Hun åpner øynene. Kvitringen utenfor melder om at våren har ankommet.
Hun snur seg på siden, ser ut av vinduet gjennom den lille stripa gardinen ikke dekker. Sola står snart opp.
Hun synes det er merkelig, hvordan alle menneskene iler hvileløst rundt henne, alle skal de et sted. Alle har de enten viktige avtaler, andre mennesker de skal omgås, arbeid, skole, barn, varer de skal handle. Alle stresser. Av en eller annen grunn har de fleste bestandig dårlig tid. Hun er rimelig sikker på at over halvparten av de stressa menneskene ikke en gang har bemerket seg at våren har meldt sin ankomst. For halvparten av menneskene er det sikkert vinter fremdeles.
Hun trekker pusten, forsøker å gi fra seg en oppgitt lyd i håp om at de skal høre hennes frustrasjon over deres manglende evne til å stoppe opp, nyte de små øyeblikkene. For henne er det de som teller. Det er de små, spesielle øyeblikkene hun tenker tilbake på. Det kan være en kveld med gamle venninner, det kan være et spesielt blikk, et blikk som sa mer enn noen ord kunne, en enkel berøring, som allikevel skulle vise seg å være betydningsfull.
Hun observerte menneskene som fløy forbi henne der hun satt. Hun hadde sett seg ut en benk, hadde lenge tenkt på å sette seg der. Bestemte seg for at i dag skulle være dagen. Det var en velplassert benk. Utenfor allfarveg, men allikevel såpass sentral at den tillot henne å observere forbipasserende i det travle krysset, uten at det ble for åpenlyst. Hun fantaserte over hvilke opplevelser, erfaringer, minner, handlinger de ukjente menneskene hadde tilegnet seg i løpet av livet. Muligens var det noen som hadde like erfaringer og minner som henne selv. Hun forsøkte å plassere de ulike menneskene i ulike kategorier basert på hvordan hun oppfattet de, rent overfladisk. Men det var ikke helt enkelt. De fleste mennesker bærer masker, masker som ikke avslører ens virkelige identitet. Enkelte bærer den for å skjule noe, andre for å virke annerledes enn de egentlig er, andre bærer den for og simpelthen passe inn. Hun var overbevist om at ingen mennesker helt og holdent var seg selv. I hvert fall ikke i offentligheten. Muligens bak lukkede dører, hvor ingen kunne se og dømme deretter.
Hun undret seg over folks drømmer. Hva ville de bli da de var små? Hva ble de? Hva streber de etter?
Selv var hennes drømmer svært overfladiske. Hun drømte ikke om noe kolossalt, noe nærmest umulig. Hun drømte om å høre noen si ordene “Jeg liker deg, for den du er”. For henne var det de mest betydningsfulle ordene i verden. Det var noe helt spesielt over de ordene. De river vekk alle negative forestillinger en har i forhold til seg selv, usikkerheten og de vonde tankene. Bare det å vite at noen liker deg, akkurat som du er. Det var en utrolig følelse, hun var usikker på hvordan hun kom til å takle det, gitt at situasjonen en gang skulle oppstå. Kanskje ble hun stresset, som resten av menneskene rundt henne. Men det som var mest skremmende, var at hendelsen ikke skulle leve opp til drømmen, romantiseringen. I den forbindelse var hun egentlig litt skeptisk til drømmer, allikevel var hun av den oppfatning at verden ville vært et tomt og kaldt sted, hvis en ikke kunne drømme seg bort.
Fullmånens skinn trenger seg igjennom de lukkede gardinene. Øyelokkene føles tunge, de siger sakte igjen og fører henne til det stedet hvor alt er mulig. Der hvor fuglene kvitrer kun hvis man selv ønsker det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar