Jeg ligger på ryggen i det våte gresset, kjenner hvordan restene etter morgenes regnskur siger gjennom det tynnet laget med klær. Kjenner hvordan tusenvis av små dåper har dannet ei lita elv som sildrer nedover ryggen min. Det kiler, men jeg lar det fortsette.
Slik kunne jeg ligge, i timesvis å stirre opp mot himmelen. Lite visste jeg om hva som egentlig foregikk der oppe, men fantasien lot seg ikke stoppe av mangel på kunnskap. Jeg skapte historier, levende bilder om dyr og mennesker jeg en gang kjente. De bodde der oppe, blant skyer, regn, snø og sol.
Dette stedet var verdens vakreste.
Jeg hadde min egen rododendron, den blomstret like vakkert hver vår. Jeg ble fortalt at det var min fortjeneste, noe som forundret meg, ettersom jeg ikke hadde stelt med den en eneste gang. Jeg tolket det dit hen at jeg kun i kraft av å være meg selv fikk blomstrene til å blomstre, i grunn kun et barns naivitet i full blomst.
Jeg ble fullrost for å fylle ei bøtte med vann, for å noe slepphendt og klønete vanne ihjel en rosebusk og for å luke vekk de vakreste blomster, feiltolket for å være ugress, igjen grunnet mangel på kunnskap og forståelse for floraen. Men her kunne jeg aldri gjøre noe galt, her var alt tilltatt. Jeg konkurrerte med meg selv ved å hoppe fra stein til stein på den lille stien som førte gjennom hagen, hele konseptet var å ikke tråkke utenfor steinhellene. Gjorde man det, var man ute, noe som i grunn var en idiotisk regel, ettersom jeg var den eneste deltageren. I voksen alder er det i hvert fall min oppfatning, men det kan godt være at jeg var omkranset av usynlige venner som med årene gikk seg bort i hukommelsen og aldri fant veien tilbake. Jeg kan ikke huske sist jeg følte meg så trygg som på disse late sommerdagene i hagen til mormor og morfar.
Mormor som med sitt fantastiske og vennlige vesen viet meg all sin oppmerksomhet, og fikk meg til å føle meg vanvittig spesiell og talentfull i alt jeg foretok meg, selv om utøvelsen (personlig erfaring tatt i betraktning) sikkert var alt annet enn talentfull. Hun har vært borte lenge nå, men fortsatt savner jeg klemmene, lukta av nybakt brød og hjemmelagd fiskegrateng. Jeg savner den genuine interessen hun hadde for hvordan jeg hadde det, for ting som interesserte meg, for meg. Hun så meg, forsto meg og var glad i meg for akkurat den jeg var, på et tidspunkt hvor jeg hadde ekstremt behov for det. Hun gjorde en enkel, liten hage til et tilfluktssted. Av og til, hvis jeg lukker øynene og lar tankene bla langt bakover i hukommelsen, kan jeg fortsatt føle litt av det regnvåte gresset, lukten av epletrær og lyden av latteren hennes.
mandag 6. august 2012
tirsdag 22. mai 2012
Cry me a river
Det er ti år siden vi var ferdig på barneskolen. Det er en stadig påminnelse. På Facebook dukker det opp invitasjoner til gjenforening. Alle de tidligere klassekameratene mine snakker om hvor mye de lengter tilbake, hvor fantastisk den tiden var. Hvordan alt var så mye enklere før, ingen bekymringer.
Jeg vil ikke dra.
Jeg orker ikke engang tanken på å se alle igjen. Ikke samlet på et og samme sted, i hvert fall. Hver for seg, det kan jeg takle. Et tilfeldig møte i byen, et kortvarig møte på kun noen få minutter. Mer tolererer jeg ikke. Jeg blir iskald, begynner å kaldsvette. Man skulle tro det faktisk var noe i den teorien om spøkelser fra fortiden, jeg føler meg i hvert fall hjemsøkt. Jeg er faktisk litt usikker på om jeg i det hele tatt makter å fullføre dette avsnittet. Det har lenge vært i tankene mine å skildre ulike hendelser fra de tidligere år, grunnen til at jeg ikke har maktet det tidligere, er fordi jeg har fortrengt de fleste minnene. Jeg er redd for at de skal komme tilbake, med mangedoblet styrke. Jeg er redd minnene vil slå meg over ende, skade meg.
Jeg var egentlig aldri som de andre barna. Ikke det at jeg på noen som helst slags måte var ekstraordinær, jeg var bare ikke som alle andre. Hjemmet mitt var ikke som hos de andre barna. Det var aldri snakk om omsorgssvikt eller dårlig behandling, jeg fikk det jeg trengte, materialistisk og til dels følelsesmessig, jeg hadde det i grunn ganske bra. Men oppmerssomheten som barn ofte søker og krever, manglet til en viss grad. Det gjorde meg oppmerksomhetssyk. Jeg gjorde mye ut av meg, var framtredende. I tillegg til min oppmerksomhetssyke atferd, kom også anatomien min meg og klassekameratene mine i forkjøpet. Jeg ble et naturlig midtpunkt, og dermed et naturlig objekt for mobbing. Jeg vegrer meg for å karakterisere meg selv som et ”offer”, for det var jeg ikke. Jeg slo tilbake, både verbalt og fysisk. Flere ganger var det også jeg som provoserte frem situasjonen.
Mobbingen økte i intensitet, det ble så ille at jeg ikke kunne åpne munnen min uten å få slengbemerkninger etter meg. Jeg var aldri trygg, kunne ikke gjemme meg. Mobberne ble sterkere og flere og flere. Barn har en tendens til å følge lederen, følge den med størst kjeft og minst selvtillit. Den høylytte idioten, som i frykt for å vise egen svakhet, rakker ned på andre til det til slutt ikke er noe igjen. Til mennesket er borte, til all vilje til motstand er knust, og man står der og bare lar ordene flomme. Det hele ender med at man mister egen evne til å tenke ”det er ikke sant, det stemmer ikke, jeg er ikke slik.”, man blir slik. Man blir slik mobberen forteller deg at du er.
Jeg minnes en bestemt episode, hvor jeg gikk hjem fra skolen. Alene. Ette meg kommer en gjeng fra klassen. Selv om de er flere, ser jeg de kun som en diger svart skygge som siger etter meg. De roper og hyler ulike skjellsord. Stygge ting, forferdelige ting. Skyggen går etter meg, hele veien hjem. Helt til døra. De åpner døra til oppgangen og fortsetter å rope, helt til jeg har kommet inn ytterdøra. Den episoden, er og vil for alltid være, den verste opplevelsen i hele mitt liv. Fullstendig ydmyket og livredd. Det går så langt at man til slutt begynner å frykte for sitt eget liv.
Lærerne på skolen visste ikke hva de skulle gjøre. De forsøkte utallige ganger å ta det opp, uten hell. Jeg har ingenting å utsette på deres innsats, de gjorde virkelig alt de kunne. Enkelte holdninger og standpunkter kan ikke endres. Mennesker kan ikke endres. Det sies at tiden leger alle sår. Det stemmer ikke. Ikke for mitt vedkommende, i hvert fall. Når man gjentatte ganger, gjennom flere år, blir utsatt for usakelige kommentarer som omhandler fysisk utseende og kropp, bærer man det med seg videre. Man hører alltid den lille, irriterende stemmen i bakhodet. Den lar meg ikke være tilfreds, det vil alltid være noe som kunne vært annerledes, noe som kunne vært bedre. Det er rart det der, hvordan små ord, bokstaver satt i sammenheng for å skape betydning, kan ødelegge og såre så dypt. Heldigvis har mange flotte mennesker og gode ord gjennom årene, tatt plassen til mange av de tomme og grusomme ordene.
Mobbingen fulgte meg inn i første året på ungdomsskolen, men forsvant etter hvert. Den har vært borte siden. Men selv om ropene har stilnet, bærer jeg det fortsatt med meg. Jeg preges, hver eneste dag. Jeg stiller spørsmålstegn ved egne evner, undervurderer og ”forstår” alltid hvorfor folk rakker ned på meg. Jeg er enig. Jeg klarer ikke motsi, fordi jeg ikke har noe å argumentere med. Det har vært en lang og hard kamp, og den vil trolig fortsette. Men jeg vet jeg har, og vil vinne. Jeg er fortsatt her. Men jeg kommer ikke til å delta på skolegjenforeningen.
Jeg vil ikke dra.
Jeg orker ikke engang tanken på å se alle igjen. Ikke samlet på et og samme sted, i hvert fall. Hver for seg, det kan jeg takle. Et tilfeldig møte i byen, et kortvarig møte på kun noen få minutter. Mer tolererer jeg ikke. Jeg blir iskald, begynner å kaldsvette. Man skulle tro det faktisk var noe i den teorien om spøkelser fra fortiden, jeg føler meg i hvert fall hjemsøkt. Jeg er faktisk litt usikker på om jeg i det hele tatt makter å fullføre dette avsnittet. Det har lenge vært i tankene mine å skildre ulike hendelser fra de tidligere år, grunnen til at jeg ikke har maktet det tidligere, er fordi jeg har fortrengt de fleste minnene. Jeg er redd for at de skal komme tilbake, med mangedoblet styrke. Jeg er redd minnene vil slå meg over ende, skade meg.
Jeg var egentlig aldri som de andre barna. Ikke det at jeg på noen som helst slags måte var ekstraordinær, jeg var bare ikke som alle andre. Hjemmet mitt var ikke som hos de andre barna. Det var aldri snakk om omsorgssvikt eller dårlig behandling, jeg fikk det jeg trengte, materialistisk og til dels følelsesmessig, jeg hadde det i grunn ganske bra. Men oppmerssomheten som barn ofte søker og krever, manglet til en viss grad. Det gjorde meg oppmerksomhetssyk. Jeg gjorde mye ut av meg, var framtredende. I tillegg til min oppmerksomhetssyke atferd, kom også anatomien min meg og klassekameratene mine i forkjøpet. Jeg ble et naturlig midtpunkt, og dermed et naturlig objekt for mobbing. Jeg vegrer meg for å karakterisere meg selv som et ”offer”, for det var jeg ikke. Jeg slo tilbake, både verbalt og fysisk. Flere ganger var det også jeg som provoserte frem situasjonen.
Mobbingen økte i intensitet, det ble så ille at jeg ikke kunne åpne munnen min uten å få slengbemerkninger etter meg. Jeg var aldri trygg, kunne ikke gjemme meg. Mobberne ble sterkere og flere og flere. Barn har en tendens til å følge lederen, følge den med størst kjeft og minst selvtillit. Den høylytte idioten, som i frykt for å vise egen svakhet, rakker ned på andre til det til slutt ikke er noe igjen. Til mennesket er borte, til all vilje til motstand er knust, og man står der og bare lar ordene flomme. Det hele ender med at man mister egen evne til å tenke ”det er ikke sant, det stemmer ikke, jeg er ikke slik.”, man blir slik. Man blir slik mobberen forteller deg at du er.
Jeg minnes en bestemt episode, hvor jeg gikk hjem fra skolen. Alene. Ette meg kommer en gjeng fra klassen. Selv om de er flere, ser jeg de kun som en diger svart skygge som siger etter meg. De roper og hyler ulike skjellsord. Stygge ting, forferdelige ting. Skyggen går etter meg, hele veien hjem. Helt til døra. De åpner døra til oppgangen og fortsetter å rope, helt til jeg har kommet inn ytterdøra. Den episoden, er og vil for alltid være, den verste opplevelsen i hele mitt liv. Fullstendig ydmyket og livredd. Det går så langt at man til slutt begynner å frykte for sitt eget liv.
Lærerne på skolen visste ikke hva de skulle gjøre. De forsøkte utallige ganger å ta det opp, uten hell. Jeg har ingenting å utsette på deres innsats, de gjorde virkelig alt de kunne. Enkelte holdninger og standpunkter kan ikke endres. Mennesker kan ikke endres. Det sies at tiden leger alle sår. Det stemmer ikke. Ikke for mitt vedkommende, i hvert fall. Når man gjentatte ganger, gjennom flere år, blir utsatt for usakelige kommentarer som omhandler fysisk utseende og kropp, bærer man det med seg videre. Man hører alltid den lille, irriterende stemmen i bakhodet. Den lar meg ikke være tilfreds, det vil alltid være noe som kunne vært annerledes, noe som kunne vært bedre. Det er rart det der, hvordan små ord, bokstaver satt i sammenheng for å skape betydning, kan ødelegge og såre så dypt. Heldigvis har mange flotte mennesker og gode ord gjennom årene, tatt plassen til mange av de tomme og grusomme ordene.
Mobbingen fulgte meg inn i første året på ungdomsskolen, men forsvant etter hvert. Den har vært borte siden. Men selv om ropene har stilnet, bærer jeg det fortsatt med meg. Jeg preges, hver eneste dag. Jeg stiller spørsmålstegn ved egne evner, undervurderer og ”forstår” alltid hvorfor folk rakker ned på meg. Jeg er enig. Jeg klarer ikke motsi, fordi jeg ikke har noe å argumentere med. Det har vært en lang og hard kamp, og den vil trolig fortsette. Men jeg vet jeg har, og vil vinne. Jeg er fortsatt her. Men jeg kommer ikke til å delta på skolegjenforeningen.
mandag 26. mars 2012
1000 drunken nights
Inne er det mørkt, man kan så vidt skimte konturene av møblene som med nøye omtanke står plassert rundt om. Mørket spiser opp alle fargene, tar kontroll med sin dominerende svarte farge. Dreper all glede, dreper alt det lyse og svartlegger alt som i lyset ville vært fint. Det ytre gjenspeiler det indre. Hun ligger der, helt stille. Den fjerne lyden av verden utenfor er for lengst utestengt, ørene vil ikke lytte. Den komplette stillheten er befriende, men samtidig stressende. Tankene regjerer.
Hun ser ham for seg. Han smiler til henne, smiler til henne slik bare han kan. Hun ser det er genuint, det er ekte.
Hun skulle ønske hun kunne fryse øyeblikket. Hun skulle ønske livet hadde de høyteknologiske funksjonene til GET-boksen. Muligheten til å ta opp, spole tilbake, pause, muligheten til å spole fremover, spole over det vonde, spole til det plutselig ble bra igjen. Hun skulle ønske livet ga henne muligheten til å gjenoppleve alle de fine øyeblikkene. Hun konkluderer med at slikt virkelig kun eksisterer i et uvirkelig univers, det eksisterer kun på TV. Hun følte seg med ett litt snytt. Hvordan kunne en verden som produserer så mye høyteknologisk, en så velutviklet verden, med så mange intelligente mennesker, ikke ha funnet opp en tidsmaskin? En høyst fjern tanke, men søvnmangelen bidro til at det stadig ble produsert langt flere av dem enn de rasjonelle.
Hun klarte ikke slå seg til ro med ”det var ikke meningen”, som det stadig sto på meldingene som kom tikkende inn på telefonen. Telefonen som varslet om at den hadde få prosenter igjen av sin levetid.
De hadde møttes på et tidspunkt da livet var fritt for bekymringer, da hverdagen virket fjern og distansert, da verden badet i sol, og en slags følelse av eufori hadde lagt seg over landet. De hadde snakket hele natten, fortalt om hverandres innerste lengsler og hemmeligheter. Hatt den tilliten kun to nyforelskede mennesker kan ha. De hadde kysset under epletreet i skumringen, hun kunne så vidt skimte ansiktet hans, men så at han smilte. Hun hadde gjengjeldt smilet.
Det raknet.
Hun hadde tidligere dratt en idiotisk sammenligning mellom slutten og et par billige strømpebukser, de rakner før man får dratt de skikkelig på, hadde hun sagt, i et slags forsøk på å spille tøff. Det var ofte den utveien hun valgte, stort sett fordi de virkelige følelsene var for vonde å erkjenne overfor henne selv. Hun klarte å opprettholde masken i en periode, helt til det plutselig var nok. Helt til alt plutselig kom tilbake, med firedoblet styrke. Det slo henne over ende.
Hun så det ikke lenger, den gløden i øynene hans. Den var borte. Det virket som om øynene hans var fargeløse, de var tomme. Hun analyserte seg selv, pirket og rotet ved de fleste karaktertrekkene. Hva var det med henne som fikk ham til å snu. Hvordan kunne han gå fra å være så glad i henne, til å hate henne så intenst. Hvordan kunne den eneste personen som forsto henne, som godtok henne for den hun var, plutselig mislike henne?
Han hadde bare dratt. Hadde ikke sagt noe. Ikke et ord, ikke en lapp, ikke en gang en idiotisk tekstmelding med de vante klisjeene. Klærne var borte, platene var borte, alt var borte. Det eneste som lå igjen, som et bevis på at ensomheten hadde flyttet inn, en liten nøkkel. En nøkkel med en idiotisk nøkkelring, som bar bildebevis fra en tid som nå var forbi. Hun kvalte et hyl med puta. Boret fjeset nedi, kjente hvordan puta plutselig forandret seg til en liten innsjø.
Telefonen lyste. ”Er du våken?” sto det. Om hun var våken, det visste hun ikke.
Hun ser ham for seg. Han smiler til henne, smiler til henne slik bare han kan. Hun ser det er genuint, det er ekte.
Hun skulle ønske hun kunne fryse øyeblikket. Hun skulle ønske livet hadde de høyteknologiske funksjonene til GET-boksen. Muligheten til å ta opp, spole tilbake, pause, muligheten til å spole fremover, spole over det vonde, spole til det plutselig ble bra igjen. Hun skulle ønske livet ga henne muligheten til å gjenoppleve alle de fine øyeblikkene. Hun konkluderer med at slikt virkelig kun eksisterer i et uvirkelig univers, det eksisterer kun på TV. Hun følte seg med ett litt snytt. Hvordan kunne en verden som produserer så mye høyteknologisk, en så velutviklet verden, med så mange intelligente mennesker, ikke ha funnet opp en tidsmaskin? En høyst fjern tanke, men søvnmangelen bidro til at det stadig ble produsert langt flere av dem enn de rasjonelle.
Hun klarte ikke slå seg til ro med ”det var ikke meningen”, som det stadig sto på meldingene som kom tikkende inn på telefonen. Telefonen som varslet om at den hadde få prosenter igjen av sin levetid.
De hadde møttes på et tidspunkt da livet var fritt for bekymringer, da hverdagen virket fjern og distansert, da verden badet i sol, og en slags følelse av eufori hadde lagt seg over landet. De hadde snakket hele natten, fortalt om hverandres innerste lengsler og hemmeligheter. Hatt den tilliten kun to nyforelskede mennesker kan ha. De hadde kysset under epletreet i skumringen, hun kunne så vidt skimte ansiktet hans, men så at han smilte. Hun hadde gjengjeldt smilet.
Det raknet.
Hun hadde tidligere dratt en idiotisk sammenligning mellom slutten og et par billige strømpebukser, de rakner før man får dratt de skikkelig på, hadde hun sagt, i et slags forsøk på å spille tøff. Det var ofte den utveien hun valgte, stort sett fordi de virkelige følelsene var for vonde å erkjenne overfor henne selv. Hun klarte å opprettholde masken i en periode, helt til det plutselig var nok. Helt til alt plutselig kom tilbake, med firedoblet styrke. Det slo henne over ende.
Hun så det ikke lenger, den gløden i øynene hans. Den var borte. Det virket som om øynene hans var fargeløse, de var tomme. Hun analyserte seg selv, pirket og rotet ved de fleste karaktertrekkene. Hva var det med henne som fikk ham til å snu. Hvordan kunne han gå fra å være så glad i henne, til å hate henne så intenst. Hvordan kunne den eneste personen som forsto henne, som godtok henne for den hun var, plutselig mislike henne?
Han hadde bare dratt. Hadde ikke sagt noe. Ikke et ord, ikke en lapp, ikke en gang en idiotisk tekstmelding med de vante klisjeene. Klærne var borte, platene var borte, alt var borte. Det eneste som lå igjen, som et bevis på at ensomheten hadde flyttet inn, en liten nøkkel. En nøkkel med en idiotisk nøkkelring, som bar bildebevis fra en tid som nå var forbi. Hun kvalte et hyl med puta. Boret fjeset nedi, kjente hvordan puta plutselig forandret seg til en liten innsjø.
Telefonen lyste. ”Er du våken?” sto det. Om hun var våken, det visste hun ikke.
torsdag 16. februar 2012
Jøss.
Det ryktes at selvtillit visstnok skal være svært tiltrekkende. Selvtilliten reflekterer hvilket helhetlig bilde du har av deg selv. Personlig har jeg et helt OK forhold til meg selv, i hvert fall noen ganger.
Man skal ikke leve i fortiden, heter det. Fortiden har allikevel en tendens til å hjemsøke meg. Enkelte dager kan jeg føle meg fantastisk, jeg kan tilegne meg selv alle de positive egenskapene jeg skulle ønske jeg hadde iboende. Andre dager er forferdelige. Andre dager skulle jeg ønske jeg ikke fantes, jeg skulle ønske jeg var ”normal”, som alle andre. Rettelse: Jeg skulle ønske jeg så ut som alle andre.
Det tok ikke mange årene av livet mitt før jeg for første gang fikk bemerkelser for hvordan jeg så ut. Jeg var for stor, passet ikke inn i det bildet samfunnet hadde skapt av hvordan jenter skulle se ut. Det gjør jeg fortsatt ikke, og det kommer jeg mest sannsynlig aldri til å gjøre. Av og til tar jeg meg selv i å tenke: ”Men jeg har i hvert fall en spenstig personlighet”. Jeg funderer over ordvalget ”men jeg har i hvert fall”. Det virker som om jeg må kompensere for noe. Det gjør meg forbanna. Jeg gjør meg selv forbanna. Jeg blir irritert over hvordan denne idiotiske tankegangen ødelegger livskvaliteten min. Hvordan den fortærer alt i meg som er positivt, og får meg til å tvile på meg selv. Hvordan jeg av og til tenker at jeg ikke fortjener å bli elsket, at jeg ikke fortjener å ha det godt, og setter spørsmålstegn ved at folk er glade i meg. Jeg forstår det ikke. Men bare av og til.
Denne tankegangen hører fortiden til. Det er rart, hvordan ord fra et annet menneske kan ødelegge så mye. Jeg vet hva du tenker, hvordan du messer til meg at jeg ”ikke må tenke sånn”, ”du må tenke positivt”, ”hvis du skal tenke sånn, er det ikke rart at følelsene ikke forsvinner”. Det hjelper ikke at du sier det, det er for sent. Skaden er allerede skjedd. Men som sagt, det er kun av og til. Spesielt hvis verden går meg i mot, da er jeg ekstra slem mot meg selv. Da piner jeg meg selv med nedsettende tanker, helt til åpenbaringen kommer. Helt til en liten tanke hvisker ”du er ikke så ille som du selv tror”. Jeg lar tanken gro, den vokser seg større og større, helt fram til jeg er noenlunde OK.
Av alle de tusen sædcellene, så traff de det ene egget, som etter hvert resulterte i meg. Det må da bety noe.
Man skal ikke leve i fortiden, heter det. Fortiden har allikevel en tendens til å hjemsøke meg. Enkelte dager kan jeg føle meg fantastisk, jeg kan tilegne meg selv alle de positive egenskapene jeg skulle ønske jeg hadde iboende. Andre dager er forferdelige. Andre dager skulle jeg ønske jeg ikke fantes, jeg skulle ønske jeg var ”normal”, som alle andre. Rettelse: Jeg skulle ønske jeg så ut som alle andre.
Det tok ikke mange årene av livet mitt før jeg for første gang fikk bemerkelser for hvordan jeg så ut. Jeg var for stor, passet ikke inn i det bildet samfunnet hadde skapt av hvordan jenter skulle se ut. Det gjør jeg fortsatt ikke, og det kommer jeg mest sannsynlig aldri til å gjøre. Av og til tar jeg meg selv i å tenke: ”Men jeg har i hvert fall en spenstig personlighet”. Jeg funderer over ordvalget ”men jeg har i hvert fall”. Det virker som om jeg må kompensere for noe. Det gjør meg forbanna. Jeg gjør meg selv forbanna. Jeg blir irritert over hvordan denne idiotiske tankegangen ødelegger livskvaliteten min. Hvordan den fortærer alt i meg som er positivt, og får meg til å tvile på meg selv. Hvordan jeg av og til tenker at jeg ikke fortjener å bli elsket, at jeg ikke fortjener å ha det godt, og setter spørsmålstegn ved at folk er glade i meg. Jeg forstår det ikke. Men bare av og til.
Denne tankegangen hører fortiden til. Det er rart, hvordan ord fra et annet menneske kan ødelegge så mye. Jeg vet hva du tenker, hvordan du messer til meg at jeg ”ikke må tenke sånn”, ”du må tenke positivt”, ”hvis du skal tenke sånn, er det ikke rart at følelsene ikke forsvinner”. Det hjelper ikke at du sier det, det er for sent. Skaden er allerede skjedd. Men som sagt, det er kun av og til. Spesielt hvis verden går meg i mot, da er jeg ekstra slem mot meg selv. Da piner jeg meg selv med nedsettende tanker, helt til åpenbaringen kommer. Helt til en liten tanke hvisker ”du er ikke så ille som du selv tror”. Jeg lar tanken gro, den vokser seg større og større, helt fram til jeg er noenlunde OK.
Av alle de tusen sædcellene, så traff de det ene egget, som etter hvert resulterte i meg. Det må da bety noe.
onsdag 8. februar 2012
Helvetica
Det sies at det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere. Du har ikke levd hvis du ikke har feilet, det finnes alltid lærdom i feilgrep, og du må elske deg selv før du kan elske en annen.
Men hva om det som dreper deg, også er det som holder deg i live?
Hun hadde skimtet ham, gjennom den tettvokste skogen ved det lille huset ,hvor han plutselig, og helt uventet hadde flyttet inn. Hvordan det bustete håret hadde strøket ham forsiktg over pannen, og hvordan han bestemt og irritert forsøkte å holde det på plass. Det gikk ikke.
Hun likte måten han strevde, hvordan det fikk ham til å se så sjanseløs ut, så oppgitt og hvordan motet etter hvert ebbet ut av ham, og han lot håret ligge. Hun hadde kun sett han, våget ikke nærme seg. Selv om han var et stykke unna, var han allerede nær nok.
Hun hadde sett ham vokse, sett hans stilmessige forandring holde tritt med de stadig strømmende impulsene fra utlandet. Hvordan hans engasjement for de svake i samfunnet hadde styrke til å påvirke en hel forsamling. Hvordan hans naturlige væremåte og tilstedeværelse tiltrakk seg ulike jenter. De kom og gikk. Aldri var det henne. Hun våget ikke. Men det skulle bli henne, en dag. En dag når ordene som raste gjennom henne som en overmodig orkan, plutselig skulle strømme ut av henne, hvordan hun skulle overøse ham med de mest finurlige kompliment, slik bare hun kunne. Han flyttet ut av det lille huset i skogen.Vekk fra stedet, ut i verden.
Hun visste ikke hvor, men hun hadde ham alltid i tankene.
Selv ble hun værende. Værende hvor alt føltes trygt, og det var som det alltid hadde vært. Av og til fikk hun høre hvordan han brilijerte et sted der ute, hvordan han påvirket verden, og hvor vellykket han hadde blitt. Overrasket var hun ikke. Hun så bilder av ham i avisen. Han var forandret,mer voksen. Håret var der fremdeles, likedan som det alltid hadde vært. Hun arbeidet hardt, kroppen ble eldre og sliten, men sinnet var ungt og levende. Fantasien også. Hun fantaserte om hvordan han en dag skulle returnere, hvordan hun da endelig skulle være klar. Være klar til å fortelle, være klar til å bare være. Være, sammen med ham.
En dag kom han endelig hjem.
Hun ser rundt seg. Overrasket over hvor mange som plutselig var tilstede. Hun ser på blomstene, på arket hun holder hendene. Hvordan de få tårene hun maktet å felle, har fått blekket til å skli utover og rote til navnet hans. En mulig dialog, var blitt til en evigvarende indre monolog.
Men hva om det som dreper deg, også er det som holder deg i live?
Hun hadde skimtet ham, gjennom den tettvokste skogen ved det lille huset ,hvor han plutselig, og helt uventet hadde flyttet inn. Hvordan det bustete håret hadde strøket ham forsiktg over pannen, og hvordan han bestemt og irritert forsøkte å holde det på plass. Det gikk ikke.
Hun likte måten han strevde, hvordan det fikk ham til å se så sjanseløs ut, så oppgitt og hvordan motet etter hvert ebbet ut av ham, og han lot håret ligge. Hun hadde kun sett han, våget ikke nærme seg. Selv om han var et stykke unna, var han allerede nær nok.
Hun hadde sett ham vokse, sett hans stilmessige forandring holde tritt med de stadig strømmende impulsene fra utlandet. Hvordan hans engasjement for de svake i samfunnet hadde styrke til å påvirke en hel forsamling. Hvordan hans naturlige væremåte og tilstedeværelse tiltrakk seg ulike jenter. De kom og gikk. Aldri var det henne. Hun våget ikke. Men det skulle bli henne, en dag. En dag når ordene som raste gjennom henne som en overmodig orkan, plutselig skulle strømme ut av henne, hvordan hun skulle overøse ham med de mest finurlige kompliment, slik bare hun kunne. Han flyttet ut av det lille huset i skogen.Vekk fra stedet, ut i verden.
Hun visste ikke hvor, men hun hadde ham alltid i tankene.
Selv ble hun værende. Værende hvor alt føltes trygt, og det var som det alltid hadde vært. Av og til fikk hun høre hvordan han brilijerte et sted der ute, hvordan han påvirket verden, og hvor vellykket han hadde blitt. Overrasket var hun ikke. Hun så bilder av ham i avisen. Han var forandret,mer voksen. Håret var der fremdeles, likedan som det alltid hadde vært. Hun arbeidet hardt, kroppen ble eldre og sliten, men sinnet var ungt og levende. Fantasien også. Hun fantaserte om hvordan han en dag skulle returnere, hvordan hun da endelig skulle være klar. Være klar til å fortelle, være klar til å bare være. Være, sammen med ham.
En dag kom han endelig hjem.
Hun ser rundt seg. Overrasket over hvor mange som plutselig var tilstede. Hun ser på blomstene, på arket hun holder hendene. Hvordan de få tårene hun maktet å felle, har fått blekket til å skli utover og rote til navnet hans. En mulig dialog, var blitt til en evigvarende indre monolog.
mandag 30. januar 2012
Magnifying glass
Det skremmer meg at jeg blir eldre for hver eneste dag som går. Det føles ikke som om tiden beveger seg, som om den går fremover. Det har nok en sammenheng med at jeg har vært ung hele livet, det er det eneste jeg kjenner til. Jeg frykter at jeg plutselig en dag skal våkne opp, gammel. Kanskje blir jeg sittende å undre, hvor ble tiden av? Hvor ble livet av? Jeg frykter jeg ikke skal få oppnådd drømmene mine, at jeg ikke skal få benyttet meg av mitt potensiale. Jeg frykter jeg blir sittende igjen å stille meg selv spørsmålene ”Hva om?”, ”Hvorfor?”, ”Hvordan?”, ”Hva skjedde?”. Jeg har, om det overhodet er mulig, oppnådd et snev av dødsangst i en alder av 23 år.
Jeg er redd.
Jeg er selvdestruktiv. Det finnes dager der jeg tenker : ”Hadde verden vært et bedre sted uten meg?”. Det kan hende det høres ut som om jeg har alvorlige psykiske lidelser, og har behov for timesvis med intensiv kognitiv terapi og elektrosjokkbehandling fra 30-tallet.
Jeg tror tankene er humane. De er vanlige, men det er noe man som regel ikke tør å sette ord på, fordi de eventuelle handlingene knyttet til tankene er så grusomme, så uforståelige, men samtidig også utenfor rekkevidde, det er kun en kort tanke. Den forsvinner like raskt som den kommer.
Av og til forestiller jeg meg min egen begravelse. Hvordan menneskene som er meg nær, de som er igjen, riktignok, hvordan de reagerer, hva de føler. Jeg avsluitter raskt denne tanketråden. Jeg finner den narsissitisk. Jeg føler det er feil av meg å sitte å forestille meg hvordan mine bekjentskaper vil reagere når jeg er borte, at de gråter og sørger, mens jeg ligger der, intetanende og spirituelt fraværende. En ganske syk tanketråd, når jeg ser den i skriftlig form. Men jeg tror ikke jeg er alene. Siden ungdomsskolealder, har jeg og en rekke av mine venninner forestilt oss hvilke sanger som skulle være passende i forhold til våre respektive begravelser. Merkelig nok, var det dette som var fokuset, ikke bryllup og andre lystige samlinger. Det er noe vakkert over det, på en måte. En slags siste feiring.
Jeg tror disse tankene er universelle. Alle mennesker har ulike tanker om livet, døden og alt det måtte innebære. Vi frykter ulike, men jeg mistenker - også like aspekter ved livet.
Jeg frykter å bli værende der jeg er. Jeg er født med et ekstremt behov om å markere meg. Jeg er ikke interessert i å bli hysjet på og stilt i et hjørne for å blomstre. Jeg må være tilstede. Det er en egenskap som både er elsket og hatet. Av meg selv, og andre. Heldigvis er jeg utstyrt med en bryter, så jeg er selv fullstendig inforståttmed når bryteren må skrus av. Jeg vil opp og fram, jeg vil være kreativ, benytte meg av fantasien og de mange ideene som farer igjennom hjernen min. Jeg vil ikke sitte på et kontor, jobbe deltid i et yrke jeg ikke finner interessant, jeg vil leve av kreativitet, fantasi og hjernen min. Det eneste jeg mangler er mot. Og tålmodighet.
Av og til blir jeg sint på meg selv. Jeg er selvmedliden, føler verden har vært urettferdig mot meg, på en eller annen måte. Jeg føler jeg ikke har blitt tildelt nok. Jeg misunner andre, unner de ikke det positive med livet. Tenker ”Hvorfor har de fortjent å ha det slik? Hva har de gjort for å fortjene det?”. Jeg blir sint på meg selv igjen. Jeg vet det er feil av meg. Det er feil av meg og ikke unne andre mennesker å ha det godt. Samtidig ønsker jeg selvfølgelig det beste for menneskene jeg er glad i. Jeg blir ambivalent. Jeg må ta meg selv i nakken, kjefter på utsiden fra innsiden, og utsiden kjefter på innsiden.
Da snakker jeg med meg selv.
Jeg er glad jeg bor alene, hvis ikke hadde jeg vært innesperret på hvite rom, med mennesker i legefrakker og journaler, jeg hadde blitt en menneskelig nålepute, og et utstillingsobjekt for nysgjerrige stundenter. Hjernen min hadde blitt analysert og fotografert, den hadde blitt studert og maltraktert. Jeg hadde blitt en blanding av skjønnlitteratur og ektefølt tekst. Jeg hadde blitt bokstaver i et Word-dokument, hvis framtid foreløpig var usikker, men som muligens kunne bli publisert på en middelmådig blogg med et simpelt design, og korte historier om romantiske gester og følelsesladde skildringer om ulike sider ved livet som ikke gikk som planlagt. Men jeg ble i det minste publisert.
Jeg er redd.
Jeg er selvdestruktiv. Det finnes dager der jeg tenker : ”Hadde verden vært et bedre sted uten meg?”. Det kan hende det høres ut som om jeg har alvorlige psykiske lidelser, og har behov for timesvis med intensiv kognitiv terapi og elektrosjokkbehandling fra 30-tallet.
Jeg tror tankene er humane. De er vanlige, men det er noe man som regel ikke tør å sette ord på, fordi de eventuelle handlingene knyttet til tankene er så grusomme, så uforståelige, men samtidig også utenfor rekkevidde, det er kun en kort tanke. Den forsvinner like raskt som den kommer.
Av og til forestiller jeg meg min egen begravelse. Hvordan menneskene som er meg nær, de som er igjen, riktignok, hvordan de reagerer, hva de føler. Jeg avsluitter raskt denne tanketråden. Jeg finner den narsissitisk. Jeg føler det er feil av meg å sitte å forestille meg hvordan mine bekjentskaper vil reagere når jeg er borte, at de gråter og sørger, mens jeg ligger der, intetanende og spirituelt fraværende. En ganske syk tanketråd, når jeg ser den i skriftlig form. Men jeg tror ikke jeg er alene. Siden ungdomsskolealder, har jeg og en rekke av mine venninner forestilt oss hvilke sanger som skulle være passende i forhold til våre respektive begravelser. Merkelig nok, var det dette som var fokuset, ikke bryllup og andre lystige samlinger. Det er noe vakkert over det, på en måte. En slags siste feiring.
Jeg tror disse tankene er universelle. Alle mennesker har ulike tanker om livet, døden og alt det måtte innebære. Vi frykter ulike, men jeg mistenker - også like aspekter ved livet.
Jeg frykter å bli værende der jeg er. Jeg er født med et ekstremt behov om å markere meg. Jeg er ikke interessert i å bli hysjet på og stilt i et hjørne for å blomstre. Jeg må være tilstede. Det er en egenskap som både er elsket og hatet. Av meg selv, og andre. Heldigvis er jeg utstyrt med en bryter, så jeg er selv fullstendig inforståttmed når bryteren må skrus av. Jeg vil opp og fram, jeg vil være kreativ, benytte meg av fantasien og de mange ideene som farer igjennom hjernen min. Jeg vil ikke sitte på et kontor, jobbe deltid i et yrke jeg ikke finner interessant, jeg vil leve av kreativitet, fantasi og hjernen min. Det eneste jeg mangler er mot. Og tålmodighet.
Av og til blir jeg sint på meg selv. Jeg er selvmedliden, føler verden har vært urettferdig mot meg, på en eller annen måte. Jeg føler jeg ikke har blitt tildelt nok. Jeg misunner andre, unner de ikke det positive med livet. Tenker ”Hvorfor har de fortjent å ha det slik? Hva har de gjort for å fortjene det?”. Jeg blir sint på meg selv igjen. Jeg vet det er feil av meg. Det er feil av meg og ikke unne andre mennesker å ha det godt. Samtidig ønsker jeg selvfølgelig det beste for menneskene jeg er glad i. Jeg blir ambivalent. Jeg må ta meg selv i nakken, kjefter på utsiden fra innsiden, og utsiden kjefter på innsiden.
Da snakker jeg med meg selv.
Jeg er glad jeg bor alene, hvis ikke hadde jeg vært innesperret på hvite rom, med mennesker i legefrakker og journaler, jeg hadde blitt en menneskelig nålepute, og et utstillingsobjekt for nysgjerrige stundenter. Hjernen min hadde blitt analysert og fotografert, den hadde blitt studert og maltraktert. Jeg hadde blitt en blanding av skjønnlitteratur og ektefølt tekst. Jeg hadde blitt bokstaver i et Word-dokument, hvis framtid foreløpig var usikker, men som muligens kunne bli publisert på en middelmådig blogg med et simpelt design, og korte historier om romantiske gester og følelsesladde skildringer om ulike sider ved livet som ikke gikk som planlagt. Men jeg ble i det minste publisert.
mandag 21. november 2011
Ræl 2.0
No e det faktisk så lenge sia i har skreve ned unødvendig informasjon på denna internettsida her at i ikkje en gang huska passordet. Burde vært et komma der inne et sted, i innser det, men ka kan man gjør. I har nemlig alvorlige problema med å fatte me i korthet om dagen. No holdt i faktisk på å skrive "korte me i fatthet".
Eeeeegentlig skulle i ha skreve et romantiserende innlegg om kor fantastisk vakkert og på grensa til episk og rørende det va å returnere hjem til sine røtter, mens i rosemale egen eksistens og opphøye me sjøl i 934923849283. Men det e vanskelig å romantisere og rosemale 93 frisørsalonga, 103 pizzarestauranta, 983 analfabeta og 9822 apotek. Samt nokken rundkjøringa og verdens mest høylytte minibank. I tillegg e i fattig og arbeidsledig. Men det e litt fint å være i Molde da. Tror muligens i e i ferd med å bli alkoholiker. Men det har vel alltid lugge i korta så. Neida.
Som arbeidsledig så har du ganske mye tid til å tenke. I skulle ønske at i kunne meddele at i har funne kuren til både kreft, HIV og orddeling, men den gang ei.
Det e en tilvenningsprosess å returnere hjem, må lzm av-urbaniseres. Hver gang i forsøke å komme med et semi-intellektuelt utspill kontre folk alltid med "UuuUu, hør på ho som har bodd i Osloooo". Sorry ass, men du kan ikkje skrive "aldri" med g. Og det e to l'a i "alltid". Det kalles grammatikk, og det eksistere vel så vidt i veit i Møre og Romsdal også.
En anna ting som e så flott når man operere som arbeidsledig, e alle dem flotte tipsa folk kommer med. "Du kan jo skaffe d en hobby!" ....... og ...... og ............. og ........................... og ............................
Det her e hobbyen min da, og dokker ser jo kor bra det går.
Eeeeegentlig skulle i ha skreve et romantiserende innlegg om kor fantastisk vakkert og på grensa til episk og rørende det va å returnere hjem til sine røtter, mens i rosemale egen eksistens og opphøye me sjøl i 934923849283. Men det e vanskelig å romantisere og rosemale 93 frisørsalonga, 103 pizzarestauranta, 983 analfabeta og 9822 apotek. Samt nokken rundkjøringa og verdens mest høylytte minibank. I tillegg e i fattig og arbeidsledig. Men det e litt fint å være i Molde da. Tror muligens i e i ferd med å bli alkoholiker. Men det har vel alltid lugge i korta så. Neida.
Som arbeidsledig så har du ganske mye tid til å tenke. I skulle ønske at i kunne meddele at i har funne kuren til både kreft, HIV og orddeling, men den gang ei.
Det e en tilvenningsprosess å returnere hjem, må lzm av-urbaniseres. Hver gang i forsøke å komme med et semi-intellektuelt utspill kontre folk alltid med "UuuUu, hør på ho som har bodd i Osloooo". Sorry ass, men du kan ikkje skrive "aldri" med g. Og det e to l'a i "alltid". Det kalles grammatikk, og det eksistere vel så vidt i veit i Møre og Romsdal også.
En anna ting som e så flott når man operere som arbeidsledig, e alle dem flotte tipsa folk kommer med. "Du kan jo skaffe d en hobby!" ....... og ...... og ............. og ........................... og ............................
Det her e hobbyen min da, og dokker ser jo kor bra det går.
Abonner på:
Innlegg (Atom)