen ikke dekker. Sola står snart opp.
Hun synes det er merkelig, hvordan alle menneskene iler hvileløst rundt henne, alle skal de et sted. Alle har de enten viktige avtaler, andre mennesker de skal omgås, arbeid, skole, barn, varer de skal handle. Alle stresser. Av en eller annen grunn har de fleste bestandig dårlig tid. Hun er rimelig sikker på at over halvparten av de stressa menneskene ikke en gang har bemerket seg at våren har meldt sin ankomst. For halvparten av menneskene er det sikkert vinter fremdeles.
Hun trekker pusten, forsøker å gi fra seg en oppgitt lyd i håp om at de skal høre hennes frustrasjon over deres manglende evne til å stoppe opp, nyte de små øyeblikkene. For henne er det de som teller. Det er de små, spesielle øyeblikkene hun tenker tilbake på. Det kan være en kveld med gamle venninner, det kan være et spesielt blikk, et blikk som sa mer enn noen ord kunne, en enkel berøring, som allikevel skulle vise seg å være betydningsfull.
Hun observerte menneskene som fløy forbi henne der hun satt. Hun hadde sett seg ut en benk, hadde lenge tenkt på å sette seg der. Bestemte seg for at i dag skulle være dagen. Det var en velplassert benk. Utenfor allfarveg, men allikevel såpass sentral at den tillot henne å observere forbipasserende i det travle krysset, uten at det ble for åpenlyst. Hun fantaserte over hvilke opplevelser, erfaringer, minner, handlinger de ukjente menneskene hadde tilegnet seg i løpet av livet. Muligens var det noen som hadde like erfaringer og minner som henne selv. Hun forsøkte å plassere de ulike menneskene i ulike kategorier basert på hvordan hun oppfattet de, rent overfladisk. Men det var ikke helt enkelt. De fleste mennesker bærer masker, masker som ikke avslører ens virkelige identitet. Enkelte bærer den for å skjule noe, andre for å virke annerledes enn de egentlig er, andre bærer den for og simpelthen passe inn. Hun var overbevist om at ingen mennesker helt og holdent var seg selv. I hvert fall ikke i offentligheten. Muligens bak lukkede dører, hvor ingen kunne se og dømme deretter.
Hun undret seg over folks drømmer. Hva ville de bli da de var små? Hva ble de? Hva streber de etter?
Selv var hennes drømmer svært overfladiske. Hun drømte ikke om noe kolossalt, noe nærmest umulig. Hun drømte om å høre noen si ordene “Jeg liker deg, for den du er”. For henne var det de mest betydningsfulle ordene i verden. Det var noe helt spesielt over de ordene. De river vekk alle negative forestillinger en har i forhold til seg selv, usikkerheten og de vonde tankene. Bare det å vite at noen liker deg, akkurat som du er. Det var en utrolig følelse, hun var usikker på hvordan hun kom til å takle det, gitt at situasjonen en gang skulle oppstå. Kanskje ble hun stresset, som resten av menneskene rundt henne. Men det som var mest skremmende, var at hendelsen ikke skulle leve opp til drømmen, romantiseringen. I den forbindelse var hun egentlig litt skeptisk til drømmer, allikevel var hun av den oppfatning at verden ville vært et tomt og kaldt sted, hvis en ikke kunne drømme seg bort.
Fullmånens skinn trenger seg igjennom de lukkede gardinene. Øyelokkene føles tunge, de siger sakte igjen og fører henne til det stedet hvor alt er mulig. Der hvor fuglene kvitrer kun hvis man selv ønsker det.
tirsdag 17. mai 2011
Binders og ostehøvel
Søttende, syttende eller 17. mai e en av dem dagan som va langt meir festlig da man va liten. Det eneste positive med 17. mai i voksen og barnløs alder, e at man kan drikke champis klokka ni. Hadde det ikkje vært for potensiell alkoholisme og en viss grad av selvkontroll, hadde i lett gjort det hver dag. Det som også bør nevnes som positivt e at det eksistere ikkje nokka formell tvang om at en må samhandle med familie og slekt på nasjonaldagen. Som nevnt et par ganga tidligere, e i ikkje spesielt fan av familiesammenkomsta. Har ingenting med at i ikkje like familien min, i like bare ikkje me sjøl i slike settinga. Selvfølgelig e det jo koselig å se familien, dem forgude me, tross alt. I e jo familiens store håp. Sjøl e i ikkje heilt innforstått med akkurat ka det e dem driv å håpe på..
En anna ting i heller ikkje forstår me heilt på når det kjem til 17. mai, e kvinnfolk generelt si oppfatning av at menn i bunad e digg. Altså, e det en ting, EN TING, i e sikker på, så e det at MENN i BUNAD e nokka av det mest usexye som eksistere. Gi me heller en råner med bleika pigghår, raske brilla (begrep som beskriv solbrilla av typen "sportsbrilla" som får det til å se ut som om du kjem mot nokken i kjempefart. Ofte brukt av alpinista og Daniel Berg Hestad), Volvo-jakke, sæggebukse med en sliten bokser som titte fram under rompesprekken som kan ses herfra og til månen.
Og ja, i mæna det. Menn i bunad gir me assosiasjona til kyr og melking, nokka som som oftest e målet med en tur på byen, men ikkje så lenge bunad e inne i bildet azz.
Og for å ikkje snakke om bunad med matchende HATT. Herregud, det eksistere ikkje nok adjektiv i det norske sproooget som lar me begynne å beskrive den habitten en gang.
Ellers like i 17. mai da.. Va ikkje meininga å være så jævla negativ. Men i måtte bare få det ut.. Som kjerringa sa etter fødselen. Jepp, det e tross alt nasjonaldag, nokka som automatisk appellere til mi folkelige side, serru! Jau.
I har btw enda ikkje fått oppfylt min største 17.mai-drøm. Nemlig å hekte me på ei softis-maskin å holde stillinga fram til i spyr. Aaah, drømmen.
En anna ting i heller ikkje forstår me heilt på når det kjem til 17. mai, e kvinnfolk generelt si oppfatning av at menn i bunad e digg. Altså, e det en ting, EN TING, i e sikker på, så e det at MENN i BUNAD e nokka av det mest usexye som eksistere. Gi me heller en råner med bleika pigghår, raske brilla (begrep som beskriv solbrilla av typen "sportsbrilla" som får det til å se ut som om du kjem mot nokken i kjempefart. Ofte brukt av alpinista og Daniel Berg Hestad), Volvo-jakke, sæggebukse med en sliten bokser som titte fram under rompesprekken som kan ses herfra og til månen.
Og ja, i mæna det. Menn i bunad gir me assosiasjona til kyr og melking, nokka som som oftest e målet med en tur på byen, men ikkje så lenge bunad e inne i bildet azz.
Og for å ikkje snakke om bunad med matchende HATT. Herregud, det eksistere ikkje nok adjektiv i det norske sproooget som lar me begynne å beskrive den habitten en gang.
Ellers like i 17. mai da.. Va ikkje meininga å være så jævla negativ. Men i måtte bare få det ut.. Som kjerringa sa etter fødselen. Jepp, det e tross alt nasjonaldag, nokka som automatisk appellere til mi folkelige side, serru! Jau.
I har btw enda ikkje fått oppfylt min største 17.mai-drøm. Nemlig å hekte me på ei softis-maskin å holde stillinga fram til i spyr. Aaah, drømmen.
lørdag 7. mai 2011
Irony and sarcasm's day off.
Det eksisterer mennesker som ser deg, uten at ord er nødvendige. Mennesker som ser rett igjennom deg. De ser forbi alle veggene du så hardt har arbeidet for å bygge. De bryter ned alle forestillinger du noensinne har hatt om deg selv. De ødelegger puslespillet, plukker det fra hverandre, bit for bit. Til slutt ligger alle bitene rundt om, fullstendig frarevet fra den de hører sammen med. Det er i slike situasjoner hun blir nødt til å se seg selv i et nytt lys. Begynne å pusle fra begynnelsen av. Identiteten er ikke lenger gitt. Hun blir litt usikker på hvem hun egentlig er. Masken har falt og den godt bevarte fasaden er brutt. Det finnes altså mennesker som ser igjennom deg, som muligens kan se personen inne i deg, den personen som må håndtere alle følelsene du har valgt å undertrykke. Den indre personen som hyler i frustrasjon, selv om ingen hører. De har valgt å ikke lytte. Til slutt blir hylene svakere, de kan nesten ikke enses. Forutenom de dagene hvor motgangen strømmer på. Hvor selv nedoverbakker føles som om de heller oppover. Slike dager er stemmen klar, hylet høyt og det psykiske påvirker det fysiske.
Selv om hun muligens aldri opplevde følelsen av den ubetingede kjærligheten som barn, har hun aldri mistet troen på den. Selv om livet har gitt henne motgang, og selv om hun har tapt mange kamper i dens navn, slutter hun ikke å tro på den. Den er i henne. Kjærligheten hun føler for de som står henne nær, de som lytter i de stundene hvor hun trenger det, de som tar vare på henne når verden spytter henne i ansiktet, og som tørker tårene hennes når de endelig melder sin ankomst. I de øyeblikkene hun ser inn i øynene til mennesket som ga henne liv, som nesten ofret sitt eget for å bære fram hennes. I de øyeblikkene føler hun den, den betingelsesløse kjærligheten. Den som kun kan oppleves, nesten ikke beskrives. Den er klisjefylt nok, større enn alt. Det å vite at det eksisterer mennesker som ville ofret alt for deg. Som ser deg og anerkjenner deg for det mennesket du er og alltid vil være.
Som uavhengig av dine handlinger, vil være glad i deg.
Av og til gjør denne kjærligheten veldig vondt. I de øyeblikkene du bekymrer deg for at du skal miste denne personen, personen som betyr alt for deg. Som er alt for deg. Å forestille seg en verden uten denne personen er umulig.
Til tross for de vonde tankene gir hun aldri opp. Selv skulle hun ønske hun var i stand til å være avvisende og kald, være i stand til å ikke bry seg, i stand til å ikke føle. Det er dessverre ikke i henne. Det er vanskelig for henne å ikke analysere tankene, følelsene. Det virker som om hjernens eneste funksjon er å analysere. Den tenker ikke logisk, ikke fornuftig. Utenom det å styre kroppens fysiske handlinger er den arbeidsledig. “Av skade blir man klok”, sies det. Hun tror ikke på det. Hun lar ikke fortidens erfaringer påvirke nåtidens avgjørelser, i hvert fall ikke hvorpå tyngden av nåtidens avgjørelser faller på bakgrunn av fortidens feiltagelser. Hun lever i øyeblikket, handler ut i fra det som føles korrekt der og da. Man kan ikke vegre seg for å prøve noe nytt, uavhengig av hva fortiden forteller. Da blir man kun stående på stedet hvil, tenker hun.
Selv om hun muligens aldri opplevde følelsen av den ubetingede kjærligheten som barn, har hun aldri mistet troen på den. Selv om livet har gitt henne motgang, og selv om hun har tapt mange kamper i dens navn, slutter hun ikke å tro på den. Den er i henne. Kjærligheten hun føler for de som står henne nær, de som lytter i de stundene hvor hun trenger det, de som tar vare på henne når verden spytter henne i ansiktet, og som tørker tårene hennes når de endelig melder sin ankomst. I de øyeblikkene hun ser inn i øynene til mennesket som ga henne liv, som nesten ofret sitt eget for å bære fram hennes. I de øyeblikkene føler hun den, den betingelsesløse kjærligheten. Den som kun kan oppleves, nesten ikke beskrives. Den er klisjefylt nok, større enn alt. Det å vite at det eksisterer mennesker som ville ofret alt for deg. Som ser deg og anerkjenner deg for det mennesket du er og alltid vil være.
Som uavhengig av dine handlinger, vil være glad i deg.
Av og til gjør denne kjærligheten veldig vondt. I de øyeblikkene du bekymrer deg for at du skal miste denne personen, personen som betyr alt for deg. Som er alt for deg. Å forestille seg en verden uten denne personen er umulig.
Til tross for de vonde tankene gir hun aldri opp. Selv skulle hun ønske hun var i stand til å være avvisende og kald, være i stand til å ikke bry seg, i stand til å ikke føle. Det er dessverre ikke i henne. Det er vanskelig for henne å ikke analysere tankene, følelsene. Det virker som om hjernens eneste funksjon er å analysere. Den tenker ikke logisk, ikke fornuftig. Utenom det å styre kroppens fysiske handlinger er den arbeidsledig. “Av skade blir man klok”, sies det. Hun tror ikke på det. Hun lar ikke fortidens erfaringer påvirke nåtidens avgjørelser, i hvert fall ikke hvorpå tyngden av nåtidens avgjørelser faller på bakgrunn av fortidens feiltagelser. Hun lever i øyeblikket, handler ut i fra det som føles korrekt der og da. Man kan ikke vegre seg for å prøve noe nytt, uavhengig av hva fortiden forteller. Da blir man kun stående på stedet hvil, tenker hun.
fredag 6. mai 2011
Scotoma
Etter å ha bodd i Oslo i snart tre år, blei i for første gang forfulgt i kveld. Og veit dokker ka!? Det va FAEN me påtide. I har serriberri begynt å lure på om det va nokka alvorlig gale med me. Selvfølgelig, utenom det folk flittig har påpekt opp igjennom.
Heilt smell e i jo ikkje:
Misforstå me rett, i har ikkje nokka akutt ønske om å bli angrepe av et fremmed menneske. Men hallo, vi alle har vel behov for nærhet og anerkjennelse innimellom. Det å vite at det faktisk eksistere nokken som vil ha d. Som faktisk plukka d ut i mengden av tilfeldige ofre. Ja, i kanke nekte for at det føles litt fint. Av alle dem fulle jentan valgte han me, den edrue. Den eneste som va i stand til å se han for det han va. Fyfaen, for et jævla vakkert mellommenneskelig møte. Harald Eia hadde fått brain-orgasm av detta møte sett i et sosiologisk perspektiv.
Ska dog nevnes at i hadde peppersprayen klar, for at the end of the day, så gidd i ikkje bli utsatt for blind vold. Kun hvis det e frivillig S&M med en blind fyr. Det e unntaket som bekrefte regelen.
Heilt smell e i jo ikkje:
Misforstå me rett, i har ikkje nokka akutt ønske om å bli angrepe av et fremmed menneske. Men hallo, vi alle har vel behov for nærhet og anerkjennelse innimellom. Det å vite at det faktisk eksistere nokken som vil ha d. Som faktisk plukka d ut i mengden av tilfeldige ofre. Ja, i kanke nekte for at det føles litt fint. Av alle dem fulle jentan valgte han me, den edrue. Den eneste som va i stand til å se han for det han va. Fyfaen, for et jævla vakkert mellommenneskelig møte. Harald Eia hadde fått brain-orgasm av detta møte sett i et sosiologisk perspektiv.
Ska dog nevnes at i hadde peppersprayen klar, for at the end of the day, så gidd i ikkje bli utsatt for blind vold. Kun hvis det e frivillig S&M med en blind fyr. Det e unntaket som bekrefte regelen.
onsdag 4. mai 2011
Nattverd.
Sånn generelt har i ingen problema i forhold til sosiale sammenkomsta, det e dog et sted det skurre litt hos me. I forakte sammenkomsta der det e forhåndsbestemt at det ska være "koselig". Det verste i veit e når folk sir "no ska vi kose oss". God stemning kan kun skapes, det oppstår ikkje ved å gjentatte ganga hyle "DET BLIR SÅ JÆVLA KOSELIG!". Min teori e som følger: Desto fleire ganga du nevne at "Detta ska bli så koselig", desto mindre koselig blir det. Regelen min e: Ha absolutt ingen forventninga, hvis du til nød må ha nokken, ha veldig få. Det e dog bare tull at du ikkje blir skuffa uten forventninga, skuffa blir du uansett. Det e kun tapera som forkynne det budskapet der. Ikkje hør på dem.
Sammenkomsta som blir betrakta som koselig sjøl før dem har funne sted, oppleves stort sett som påtatte og ganske kleine, for min del. Dem bidrar også til at i må arbeide muligens tre ganga så hardt for å skape god stemning, enn ka i hadde vært nødt til gitt at forvetningan til kvelden va lik null. I e meir fan av at ting skjer naturlig, påtatthet e muligens nokka av det verste i veit.
Men over til nokka heilt anna.
I e nemlig av den oppfatning at folk flest veldig sjeldent uttrykke det dem egentlig ønske og det dem egentlig tenke. Et sted på veien blei vi plutselig veldig redde for å være ærlig. Det kan muligens ha en sammenheng med at vi ønske å skåne hverandre, for nokka av det verste som finnes (i hvert fall i følge me sjøl) e å såre andre menneska. Men samtidig e det ikkje til å stikke under en stol (ser dokker, her brukte i faktisk det opprinnelige uttrykket uten en personlig vri. Jepp, så lite inspirert e i faktisk) at enkelte muligens treng beskyttelse fra se sjøl.
I har ikkje nok fingra og tær til å kunne telle kor mange ganga i daglig velge å si nokka heilt anna enn det i egentlig tenke. Ikkje når det gjeld ideologiske standpunkt og ytringa om samfunsnrelaterte saker og hendelsa, men i forhold til mellommenneskelige relasjona. I sir ikkje at i sitt å lyg dokker opp i trynet, men av og til pynte i muligens litt på sannheten i redsel for å såre vedkommende. I e nemlig prega av ville tilfella av dårlig samvittighet. I får f.eks sykt dårlig samvittighet hvis i e på butikken, handle, også plutselig innser i at i muligens ikkje har behov for den ene varen, også plassere i den i ei tilfeldig hylle. Det har hendt at i faktisk har fått så dårlig samvittighet overfor dem butikkansatte at i faktisk har gått ut av køa, funne varen i den tilfeldige hylla og fysisk gått og plassert vara i si vante hylle.
Ja, sorry da. Det ekke så jævla lett å være barn av alkoholiker. HEHEHE. Neida, i ska ikkje gjemme me bak min "vonde" barndom, slik som mange andre velge å gjør. I har nemlig tatt det standpunktet at i e den eneste som kontrollere mine handlinga, ingen andre e ansvarlig for kossn i e eller ka i gjør. I'm to blame, eventuelt. Det e jævla greit, for i tror 100% på det sjøl. I har aldri hatt nokka interesse av å legge skylda på nokken andre, i e som i e. I har akseptert me sjøl. Motorisk svikt, dårlig syn, astma, ufordragelighet, munndiare and all. 100% ækte vare, si.
Nei, faen. Detta her blei bare fuckin' shit. Men i hvert fall da, i har bestemt me for å bli flinkere til å gi folk oppriktige tilbakemeldinga, uten å være redd for å såre nokken. For hvis folk spør, så spør dem faktisk. Dem vil jo ha et svar. And if you can't handle the truth, don't ask LZM.
:))))))))))))))))
Sammenkomsta som blir betrakta som koselig sjøl før dem har funne sted, oppleves stort sett som påtatte og ganske kleine, for min del. Dem bidrar også til at i må arbeide muligens tre ganga så hardt for å skape god stemning, enn ka i hadde vært nødt til gitt at forvetningan til kvelden va lik null. I e meir fan av at ting skjer naturlig, påtatthet e muligens nokka av det verste i veit.
Men over til nokka heilt anna.
I e nemlig av den oppfatning at folk flest veldig sjeldent uttrykke det dem egentlig ønske og det dem egentlig tenke. Et sted på veien blei vi plutselig veldig redde for å være ærlig. Det kan muligens ha en sammenheng med at vi ønske å skåne hverandre, for nokka av det verste som finnes (i hvert fall i følge me sjøl) e å såre andre menneska. Men samtidig e det ikkje til å stikke under en stol (ser dokker, her brukte i faktisk det opprinnelige uttrykket uten en personlig vri. Jepp, så lite inspirert e i faktisk) at enkelte muligens treng beskyttelse fra se sjøl.
I har ikkje nok fingra og tær til å kunne telle kor mange ganga i daglig velge å si nokka heilt anna enn det i egentlig tenke. Ikkje når det gjeld ideologiske standpunkt og ytringa om samfunsnrelaterte saker og hendelsa, men i forhold til mellommenneskelige relasjona. I sir ikkje at i sitt å lyg dokker opp i trynet, men av og til pynte i muligens litt på sannheten i redsel for å såre vedkommende. I e nemlig prega av ville tilfella av dårlig samvittighet. I får f.eks sykt dårlig samvittighet hvis i e på butikken, handle, også plutselig innser i at i muligens ikkje har behov for den ene varen, også plassere i den i ei tilfeldig hylle. Det har hendt at i faktisk har fått så dårlig samvittighet overfor dem butikkansatte at i faktisk har gått ut av køa, funne varen i den tilfeldige hylla og fysisk gått og plassert vara i si vante hylle.
Ja, sorry da. Det ekke så jævla lett å være barn av alkoholiker. HEHEHE. Neida, i ska ikkje gjemme me bak min "vonde" barndom, slik som mange andre velge å gjør. I har nemlig tatt det standpunktet at i e den eneste som kontrollere mine handlinga, ingen andre e ansvarlig for kossn i e eller ka i gjør. I'm to blame, eventuelt. Det e jævla greit, for i tror 100% på det sjøl. I har aldri hatt nokka interesse av å legge skylda på nokken andre, i e som i e. I har akseptert me sjøl. Motorisk svikt, dårlig syn, astma, ufordragelighet, munndiare and all. 100% ækte vare, si.
Nei, faen. Detta her blei bare fuckin' shit. Men i hvert fall da, i har bestemt me for å bli flinkere til å gi folk oppriktige tilbakemeldinga, uten å være redd for å såre nokken. For hvis folk spør, så spør dem faktisk. Dem vil jo ha et svar. And if you can't handle the truth, don't ask LZM.
:))))))))))))))))
tirsdag 3. mai 2011
Meeh
I har alltid vært litt forundra over menneska som plystre offentlig på gata. I har en teori som går ut på at en ikkje kan fremkalle plystrelyda, i hvert fall ikkje ubevisst, så langt man ikkje e genuint lykkelig. I e vel blant dem som hvese offentlig, motparten til dem offentlige plystreran. Vi hveseran e vel en del av dem som e "ok+" fornøyd, men alikavel har såpass innsikt i verdens tilstand at vi ikkje tillate oss å være 100% lykkelig.
Videre kan i melde om at fuglekvitter groteskt har blitt erstatta med brekningslyda fra overmodig russ. Det e ingenting som e som å våkne opp til lyden av "I SKA HOLDE HÅRET DITT" og den påfølgende lyden av oppkast som treff asfalten uttafor.
I går kveld fikk i nok. I klistra på me den meget kledelige ninjadrakta i fikk tilsendt fra kommunist-kontaktan mine i Asia, tok med me 9 kartonga med egg, og hadde the time of my life.
I orke ikkje meir i no ass, sorry. I har nettopp inntatt litt hostesaft.
Videre kan i melde om at fuglekvitter groteskt har blitt erstatta med brekningslyda fra overmodig russ. Det e ingenting som e som å våkne opp til lyden av "I SKA HOLDE HÅRET DITT" og den påfølgende lyden av oppkast som treff asfalten uttafor.
I går kveld fikk i nok. I klistra på me den meget kledelige ninjadrakta i fikk tilsendt fra kommunist-kontaktan mine i Asia, tok med me 9 kartonga med egg, og hadde the time of my life.
I orke ikkje meir i no ass, sorry. I har nettopp inntatt litt hostesaft.
søndag 1. mai 2011
Liberté, égalité, fraternité.
Etter å ha stått på barikadan i heile dag kan proletariatet endelig kvile se. Sannheten e vel at i har lugge i rekestilling heile dagen. Ringte dog ei god venninne av me for å uttrykke min glede over dagen med sang. Ho fikk en hes versjon av internasjonalen, samt en litt pervers versjon av Ellinors vise. Hvis du veit kor du ska legge trøkk, så blirre meir erotisk og folkelig enn rorbua nokkensinne kan drømme om å prestere. I grunn syns i heile 1.mai feiringa kun bær preg av å være en tradisjon. Det virke ikkje som om mannen i gata egentlig har peiling på koffor dagen i det heile tatt markeres. Og i den anledning ønske i å dra et lite ordspill: "Ka FAEN CHEr med det?" .... Yes. Det va ordspillet. Du treng ikkje å flire, men husk: I har kontakta innad i det venstreradikale miljøet. Du kødde faen ikkje med me. Fræningan og demmers innavla slekt blir ingenting i forhold, for å sæ det slek.
Det heilage år 2008 va siste gang i for blodig alvor markerte 1. mai. I va russ, merk: BLÅRUSS. Og stilte selvfølgelig på Molde rådhus i heilblått antrekk. I har aldri sett lederen for Molde AP meir engasjert. Fråda sto fra munnen hennes mens ho hylte "HA D VEKK, DI BORGERLIGE HORE!". I vett, sleip som i e, stakk hånda i buksa og....... dro fram....... SU-pinsen i hadde i lomma. "Tygg på na her, di fitte!", ropte i, mens i laga en høyst ufrivillig piercing på kreket. Ja, det va ville tilstanda også den gang.
Ellers har dagen blitt markert i stillhet. Men for all del, ned med markedsøkonomien, ja til skatta og avgifta, lenge leve velferdsstaten, Hell yes til statlig styring, Hell noes til privatisering. Og seff: frihet, likhet og brorskap.
Btw, en liten uenighet til slutt:
I "Ellinors vise" synges det "Det ska bli like fint å jobbe som å dainse" .... I hate å danse. Derfor velge i å synge "Det ska bli like fint å jobbe som å snuse". Fyfaen, DA. Da kan alt skje, serriberri. Just sayin'.
Kode rød, kode rød - angrip kamerata!
Det heilage år 2008 va siste gang i for blodig alvor markerte 1. mai. I va russ, merk: BLÅRUSS. Og stilte selvfølgelig på Molde rådhus i heilblått antrekk. I har aldri sett lederen for Molde AP meir engasjert. Fråda sto fra munnen hennes mens ho hylte "HA D VEKK, DI BORGERLIGE HORE!". I vett, sleip som i e, stakk hånda i buksa og....... dro fram....... SU-pinsen i hadde i lomma. "Tygg på na her, di fitte!", ropte i, mens i laga en høyst ufrivillig piercing på kreket. Ja, det va ville tilstanda også den gang.
Ellers har dagen blitt markert i stillhet. Men for all del, ned med markedsøkonomien, ja til skatta og avgifta, lenge leve velferdsstaten, Hell yes til statlig styring, Hell noes til privatisering. Og seff: frihet, likhet og brorskap.
Btw, en liten uenighet til slutt:
I "Ellinors vise" synges det "Det ska bli like fint å jobbe som å dainse" .... I hate å danse. Derfor velge i å synge "Det ska bli like fint å jobbe som å snuse". Fyfaen, DA. Da kan alt skje, serriberri. Just sayin'.
Kode rød, kode rød - angrip kamerata!
Abonner på:
Innlegg (Atom)