Sorryborry Amalie, ikkje meininga å skuffe d, men i orke ikkje presentere vennan mine i dag. Har så mange vett. HEHEHE. Neida, i har rett og slett ikkje hjernekapasitet nok akkurat i dag. Har jo tross alt vært på Clas Ohlson to ganga, og der va det så mange orddelingsfeil at det blei total overload for den stakkars hjernen min. Den e overbelasta. Dem hadde dog ikkje universallader til hjerne der, så det innlegget får vente til i morra. Der i mot har i hjernekapasitet nok til å ramse opp div av mine favorittsaker. Det skulle ikkje ta lange tida. I orke ikkje nokka lang utgreiing om koffor,kordan,kor,når,ka,kem,hæ,lol,osv, evnt årsakan til koffor det e mine favoritting, det får dokker/du tenke d fram til sjøl. Får dokker/du benytta litt av hjernekapasiteten i dag også. Happy to help, treng ikkje takke.
Med begrensa hjernekapasitet klare i å komme fram til følgende favorittsaka/ting/alt, egentlig: Dataen min, mamma, katten min, snus, kaffe, pepsi max, TV, Lampa mi i skumlekroken, Molde, MFK, Harry Potter (bøker,spill,filma,sengesett,you name it), fotball, Tour de France (sorry, men kass viril kvinne klare egentlig å motstå timesvis med menn i trange shortsa? Da e du i tilfelle lesbisk, eller a-seksuell, eller teit), Musikk, punk, grunge,rock, og div anna som i ikkje tør å nevne, har tross alt et image å opprettholde, kule folk, smarte folk, fine folk, folk med humor, folk som faktisk har nokka å meddele, Facebook, morsomme Facebookstatusa, lamebook, drømme me vekk, dagdrømme, late som om i e med i musikkvideoa, late som om i e med i Harry Potter, mat, ananas, kiwi, melon, jordbær, bringebær, fræninga, sarkasme, ironi, ordspill,dårlige ordspill, lange ordspill, korte ordspill, en mellomting av lange og korte ordspill, snakke, flire, smile så mye at i ligne på en kineser, latterkrampa som vare så lenge at i begynne å grine og ikkje får puste, folk som dett, barn som dett, virke smart, lære nye ting, quiz, brettspill, vinne, mobilen min, flanellskjorta og skjorta generelt, rettetanga mi, hårbørsten min, gutta i skjorte (ikkje sånn teit finskjorte, nei), diskutere, vinne diskusjona, være usakelig i diskusjona for å irritere, sende koselige meldinga til folk som fortjene det, være snill og etterpå føle me jææævlig snill (kjøpte f.eks =Oslo i dag, har nesten glorie no, føle i), analysere, se humoren i absurde situasjona, nytt på nytt, drømme om å vær med i nytt på nytt, drømme om å drepe Linn Skåber og der etter plassere me sjøl i stolen hennes, solnedganga om sommeren, sommer, jazzfestivalen, øl, venna, skolefri, litt skole, men ikkje for mye, mormor, vafla og.. ja. Nei, no gidd i faen ikkje meir.
Syns btw folk bør slutte å si at dem har blitt "faceraped", tenk hvis nokken faktisk blir voldtatt i ansiktet da, e vel få politimenn som tar den anmeldelsen seriøst.
mandag 31. januar 2011
søndag 30. januar 2011
Ytringsfrihet 4 -->
I lure litt på koffor enkelte aldri klare å bli 100% fornøyd med å bare være se sjøl? Det e på ingen måte et angrep på menneska som lar se påvirke av omverdenen, det e kun et oppriktig spørsmål, i lure virkelig. I e nemlig sånn sjøl også. I har alltid ønska å være som alle andre, å se ut som alle andre. Alikavel har det har vært tilfellet. I har brukt mange år av livet mitt på å se ned på me sjøl, meine at i ikkje fortjente det samme som alle andre, at i ikkje va bra nok og at i ikkje betydde like mye. Alt basert på det at i va større. Med åran og med sjølinnsikta kom i fram til at i rett og slett ikkje har tida til å konstant forsøke å passe inn i den bittelille skoeeska av egenskapa og kriteria som tilsir ka som e akseptabelt og ka som gjør det til et fullverdig menneske, sånn overfladisk sett. I har meir enn nok med å bare være me sjøl. I orke på ingen måte å jakte etter å være nokken andre for å passe inn, i vil heller bruke tida mi på å bli den beste versjonen av me sjøl. Menneskelige verdia og egenskapa kan, etter mitt syn, ikkje måles i kossn buksestørrelse eller kor mye du veie. I blir litt trist av å tenke på at det finnes mange der ute som ikkje klare å leve livet sitt fordi dem e for opptatt med å passe inn i det som blir sett på som "idealet". I hadde i utgangspunktet ikkje tenkt å skrive det innlegget her, ettersom det faktisk smerte me litt å skrive det. I får vondt av me sjøl, og i syns faktisk litt synd på me sjøl. Men det e jo søndag, det e nemlig normal prosedyre for søndaga. Wallowing in self pity <3
Men sånn generelt da, hvis man føle man e nødt til å endre den man e for å passe inn, eller for at nokken ska like d, så e det absolutt ikkje verdt det. Da e ikkje dem menneskan nokka å ha i livet sitt. Det e så jævla viktig at det e rom for å være se sjøl, uavhengig av kossn man ser ut eller kossn man e. Så klart tar i avstand fra f.eks nynazista, dem muligens burde revurdere sin person.
Men hvis det lzm ska bli sånn at ingen tørr å være se sjøl, og strebe etter å være nokken heilt andre, ka faen kjem til å skje da? I har ingen interesse av å sitte sammen med en gjeng idiota uten et snev av selvstendig tankegang som kun sitt å stirre tomt inn i et speil mens dem korrigere sminka å nikke tomt ut i lufta. Da kan i heller stirre i den flate, perfekte veggen min.
Face it lzm, ingen e perfekt uanz, og det fullstendig umulig å oppnå perfeksjon. Hadde i dratt til en plastisk kirurg å spurt ka han ville at i skulle korrigere, så hadde i kommet hjem å vært så full av streker at til og med damelandslaget i håndball ville blitt forvirra. I tror poenget mitt e at i e så jævlig lei av å ha, høre om å se menneska med dårlig sjøltillit. Dårlig sjøltillit e etter mitt syn den nye folkesjukdommen. Og det e faen ikkje rart at folk med dårlig sjøltillit e singel, for det e ingen ting som e mindre attraktivt enn en person med dårlig sjøltillit. (Har i nevnt at i har sinnsyk god sjølinnsikt, btw?). I vil anbefale det og rett og slett bare akseptere at utfallet har blitt som det har blitt, gjør det beste ut av det, men ikkje ta heilt rave-party av. I har akseptert at i mest sannsynlig aldri kjem til å bli så tynn som i en gang har ønska, i prøve å gjøre det beste ut av situasjonen, men i e grunnleggende lat. I har akseptert at det finnes enkelte klesplagg i rett og slett aldri kjem til å kle, og i syns det e greit. Det finnes så jævla mange andre positive ting å være opptatt av, så don't sweat the small stuff. I f.eks overlev pga min vinnende personlighet og tørre replikka, det har gitt me ekstremt mye cred. Treng ikkje være supermodell for å være poppis vett. Har jo tross alt over 600 venna på Face. HEHEHE.
No mista i tråden igjen i.. Ja, men det i egentlig ville si: Verden sug, men sånn e det. Bare å gjøre det beste ut av det og ikkje la se påvirke av all dritten som blir forsøkt tredd over hode på oss bare vi går ut døra. Du får ikkje orgasme av å bruke Herbal Essences (se for dokker skuffelsen i opplevde..), dokker blir ikkje yngre av å bruke hemoroidekrem under øyan, guttan like dokker ikkje bedre hvis dokker går naken på byen (muligens for ei natt..), dokker oppleves ikkje meir attraktiv hvis dokker ikkje har nokka dokker skulle sagt. Men så klart, hvis du e et brødhau uten et snev av forståelse for det som foregår rundt d, så e det jo egentlig ikkje så mye du kan gjør.. Som sagt, det viktigste e at man e se sjøl.... Også har man jo alltids hide-funksjonen på Face. :))))))))
Dagens motto: Ikkje lik din egen Facebook-status, lik d sjøl. :))))))))))))))))))))))))))))))))))))))))))))
Men sånn generelt da, hvis man føle man e nødt til å endre den man e for å passe inn, eller for at nokken ska like d, så e det absolutt ikkje verdt det. Da e ikkje dem menneskan nokka å ha i livet sitt. Det e så jævla viktig at det e rom for å være se sjøl, uavhengig av kossn man ser ut eller kossn man e. Så klart tar i avstand fra f.eks nynazista, dem muligens burde revurdere sin person.
Men hvis det lzm ska bli sånn at ingen tørr å være se sjøl, og strebe etter å være nokken heilt andre, ka faen kjem til å skje da? I har ingen interesse av å sitte sammen med en gjeng idiota uten et snev av selvstendig tankegang som kun sitt å stirre tomt inn i et speil mens dem korrigere sminka å nikke tomt ut i lufta. Da kan i heller stirre i den flate, perfekte veggen min.
Face it lzm, ingen e perfekt uanz, og det fullstendig umulig å oppnå perfeksjon. Hadde i dratt til en plastisk kirurg å spurt ka han ville at i skulle korrigere, så hadde i kommet hjem å vært så full av streker at til og med damelandslaget i håndball ville blitt forvirra. I tror poenget mitt e at i e så jævlig lei av å ha, høre om å se menneska med dårlig sjøltillit. Dårlig sjøltillit e etter mitt syn den nye folkesjukdommen. Og det e faen ikkje rart at folk med dårlig sjøltillit e singel, for det e ingen ting som e mindre attraktivt enn en person med dårlig sjøltillit. (Har i nevnt at i har sinnsyk god sjølinnsikt, btw?). I vil anbefale det og rett og slett bare akseptere at utfallet har blitt som det har blitt, gjør det beste ut av det, men ikkje ta heilt rave-party av. I har akseptert at i mest sannsynlig aldri kjem til å bli så tynn som i en gang har ønska, i prøve å gjøre det beste ut av situasjonen, men i e grunnleggende lat. I har akseptert at det finnes enkelte klesplagg i rett og slett aldri kjem til å kle, og i syns det e greit. Det finnes så jævla mange andre positive ting å være opptatt av, så don't sweat the small stuff. I f.eks overlev pga min vinnende personlighet og tørre replikka, det har gitt me ekstremt mye cred. Treng ikkje være supermodell for å være poppis vett. Har jo tross alt over 600 venna på Face. HEHEHE.
No mista i tråden igjen i.. Ja, men det i egentlig ville si: Verden sug, men sånn e det. Bare å gjøre det beste ut av det og ikkje la se påvirke av all dritten som blir forsøkt tredd over hode på oss bare vi går ut døra. Du får ikkje orgasme av å bruke Herbal Essences (se for dokker skuffelsen i opplevde..), dokker blir ikkje yngre av å bruke hemoroidekrem under øyan, guttan like dokker ikkje bedre hvis dokker går naken på byen (muligens for ei natt..), dokker oppleves ikkje meir attraktiv hvis dokker ikkje har nokka dokker skulle sagt. Men så klart, hvis du e et brødhau uten et snev av forståelse for det som foregår rundt d, så e det jo egentlig ikkje så mye du kan gjør.. Som sagt, det viktigste e at man e se sjøl.... Også har man jo alltids hide-funksjonen på Face. :))))))))
Dagens motto: Ikkje lik din egen Facebook-status, lik d sjøl. :))))))))))))))))))))))))))))))))))))))))))))
The last supper
Dagens tema kunne vel i utgangspunktet ikkje passa bedre. "Hvis i dag var din siste dag". Som kun minne me om en eller anna cheezy country-ballade, men men. I'll give it a go. Føles egentlig litt som om det e min siste dag i dag. I va nemlig litt på fylla i går, men bare litt. Det va tydeligvis nok. Men nok om det.
Det eneste i klare å produsere av relevante tanka omkring det temaet her, e kun fylt av klisjea og forutsigbarheta. I hadde muligens starta dagen med å oppdatere Facebookstatusen min for å informere folk om at det e min siste dag, og at dem ikkje treng å slette me lenger, ettersom Facebook-kontoen min kjem til å bli deaktivert fordi i e død. Så får i vel en to-tre likes på den, inkludert en fra me sjøl, fordi i ska dø, og alle som like sin egen status fortjene å dø. Videre ville i tatt me en snus, en kopp kaffe, satt på ei spilleliste fylt med favorittsangan mine og sotte der i et forsøk på å pønske ut ka i egentlig sku ta me til. Videre ville i dratt rundt til alle i kjente i Oslo, mimra litt, sagt hade. Så hadde i dratt til Molde, vært sammen med mamma og alle andre i bryr me om og egentlig bare forberedt me på å forsvinne.
I tror ikkje i ville ha gjort så veldig mye. Folk har en tendens til å hypre fullstendig når dem ska skrive om sin sin siste dag,osv. "I ville ha klatra mount Everest da, også hadde i spilt inn tre oscar-vinnende filma, skreve 9 bøker og dratt på konsert med alle favorittbanda mine". I, som e langt meir realistisk enn normalen, tydeligvis, e innehaver av den kunnskapen om at døgnet rett og slett ikkje har meir enn 24 tima, og at det e begrensa ka du rekk i løpet av dem timan. I tillegg e det slettes ikkje sikkert at du rekk å klatre opp mount Everest på 24 tima, og du kan ikkje motsi me med "jaa, men i kan jo dra ei stund før da, også rekk i akkurat å komme opp" eh, nei. Det går ikkje. Det blir juks! Og det e lite kult å bruke det siste døgnet av livet ditt på å jukse. Så langt detta faktisk ikkje e ditt yrke, hvis du e en profensjonell jukser, så e du unntaket som bekrefte regelen. Samtidig så e det ikkje sikkert at alle favorittbanda dine har konsert akkurat i løpet av detta døgnet, og i tror ikkje dem syns du e så jævla spesiell at dem faktisk vurdere å ha konsert bare for å hedre ditt siste levedøgn.
Nei, i hadde rett og slett tatt det med ro, sagt alt i tidligere ikkje har tørt å si til dem det måtte angå, sett yndlingsfilman mine, og rett og slett vært sammen med dem menneskan som gjør me glad.
I ska jo så klart leve jævlig lenge, så det e slettes ikkje sikkert at nokken av dokker e i live når i e 99. I den sammenheng e det derfor stor fare for at i må tilbringe min siste dag aleine, evnt med ei pubertal jente som vaske me og forberede me på å dø. Mulig døden vil inntreffe langt raskere bare pga det.
Det eneste i klare å produsere av relevante tanka omkring det temaet her, e kun fylt av klisjea og forutsigbarheta. I hadde muligens starta dagen med å oppdatere Facebookstatusen min for å informere folk om at det e min siste dag, og at dem ikkje treng å slette me lenger, ettersom Facebook-kontoen min kjem til å bli deaktivert fordi i e død. Så får i vel en to-tre likes på den, inkludert en fra me sjøl, fordi i ska dø, og alle som like sin egen status fortjene å dø. Videre ville i tatt me en snus, en kopp kaffe, satt på ei spilleliste fylt med favorittsangan mine og sotte der i et forsøk på å pønske ut ka i egentlig sku ta me til. Videre ville i dratt rundt til alle i kjente i Oslo, mimra litt, sagt hade. Så hadde i dratt til Molde, vært sammen med mamma og alle andre i bryr me om og egentlig bare forberedt me på å forsvinne.
I tror ikkje i ville ha gjort så veldig mye. Folk har en tendens til å hypre fullstendig når dem ska skrive om sin sin siste dag,osv. "I ville ha klatra mount Everest da, også hadde i spilt inn tre oscar-vinnende filma, skreve 9 bøker og dratt på konsert med alle favorittbanda mine". I, som e langt meir realistisk enn normalen, tydeligvis, e innehaver av den kunnskapen om at døgnet rett og slett ikkje har meir enn 24 tima, og at det e begrensa ka du rekk i løpet av dem timan. I tillegg e det slettes ikkje sikkert at du rekk å klatre opp mount Everest på 24 tima, og du kan ikkje motsi me med "jaa, men i kan jo dra ei stund før da, også rekk i akkurat å komme opp" eh, nei. Det går ikkje. Det blir juks! Og det e lite kult å bruke det siste døgnet av livet ditt på å jukse. Så langt detta faktisk ikkje e ditt yrke, hvis du e en profensjonell jukser, så e du unntaket som bekrefte regelen. Samtidig så e det ikkje sikkert at alle favorittbanda dine har konsert akkurat i løpet av detta døgnet, og i tror ikkje dem syns du e så jævla spesiell at dem faktisk vurdere å ha konsert bare for å hedre ditt siste levedøgn.
Nei, i hadde rett og slett tatt det med ro, sagt alt i tidligere ikkje har tørt å si til dem det måtte angå, sett yndlingsfilman mine, og rett og slett vært sammen med dem menneskan som gjør me glad.
I ska jo så klart leve jævlig lenge, så det e slettes ikkje sikkert at nokken av dokker e i live når i e 99. I den sammenheng e det derfor stor fare for at i må tilbringe min siste dag aleine, evnt med ei pubertal jente som vaske me og forberede me på å dø. Mulig døden vil inntreffe langt raskere bare pga det.
lørdag 29. januar 2011
Born and raised
Tenkte det va like greit og bare bli ferdig med dagens blogginnlegg. I blir så stressa av å ha det hengende over me....... heheheh. Sida i tok for me kjærleiken i går, tenkte i at det va like greit å bare bli ferdig med presentasjonen av foreldran mine. Det e jo ikkje til å stikke under ei bok om oppdragelse, at i e eksepsjonelt veloppdragen og stillferdig. Nokka som så klart e gjenspeilt av mine foreldre. HEHEHE.
Mamma, ei småsnasen dame på 46 år. I like egentlig ikkje å vise me i offentligheten med ho, ettersom guttan har en tendens til å snu se etter ho, og ikkje me. Alle som kjenne me veit at i har et ekstremt godt forhold til mamma, og dem blir ofte tvunge til å sitte å høre på mine historia om kor fantastisk mamma e til det kjedsommelige. Men i lyg ikkje. Mamma e det mest fantastiske mennesket i veit om. (Det e ikkje så rart da, ho har jo faktisk født ME. HEHEHEH). Hvis du syns at i e litt rar, så kan du gange det med ca 9232389832498293, så har du mamma. Mamma elske å plage me. Ho mobbe me heile tida. "Pass på, Pernille.. Du kan ikkje bære ting ned trappa, du har jo motorisk svikt!" "Pernille, du kan ikkje gjør det der, du har jo kognitiv (!!!!!) svikt". I kan fortelle alt til mamma. sjøl om i fortell ho relativt mye, fortell i ho ikkje alt. Høhø. Nokken hemmeligheta må man jo ha. I vedde 10 kr på at ho seinere i dag ringe me å spør "KA E DET DU IKKJE FORTELL ME DA!? SI DET DA, SII DET!".
Mamma e levende opptatt av at i ska ha det bra, og ho gjør alt for å tilse at det e tilfellet. Ho kan høre det med en gang hvis det e nokka som ikkje stemme. Av og til tror i muligens at mamma kjenne me bedre enn i faktisk kjenne me sjøl. Det e litt skummelt. Det medføre også at det va ekstremt vanskelig for me å lure ho i ungdomstida. "Ska bare overnatte med ei venninne i..", i veit ikkje om det va dem klirrende ølflaskan i ømt hadde rulla inn i div klesplagg som avslørte me, eller om det va en overnaturlig moderlig intuisjon.
Mamma og i kan til tider være skremmende lik. Vi e ikkje spesielt lik av utseende (uheldigvis), men vi e veldig lik når det gjeld personlighet. Vi har stort sett samme oppfattelse av ting, og vi har en syksyksyksyksyk intern humor. Sjøl om mamma stort sett flire meir av se sjøl, enn i flire av ho. Nokka som egentlig e tilfelle med me også. I beundre mamma meir enn nokken andre i heile verden. Ho har kommet se gjennom ekstremt tøffe situasjona i løpet av livet sitt, og alltid har ho satt me foran se sjøl. Ho e min beste venn og min helt. Sjøl om ho kan vær jævlig, jævlig teit av og til. :))))) Det e i hvert fall ingen i heile verden i e meir stolt av eller meir glad i. I lure litt på kossn menneske i hadde vært, hadde det ikkje vært for mamma.
Pappa. Et kapittel for se sjøl. Pappa e av den typen som gjerne hell et heilt foredrag hvis du stille han et lite spørsmål. Ofte må i legge ned telefonen fordi i rett og slett ikkje makte å høre på enda ei historie om fisk. Pappa e nemlig ekstremt opptatt av fisk. Heilt fra i va liten har i blitt fortalt endeløse historia om fisk. Det kommer i den sammenheng muligens ikkje som et sjokk at i lærte å ro og å sløye fisk i ung alder. Det meste pappa foretar se e med et beundringsverdig engasjement. Det gikk derfor ikkje spesielt stille for se da han skulle lære me (Merk:motorisk svikt) å ro. Han e veldig glad i å dikte sanga og div regla, og den anledninga va ikkje nokka unntak: "DER, NEDDI VANNET, RO!", brølte han til diverse blodåra pumpa så hardt at det va mulig å følge takta.
Pappa e utrolig kunnskapsrik og snill. Han blir veldig bekymra når i ska gå hjem aleine på kvelden, og ser det som si oppgave å ringe me for å "følge me hjem". I kan fortelle alt til pappa også. I fortell ofte pappa dem tingern i ikkje vil fortelle til mammma. Pappa har alltid vært der for me, og kommer alltid til å være det. Han e verdens kuleste pappa, veldig politisk ukorrekt og har egentlig ikkje nokka særlig filter. Han e veldig underholdende til tider. Sia pappa bor i Bergen, så ser i han ikkje så ofte, derfor blir dem stundan vi har sammen ekstra betydningsfulle. I tror ikkje pappa heilt har innsett at i har blitt voksen. Av og til sverge i på at han har lyst til å knyte skolissan mine og skrelle poteten min. I e veldig glad i pappaen min. For å beskrive pappa i et nøtteskall, tenkte i å dra fram ei gammel, god og nedstøva historie fra min barndom. I erindre en kald vinterdag for en del år sia. I hadde nettopp fått min første "uke". Pappa va den eneste som va hjemme. I va selvfølgelig nødt til å si det til han. Han blei så glad og stolt at han fikk tåra i øyan og dikta en sang. For the ladies: kan dokker se for dokker nokka flauere enn at far dokkers står å syng om at dattera har fått mensen? Trokkedetnei. I e glad i han uansett da. :)))
Men som dokker ser, i e rimelig arvelig belasta.
Mamma, ei småsnasen dame på 46 år. I like egentlig ikkje å vise me i offentligheten med ho, ettersom guttan har en tendens til å snu se etter ho, og ikkje me. Alle som kjenne me veit at i har et ekstremt godt forhold til mamma, og dem blir ofte tvunge til å sitte å høre på mine historia om kor fantastisk mamma e til det kjedsommelige. Men i lyg ikkje. Mamma e det mest fantastiske mennesket i veit om. (Det e ikkje så rart da, ho har jo faktisk født ME. HEHEHEH). Hvis du syns at i e litt rar, så kan du gange det med ca 9232389832498293, så har du mamma. Mamma elske å plage me. Ho mobbe me heile tida. "Pass på, Pernille.. Du kan ikkje bære ting ned trappa, du har jo motorisk svikt!" "Pernille, du kan ikkje gjør det der, du har jo kognitiv (!!!!!) svikt". I kan fortelle alt til mamma. sjøl om i fortell ho relativt mye, fortell i ho ikkje alt. Høhø. Nokken hemmeligheta må man jo ha. I vedde 10 kr på at ho seinere i dag ringe me å spør "KA E DET DU IKKJE FORTELL ME DA!? SI DET DA, SII DET!".
Mamma e levende opptatt av at i ska ha det bra, og ho gjør alt for å tilse at det e tilfellet. Ho kan høre det med en gang hvis det e nokka som ikkje stemme. Av og til tror i muligens at mamma kjenne me bedre enn i faktisk kjenne me sjøl. Det e litt skummelt. Det medføre også at det va ekstremt vanskelig for me å lure ho i ungdomstida. "Ska bare overnatte med ei venninne i..", i veit ikkje om det va dem klirrende ølflaskan i ømt hadde rulla inn i div klesplagg som avslørte me, eller om det va en overnaturlig moderlig intuisjon.
Mamma og i kan til tider være skremmende lik. Vi e ikkje spesielt lik av utseende (uheldigvis), men vi e veldig lik når det gjeld personlighet. Vi har stort sett samme oppfattelse av ting, og vi har en syksyksyksyksyk intern humor. Sjøl om mamma stort sett flire meir av se sjøl, enn i flire av ho. Nokka som egentlig e tilfelle med me også. I beundre mamma meir enn nokken andre i heile verden. Ho har kommet se gjennom ekstremt tøffe situasjona i løpet av livet sitt, og alltid har ho satt me foran se sjøl. Ho e min beste venn og min helt. Sjøl om ho kan vær jævlig, jævlig teit av og til. :))))) Det e i hvert fall ingen i heile verden i e meir stolt av eller meir glad i. I lure litt på kossn menneske i hadde vært, hadde det ikkje vært for mamma.
Pappa. Et kapittel for se sjøl. Pappa e av den typen som gjerne hell et heilt foredrag hvis du stille han et lite spørsmål. Ofte må i legge ned telefonen fordi i rett og slett ikkje makte å høre på enda ei historie om fisk. Pappa e nemlig ekstremt opptatt av fisk. Heilt fra i va liten har i blitt fortalt endeløse historia om fisk. Det kommer i den sammenheng muligens ikkje som et sjokk at i lærte å ro og å sløye fisk i ung alder. Det meste pappa foretar se e med et beundringsverdig engasjement. Det gikk derfor ikkje spesielt stille for se da han skulle lære me (Merk:motorisk svikt) å ro. Han e veldig glad i å dikte sanga og div regla, og den anledninga va ikkje nokka unntak: "DER, NEDDI VANNET, RO!", brølte han til diverse blodåra pumpa så hardt at det va mulig å følge takta.
Pappa e utrolig kunnskapsrik og snill. Han blir veldig bekymra når i ska gå hjem aleine på kvelden, og ser det som si oppgave å ringe me for å "følge me hjem". I kan fortelle alt til pappa også. I fortell ofte pappa dem tingern i ikkje vil fortelle til mammma. Pappa har alltid vært der for me, og kommer alltid til å være det. Han e verdens kuleste pappa, veldig politisk ukorrekt og har egentlig ikkje nokka særlig filter. Han e veldig underholdende til tider. Sia pappa bor i Bergen, så ser i han ikkje så ofte, derfor blir dem stundan vi har sammen ekstra betydningsfulle. I tror ikkje pappa heilt har innsett at i har blitt voksen. Av og til sverge i på at han har lyst til å knyte skolissan mine og skrelle poteten min. I e veldig glad i pappaen min. For å beskrive pappa i et nøtteskall, tenkte i å dra fram ei gammel, god og nedstøva historie fra min barndom. I erindre en kald vinterdag for en del år sia. I hadde nettopp fått min første "uke". Pappa va den eneste som va hjemme. I va selvfølgelig nødt til å si det til han. Han blei så glad og stolt at han fikk tåra i øyan og dikta en sang. For the ladies: kan dokker se for dokker nokka flauere enn at far dokkers står å syng om at dattera har fått mensen? Trokkedetnei. I e glad i han uansett da. :)))
Men som dokker ser, i e rimelig arvelig belasta.
fredag 28. januar 2011
Jøss
Angående na jævla lista i lzm ska følge, så e i ikkje in the mood til å skrive om mine foreldre eller kass mat i tilbyr, derfor så velge i å hoppe litt. I har egentlig allerede skreve om det, men i kan godt skrive litt meir utfyllende. Ka e kjærlighet for me? For det første velge i å skrive kjærleik, for i syns det høres meir interessant ut. Kjærlighet e vel i og for se et veldig vidt begrep. Det omhandle egentlig det meste. I alle lag av samfunnet, i heile verden, overalt, når som helst, eksistere kjærleiken. I mistenke på det aller sterkeste at verden ikkje hadde fungert uten kjærlighet. Vi hadde neppe klart oss. Som tidligere påpekt omhandle ikkje kjærligheten kun det "fantastiske" som skjer mellom kvinne og mann, eller mann og mann, eller kvinne og kvinne. I f.eks føle kjærlighet for Facebook. I føle en slags kjærlighet for vennan mine, foreldran mine, katten min, me sjøl, musikk, bøker, enkelte menneska,osv. Kjærlighet e ekstremt vanskelig å definere.
I e litt usikker på om i egentlig har opplevd ekte kjærlighet enda. I tror ikkje det. I har der i mot opplevd det å være veldig forelska, eller å like nokken veldig godt. Det e litt rart, for når i like nokken, så gjør dem me egentlig litt kvalm. I klare heller ikkje se på bilda av folk i like, i blir faktisk litt kvalm da også. Og nei, det har ingen sammenheng med at i vanligvis bruke å bli gravid i slike situasjona. hehehe. Treng ikkje bli gravid for å ha nokka å skrive om på Facebook i sjø.
I har et merkelig forhold til kjærligheten. Et slags love-hate relationship. Alikavel tror i at i hadde vært et enda kjipere menneske hadde i ikkje følt kjærlighet for nokka. I ser på kjærlighet som en veldig god følelse, som får d til å smile uten at du e klar over det. No hadde i ei jævla fin formulering klar, men så glemte i den. Du møte i hvert fall på kjærligheten hver dag, i ulike forma. Den snik se rundt omkring, på jakt etter nokken å klamre se fast til. Okei, no fikk i kjærleiken til å høres ut som ei desperat singel dame i 40-åra. (og SÅ mye kjærleik e det faktisk ikkje i verden).
Teknologi-generasjonens definisjon av kjærlighet: Mindre enn tre (< 3)
Mistenke at det e en slags skjult statlig konspirasjon for å lure ungdommen til å leve i et monogamt partnerskap. Aaah, kjærleik.
I e litt usikker på om i egentlig har opplevd ekte kjærlighet enda. I tror ikkje det. I har der i mot opplevd det å være veldig forelska, eller å like nokken veldig godt. Det e litt rart, for når i like nokken, så gjør dem me egentlig litt kvalm. I klare heller ikkje se på bilda av folk i like, i blir faktisk litt kvalm da også. Og nei, det har ingen sammenheng med at i vanligvis bruke å bli gravid i slike situasjona. hehehe. Treng ikkje bli gravid for å ha nokka å skrive om på Facebook i sjø.
I har et merkelig forhold til kjærligheten. Et slags love-hate relationship. Alikavel tror i at i hadde vært et enda kjipere menneske hadde i ikkje følt kjærlighet for nokka. I ser på kjærlighet som en veldig god følelse, som får d til å smile uten at du e klar over det. No hadde i ei jævla fin formulering klar, men så glemte i den. Du møte i hvert fall på kjærligheten hver dag, i ulike forma. Den snik se rundt omkring, på jakt etter nokken å klamre se fast til. Okei, no fikk i kjærleiken til å høres ut som ei desperat singel dame i 40-åra. (og SÅ mye kjærleik e det faktisk ikkje i verden).
Teknologi-generasjonens definisjon av kjærlighet: Mindre enn tre (< 3)
Mistenke at det e en slags skjult statlig konspirasjon for å lure ungdommen til å leve i et monogamt partnerskap. Aaah, kjærleik.
onsdag 26. januar 2011
T-A-P-E-R (nille)
I forhold til den 02: min første kjærlighet, så kan i egentlig bare fikse den biffen i samme slengen. I henvise folket til tidligere innlegg som omhandla Magne Hoseth. Meir nekte i faktisk å si.
Per to the nille
Kan vel begynne med presentasjon av me sjøl. Egentlig ikkje så veldig mye å si.
Har eksistert i ca 22 år, og egentlig ikkje prega eller berika verden på nokken som helst slags måte. I e veldig glad i å prate, og når i først har begynt, e det vanskelig å slutte. Det verste i kan forestille me e å være deltaker i en samtale kor det oppstår pinlig stillhet. Da anser i det som mitt kall å holde samtalen i gang. Det e egentlig veldig krevende. I har også en medfødt defekt som tilsir at i har et brennende ønske om å skape god stemning, skulle detta vise se å være fraværende. Det verste i veit e at en gjeng menneska ska være nødt til å sitte å glane på hverandre uten at nokken egentlig har nokka å komme med. Da snik i me stille ut på do, riv av me skjorta å spring ut igjen til en catchy themesong. "Dududuuu, stemningskapern!".
Ellers e i stort sett 10 minutt ++ forseint ute, og kjem stort sett småsvett og litt rød i tryne til div sammenkomsta. Har kun vært tidlig ute en gang i løpet av livet, nemlig da livet begynte. 6 måneda va nok, holdt ikkje ut meir. Nokka som tilsir at i muligens ikkje burde bli NAV-klient i framtida. I e altså født tre måneda for tidlig, OG I BARE PRESISERE DET: Hvis du no tenke "åååja, det e deeeeeerfor ho e litt rar", så orke i faen ikkje å høre det. Det finnes ikkje ei setning i VERDEN som e meir oppbrukt enn akkurat den der. :))) Men joja, det e vel mest sannsynlig årsaken til at i e litt rar. Blir medisinert da, heftig også. ehehhe, neida.
Ellers så e i perverst opptatt av musikk, og rockefoten får se sjeldent ei pause. I e utrolig nok relativt opptatt av samfunnet og all dritten som foregår der, og har ei fortid som høylytt aktivist. Treng vel ikkje gå nærmere inn på det. For å si det sånn da, så e det rimelig mye/mange som provosere, irritere, gjør me kvalm, sint,sur og drapslysten. Men det e også mye som gjør me glad, rørt, nysgjerrig, blid, knisete, teit, dum og litt mongo.
I e også veldig blid. I skjønne virkelig ikkje kor i tar det fra. I skjønne ikkje koffor i e så blid. Av og til blir i faktisk direkte kvalm av min egen blidhet. I like å tro at i e veldig misfornøyd, men egentlig så e i veldig fornøyd.
I e også hypersensitiv, kan godt begynne å grine av min egen godhet. hehehe. I e egentlig ganske slitsom, syns i sjøl.. Men heldigvis så e i utrusta med en enorm selvinnsikt, så i har lært å skjønne når i må trykke på pause.
E også lidenskapelig opptatt av å forsvare Molde, har sendt mange kritikera på legevakta, foråsirrehsånn. I late av og til som om at i hate Molde, men håhå, ånei, i tror det e få som elske Molde meir enn i gjør. I e såpass arrogant at i skriv på dialekt uansett, og forvente at folk ska skjønne ka i meine. Mitt motto e: "Skjønne du ikkje ka i sir, så neivel, da skjønne du det ikkje." Og det e vel egentlig like greit....
Ellers e i opptatt av og like: Hate skrivefeil (Merk: spesielt orddelingsfeil), elske ordspill, katta, skitne gutta som ser ut som om dem nettopp har kommet hjem fra 3 ukers festival, rare folk, dårlige ordspill, folk som plutselig begynne å rope midt i ei setning for å forsterke budskapet, ekle,klissete romantiske filma (kem hadde trodd det?), voldelige filma, skrekkfilma, mine egne vitsa, mamma, pappa, Nutte (ekstremt opptatt av), Nirvana (se forrige setning), Facebook (HEHEHEHEH), bøker, Harry Potter (det e ikkje bare ei bok!!!!!!!!!!), fine folk som tåle en trøkk, folk med sjølironi, folk som veit forskjellen på ironi og sarkasme, intelligente folk som man faktisk kan ha en ordentlig samtale med, øl, kaffe,snus, Molde, MFK, Magne Hoseth (HEHEHEHEHEH), fotball, sove, være våken, spille brettspill, late som om i e smartere enn det i e, snakke til me sjøl, flire av me sjøl, drømme me vekk, kjøre tur, skrive, banne, gjøre andre glad, overraske andre, sjarmere folk med mitt vinnende vesen (HEHEH).
Koffor e det så mye meir spennende å skrive om se sjøl enn om alt anna? :)))))))) Neida.....
Har eksistert i ca 22 år, og egentlig ikkje prega eller berika verden på nokken som helst slags måte. I e veldig glad i å prate, og når i først har begynt, e det vanskelig å slutte. Det verste i kan forestille me e å være deltaker i en samtale kor det oppstår pinlig stillhet. Da anser i det som mitt kall å holde samtalen i gang. Det e egentlig veldig krevende. I har også en medfødt defekt som tilsir at i har et brennende ønske om å skape god stemning, skulle detta vise se å være fraværende. Det verste i veit e at en gjeng menneska ska være nødt til å sitte å glane på hverandre uten at nokken egentlig har nokka å komme med. Da snik i me stille ut på do, riv av me skjorta å spring ut igjen til en catchy themesong. "Dududuuu, stemningskapern!".
Ellers e i stort sett 10 minutt ++ forseint ute, og kjem stort sett småsvett og litt rød i tryne til div sammenkomsta. Har kun vært tidlig ute en gang i løpet av livet, nemlig da livet begynte. 6 måneda va nok, holdt ikkje ut meir. Nokka som tilsir at i muligens ikkje burde bli NAV-klient i framtida. I e altså født tre måneda for tidlig, OG I BARE PRESISERE DET: Hvis du no tenke "åååja, det e deeeeeerfor ho e litt rar", så orke i faen ikkje å høre det. Det finnes ikkje ei setning i VERDEN som e meir oppbrukt enn akkurat den der. :))) Men joja, det e vel mest sannsynlig årsaken til at i e litt rar. Blir medisinert da, heftig også. ehehhe, neida.
Ellers så e i perverst opptatt av musikk, og rockefoten får se sjeldent ei pause. I e utrolig nok relativt opptatt av samfunnet og all dritten som foregår der, og har ei fortid som høylytt aktivist. Treng vel ikkje gå nærmere inn på det. For å si det sånn da, så e det rimelig mye/mange som provosere, irritere, gjør me kvalm, sint,sur og drapslysten. Men det e også mye som gjør me glad, rørt, nysgjerrig, blid, knisete, teit, dum og litt mongo.
I e også veldig blid. I skjønne virkelig ikkje kor i tar det fra. I skjønne ikkje koffor i e så blid. Av og til blir i faktisk direkte kvalm av min egen blidhet. I like å tro at i e veldig misfornøyd, men egentlig så e i veldig fornøyd.
I e også hypersensitiv, kan godt begynne å grine av min egen godhet. hehehe. I e egentlig ganske slitsom, syns i sjøl.. Men heldigvis så e i utrusta med en enorm selvinnsikt, så i har lært å skjønne når i må trykke på pause.
E også lidenskapelig opptatt av å forsvare Molde, har sendt mange kritikera på legevakta, foråsirrehsånn. I late av og til som om at i hate Molde, men håhå, ånei, i tror det e få som elske Molde meir enn i gjør. I e såpass arrogant at i skriv på dialekt uansett, og forvente at folk ska skjønne ka i meine. Mitt motto e: "Skjønne du ikkje ka i sir, så neivel, da skjønne du det ikkje." Og det e vel egentlig like greit....
Ellers e i opptatt av og like: Hate skrivefeil (Merk: spesielt orddelingsfeil), elske ordspill, katta, skitne gutta som ser ut som om dem nettopp har kommet hjem fra 3 ukers festival, rare folk, dårlige ordspill, folk som plutselig begynne å rope midt i ei setning for å forsterke budskapet, ekle,klissete romantiske filma (kem hadde trodd det?), voldelige filma, skrekkfilma, mine egne vitsa, mamma, pappa, Nutte (ekstremt opptatt av), Nirvana (se forrige setning), Facebook (HEHEHEHEH), bøker, Harry Potter (det e ikkje bare ei bok!!!!!!!!!!), fine folk som tåle en trøkk, folk med sjølironi, folk som veit forskjellen på ironi og sarkasme, intelligente folk som man faktisk kan ha en ordentlig samtale med, øl, kaffe,snus, Molde, MFK, Magne Hoseth (HEHEHEHEHEH), fotball, sove, være våken, spille brettspill, late som om i e smartere enn det i e, snakke til me sjøl, flire av me sjøl, drømme me vekk, kjøre tur, skrive, banne, gjøre andre glad, overraske andre, sjarmere folk med mitt vinnende vesen (HEHEH).
Koffor e det så mye meir spennende å skrive om se sjøl enn om alt anna? :)))))))) Neida.....
I give in..
Da har det altså skjedd.. Igjen. I har gitt etter for "gruppe"press. E vel kun enkeltmannspress (mest sannsynlig ikkje et ord, men..).
Mange lolerta og enkelte QLiza har valgt å benytte se av na lista her:
Dag 01 – Presentere megselv
Dag 02 – Min første kjærlighet
Dag 03 – Mine foreldre
Dag 04 – Hva slags mat tilbyr jeg?
Dag 05 – Hva er kjærlighet?
Dag 06 – Om det har vært min siste dag
Dag 07 – Venner
Dag 08 – Favoritsaker
Dag 09 – Min tro eller livsfilosofi
Dag 10 – Bloggfavoritter
Dag 11 – Mine søsken
Dag 12 – 10 saker du ikke vet om meg
Dag 13 – En vanlig dag hjemme hos meg
Dag 14 – Det her er mitt favorittband
Dag 15 – Mine drømmer
Dag 16 – Første kysset
Dag 17 – Barndomsminne
Dag 18 – Ett pinlig øyeblikk
Dag 19 – Detta angrer jeg
Dag 20 – Mine forbilder
Dag 21 – Mine dårlige sider
Dag 22 – Det her blir jeg opprørt av
Dag 23 – Mitt hjem
Dag 24 – Det her får meg til å gråte
Dag 25 – Det her er jeg bra på
Dag 26 – Mine redsler
Dag 27 – Min favorittplass
Dag 28 – Saker jeg savner
Dag 29 – Det her skal jeg bli når jeg blir stor
Dag 30 – 10 dødssynder
For å prestere å ha nokka interessant å skrive om. I vil ikkje vær nokka dårligere, derfor velge i også å gjøre et forsøk. I kan ikkje love at i kjem til å orke å skrive om alle sa 30 emnan her, sia enkelte av dem blir for pretensiøse og ikkje e av et fnugg av interesse for me. Så det blir nok et snasent lite utvalg av det som får me til å ønske å skrive, framfor det som får me til å ønske at i va død.
:)))))))))))))))))))))))))))))))))))))))))))))))))))))))))))))))))))))))))))))
I ekke så sur som i virke, btw. Stort sett når i lire av me surheta, så sitt i å glise.
Mange lolerta og enkelte QLiza har valgt å benytte se av na lista her:
Dag 01 – Presentere megselv
Dag 02 – Min første kjærlighet
Dag 03 – Mine foreldre
Dag 04 – Hva slags mat tilbyr jeg?
Dag 05 – Hva er kjærlighet?
Dag 06 – Om det har vært min siste dag
Dag 07 – Venner
Dag 08 – Favoritsaker
Dag 09 – Min tro eller livsfilosofi
Dag 10 – Bloggfavoritter
Dag 11 – Mine søsken
Dag 12 – 10 saker du ikke vet om meg
Dag 13 – En vanlig dag hjemme hos meg
Dag 14 – Det her er mitt favorittband
Dag 15 – Mine drømmer
Dag 16 – Første kysset
Dag 17 – Barndomsminne
Dag 18 – Ett pinlig øyeblikk
Dag 19 – Detta angrer jeg
Dag 20 – Mine forbilder
Dag 21 – Mine dårlige sider
Dag 22 – Det her blir jeg opprørt av
Dag 23 – Mitt hjem
Dag 24 – Det her får meg til å gråte
Dag 25 – Det her er jeg bra på
Dag 26 – Mine redsler
Dag 27 – Min favorittplass
Dag 28 – Saker jeg savner
Dag 29 – Det her skal jeg bli når jeg blir stor
Dag 30 – 10 dødssynder
For å prestere å ha nokka interessant å skrive om. I vil ikkje vær nokka dårligere, derfor velge i også å gjøre et forsøk. I kan ikkje love at i kjem til å orke å skrive om alle sa 30 emnan her, sia enkelte av dem blir for pretensiøse og ikkje e av et fnugg av interesse for me. Så det blir nok et snasent lite utvalg av det som får me til å ønske å skrive, framfor det som får me til å ønske at i va død.
:)))))))))))))))))))))))))))))))))))))))))))))))))))))))))))))))))))))))))))))
I ekke så sur som i virke, btw. Stort sett når i lire av me surheta, så sitt i å glise.
mandag 24. januar 2011
Hverdagshelt
I lure litt på koffor folk egentlig gidd å blogge når hovedmålet demmers e å (inkompetent) formidle ka dem bedriv i løpet av en dag. I kan ikkje skjøønne koffor og kossn dem har kommet til den konklusjonen om at NOKKEN andre enn dem sjøl (muligens ei bestemor, eller ei småalkoholisert tante) overhode skulle finne det interessant. Hvis i først orke å foreta me nokka, så orke i i hvert fall ikkje å springe hjem for å skrive om det etterpå. Det eneste i orke å produsere e en litt halvklein Facebookstatus om at i faktisk, for en gangs skyld, ska finne på nokka. HEHEH. Neida, i finn ofte på nokka sjø, men the beauty of it e: I orke ikkje å skrive om det. I gidd ikkje plage folk med mine gjøremål. Det finnes ikkje et fnugg av interesse hos me for om dokker veit ka i egentlig foretar me, mens i foretar me det, eller i etterkant av foretakelsen. I har en teori rundt detta, så klart. Hvis du har behov for å oppdatere Facebookstatusen din for å fortelle folk (som mest sannsynlig ikkje bryr se, så lenge dem ikkje har en øøørliten hjerneskade) ka du bedriv, så kan det du bedriv umulig være spesielt givende. Dem eneste gangan i faktisk har orka å gjort nokka sånt, va det i ens ærend for å klage over nokka. Rett og slett PÅPEKE at i ikkje va spesielt fornøyd med det i foretok me.
I tippe f.eks at ingen e spesielt interessert i å vite at i i dag har: Vært på skolen (nokka i riktig nok skreiv på Face, for å skryte over at i faktisk skulle dit), sotte i et rom fullstendig blotta for O2, for første gang gjennomført et heilt sushimåltid kun ved hjelp av pinna, fått litt ondt i hånda i etterkant av måltidet, fått ei gigantisk vannblemme etter at i helte en kopp kokende kaffe over hånda, spist pølse med brød til middag (Ja,mamma, den sunne varianten), tatt tidenes powernap, oppdatert Facebookstatusen min nok en gang, vurdert å skifte profilbilde, fant ut at hvis i øke hyppigheten i endring av profilbilda ytterligere, vil i nok bli hida. Ja, det va egentlig det. Så da veit dokker det. Ser dokker no kor sinnsykt lite interessant det e å lese ka folk bedriv i løpet av en dag?
OG SPAR ME. Livet dokkers e overhode ikkje meir interessant enn mitt. Dokker lyg så jææævlig vett. Lyg så jævlig at dokker faktisk tror det sjøl. "I dag når i våkna da, så sågg i att det va en sjempe stor kjøtt etende plante utta for vinduet mitt. I bare wæwwæwæwæ, må ringe til plantasjen. Men dem tok ikkje telefonen, så da tok i på me regn frakken også tok i den sjøl. Etterpå så vant i Nobels freds pris".
Realiteten e nok:
"I dag sto i opp. Såg me i speilet, va ikkje så fornøyd. Fått ei kvise. Så måtte i bruke kvise middel for å fjerne den, men den gikk ikkje bort. Så da begynte i å grine. Så spurte mamma ka det va, og i bare: I vill ikkkkje si dett. Også måtte i på skolen, det va sååååå kjedelig. I hate matte mattikk. Også kom i hjem da, hadde fiske suppe til middag, men det va ikkje nokka godt. Også såg i på sex og singel liv da, så sovna i. Også våkna i, så dro i på skolen igjen da. Det va ikkje spesielllllt kult. Hate norssk, får det ikkje til."
Og ikkje en gang gidd å påpek at i ofre et heilt blogginnlegg for å skrive om kor jævla irriterende det her e. Nokken må jo påpeke det, og i anser det som mi plikt. I like jo å syte vett.
PS: Til alle dokker hobbyrasista der ute. Dokker klage over at mange av våre nye landsmenn (som btw e en latterlig betegnelse), i bruke heller innvandrera. DOkker klage over av innvandreran ikkje kan norsk, men dra haue opp av utedassen, så får dokker faen me se at det e ikkje spesielt mange nordmenn som kan norsk heller.
I tippe f.eks at ingen e spesielt interessert i å vite at i i dag har: Vært på skolen (nokka i riktig nok skreiv på Face, for å skryte over at i faktisk skulle dit), sotte i et rom fullstendig blotta for O2, for første gang gjennomført et heilt sushimåltid kun ved hjelp av pinna, fått litt ondt i hånda i etterkant av måltidet, fått ei gigantisk vannblemme etter at i helte en kopp kokende kaffe over hånda, spist pølse med brød til middag (Ja,mamma, den sunne varianten), tatt tidenes powernap, oppdatert Facebookstatusen min nok en gang, vurdert å skifte profilbilde, fant ut at hvis i øke hyppigheten i endring av profilbilda ytterligere, vil i nok bli hida. Ja, det va egentlig det. Så da veit dokker det. Ser dokker no kor sinnsykt lite interessant det e å lese ka folk bedriv i løpet av en dag?
OG SPAR ME. Livet dokkers e overhode ikkje meir interessant enn mitt. Dokker lyg så jææævlig vett. Lyg så jævlig at dokker faktisk tror det sjøl. "I dag når i våkna da, så sågg i att det va en sjempe stor kjøtt etende plante utta for vinduet mitt. I bare wæwwæwæwæ, må ringe til plantasjen. Men dem tok ikkje telefonen, så da tok i på me regn frakken også tok i den sjøl. Etterpå så vant i Nobels freds pris".
Realiteten e nok:
"I dag sto i opp. Såg me i speilet, va ikkje så fornøyd. Fått ei kvise. Så måtte i bruke kvise middel for å fjerne den, men den gikk ikkje bort. Så da begynte i å grine. Så spurte mamma ka det va, og i bare: I vill ikkkkje si dett. Også måtte i på skolen, det va sååååå kjedelig. I hate matte mattikk. Også kom i hjem da, hadde fiske suppe til middag, men det va ikkje nokka godt. Også såg i på sex og singel liv da, så sovna i. Også våkna i, så dro i på skolen igjen da. Det va ikkje spesielllllt kult. Hate norssk, får det ikkje til."
Og ikkje en gang gidd å påpek at i ofre et heilt blogginnlegg for å skrive om kor jævla irriterende det her e. Nokken må jo påpeke det, og i anser det som mi plikt. I like jo å syte vett.
PS: Til alle dokker hobbyrasista der ute. Dokker klage over at mange av våre nye landsmenn (som btw e en latterlig betegnelse), i bruke heller innvandrera. DOkker klage over av innvandreran ikkje kan norsk, men dra haue opp av utedassen, så får dokker faen me se at det e ikkje spesielt mange nordmenn som kan norsk heller.
torsdag 20. januar 2011
Got me a movie, I want you to know.
For dem som e priviligert nok til å ha me som venn på Facebook, har nok sett at i som oftest e pålogga til langt ut i de små timer, som dem pretensiøse ville ha kalt det. Det e ikkje til å stikke under hodeputa, at hodet mitt ikkje e spesielt fan av å oppholde se nettopp der. I ser på natta som et slags fristed. I syns alt e så mye finere om natta. Også har i jo erfart at dem fleste blir penere i mørket, sorry, I'm just sayin'. Men det e nokka med natta. Det e ingen som forvente at du ska være våken, dem fleste ligg å søv. Da like i å være oppe. I føle at det e kun i og verden. For verden legg se nemlig aldri, den snurre og snurre. I elske spesielt dem nettern, kor i veit i har fri dagen etter. Dem nettern e det fullstendig tillatt å være våken til øyan svir. Det e ikkje nokka stress med å sovne. Det e det beste i veit. I syns generelt det e for mye press på menneska. Alle forvente så mye av hverandre. Selvfølgelig tar i høyde for at enkelte ting forventes, dem så kalte betinga og ubetinga norman. Men det i meine da, e at dem dagan, der ingen forvente at i ska stille opp til et visst tidspunkt, ingen forvente at i ska vær nokken plass i det heile tatt. I e fullstendig fri. Har ingen plana og egentlig ingenting å foreta me. Da syns i det e litt ekstra digg å eksistere. Selvfølgelig, hypersosial og storkjefta som i e, prestere i ikkje å presse inn mange daga som det her på rad. da klikke det nemlig for me til slutt. Det å kun snakke til se sjøl blir kjedelig i lengden. Men i syns bare det e så digg, og ikkje ha eller kjenne behov, eller bli påtvunge behovet for nokka som helst, bare sitte der. (Selvfølgelig melde grunnleggende menneskelig behov se, men det e en anna sak. Google Maslows behovspyramide, hvis du e usikker på ka grunnleggende menneskelige behov egentlig dreie se om).
Dokker lure kanskje ka i gjør på.. Aleine.. I mørket. Høhø. Nei, da lene i me godt bakover, plugge i headsettet, finn fram tidenes mest komplette spilleliste (etter mitt syn), og bare sitt der. (Her bør det vel også nevnes at det e i slike situasjona i foretar tidenes mime-session, med en innlevelse Aksel Hennie bare kan drømme om. I prise me lykkelig for at POT (nei, ikkje den typen pot, en langt meir skadelig variant, nemlig: Politiets overvåkningstjeneste), ikkje overvåke me. Hadde folk sett kossn i oppføre me når i e i denna tilstanden, tror i i hadde endt opp som meget,meeeeeget solitær (veit man stort sett bruke den betegnelsen når det gjeld planta og dyr, men hey, I beg to differ). I tror alle har behov for slike kvelda innimellom (No ska ikkje i begynne å pålegge andre menneska individuelle behov, altså).
Men det e klart, det e mye forskjellig som skjer i løpet av en viss tidsperiode. Og i meine det e viktig at man tar se tid til å prosessere dem hendelsan. (Hvis ikkje kan det lett bli overbelastning, som etter hvert føre til kortslutning. Og kortslutning i hjernen føre til teite Facebookstatusa).
I tenke også relativt mye om natta. I e nemlig en jæævel på selvrefleksjon. Når du e såpass stor i kjeften som me, og med et såpass begrensa filter (Hvis du ser for d et Rizlafilter, og du på frihånd riv den i to. Og si at du har dårlig dybdesyn, nokka som tilsir at du e dårlig til å beregne 50%, og at du dermed sitt igjen med to dela i rimelig ulik størrelse. Filteret mitt e på ca samme størrelse som den minste delen du sitt igjen med. A møte B, møte C, møte D. eller nokka sånt. Aldri vært god i matte, klamra me til en 2er. That's me. Men second place is the first loser, osv). ANYHOW... Som i holdt på å skrive.. SÅÅÅÅÅÅÅ kreve det at du har en relativ forståelse og evne til å utføre kritisk selvrefleksjon. Nei, i sitt ikkje med lupe å blar me nedover mine 394892 daglige Facebookstatusa, men i tenke litt over mine uttalelsa,osv. I e litt redd for å bli oppfatta som slem og kynisk, når i egentlig e like uskyldsrein og søt som lammet på dorullan til Lambi. Mamma sitt kjælenavn på me e faktisk Lambi. hehehehehe. Det ekke det. Ho har et, men i FORTELL ALDRI KA DET E. I hvert fall da, ville bare at dokker sku vite at i faktisk tenke over ka i sir og skriv, kanskje ikkje før i sir og skriv det, men i hvert fall i etterkant. Og det e veldig sjeldent at i går tilbake på en uttalelse, muntlig eller skriftlig. I tenke, når man har sagt det/skreve det, så får man faen me stå for det også.
Det va det obligatoriske "Detta angre i på når i våkne i morra"-innlegget. Rotete og fullstendig uten sammenheng. Som hjerne, så blogg. Evnt omvendt.
Dokker lure kanskje ka i gjør på.. Aleine.. I mørket. Høhø. Nei, da lene i me godt bakover, plugge i headsettet, finn fram tidenes mest komplette spilleliste (etter mitt syn), og bare sitt der. (Her bør det vel også nevnes at det e i slike situasjona i foretar tidenes mime-session, med en innlevelse Aksel Hennie bare kan drømme om. I prise me lykkelig for at POT (nei, ikkje den typen pot, en langt meir skadelig variant, nemlig: Politiets overvåkningstjeneste), ikkje overvåke me. Hadde folk sett kossn i oppføre me når i e i denna tilstanden, tror i i hadde endt opp som meget,meeeeeget solitær (veit man stort sett bruke den betegnelsen når det gjeld planta og dyr, men hey, I beg to differ). I tror alle har behov for slike kvelda innimellom (No ska ikkje i begynne å pålegge andre menneska individuelle behov, altså).
Men det e klart, det e mye forskjellig som skjer i løpet av en viss tidsperiode. Og i meine det e viktig at man tar se tid til å prosessere dem hendelsan. (Hvis ikkje kan det lett bli overbelastning, som etter hvert føre til kortslutning. Og kortslutning i hjernen føre til teite Facebookstatusa).
I tenke også relativt mye om natta. I e nemlig en jæævel på selvrefleksjon. Når du e såpass stor i kjeften som me, og med et såpass begrensa filter (Hvis du ser for d et Rizlafilter, og du på frihånd riv den i to. Og si at du har dårlig dybdesyn, nokka som tilsir at du e dårlig til å beregne 50%, og at du dermed sitt igjen med to dela i rimelig ulik størrelse. Filteret mitt e på ca samme størrelse som den minste delen du sitt igjen med. A møte B, møte C, møte D. eller nokka sånt. Aldri vært god i matte, klamra me til en 2er. That's me. Men second place is the first loser, osv). ANYHOW... Som i holdt på å skrive.. SÅÅÅÅÅÅÅ kreve det at du har en relativ forståelse og evne til å utføre kritisk selvrefleksjon. Nei, i sitt ikkje med lupe å blar me nedover mine 394892 daglige Facebookstatusa, men i tenke litt over mine uttalelsa,osv. I e litt redd for å bli oppfatta som slem og kynisk, når i egentlig e like uskyldsrein og søt som lammet på dorullan til Lambi. Mamma sitt kjælenavn på me e faktisk Lambi. hehehehehe. Det ekke det. Ho har et, men i FORTELL ALDRI KA DET E. I hvert fall da, ville bare at dokker sku vite at i faktisk tenke over ka i sir og skriv, kanskje ikkje før i sir og skriv det, men i hvert fall i etterkant. Og det e veldig sjeldent at i går tilbake på en uttalelse, muntlig eller skriftlig. I tenke, når man har sagt det/skreve det, så får man faen me stå for det også.
Det va det obligatoriske "Detta angre i på når i våkne i morra"-innlegget. Rotete og fullstendig uten sammenheng. Som hjerne, så blogg. Evnt omvendt.
tirsdag 18. januar 2011
GL, HF
Folk spør me "Koffor har du ikkje bilda på bloggen din?" Asså, hvis du ikkje e over det stadiet der du treng bilda for at du ska gidde å lese nokka, så ekke det mitt problem. Mentalt tilbakestående, kalles det.
I dag har i tenkt å skrive litt rundt omkring det å være lykkelig. Det e min oppfatning at det dem fleste menneska søke etter e å bli lykkelig. Alle ønske å være lykkelig. Og selvfølgelig (selv følgelig), har vi alle forskjellige oppfatninga om ka det ordet egentlig betyr og ka det innebær.
For me variere det veldig. Ene dagen kan i bli lykkelig bare av en kopp kaffe, det kan være nok lzm. Mens andre daga e i meir kravstor. Men det får me til å tenke.. Ka om man en dag oppleve det man sjøl betrakte som den komplette lykke? Om man e så lykkelig som det e mulig å være? Ka vil da skje den dagen man ikkje e så lykkelig lenger? Vil terskelen for det å være lykkelig da ha blitt satt så høyt at man egentlig aldri kan bli lykkelig igjen? (For the record: Nei, i har ikkje begynt å røyke hasj.)
I har alltid hatt et veldig anstrengt forhold til det å være lykkelig. I har sett alt for mange romantiske komedia og forvente egentlig at livet ska være sånn også i virkeligheten. I va alltid på utkikk etter den komplette lykken. Heilt til i innså at man må være lykkelig for det man har. Har ofte tatt ting og menneska for gitt, i har bare forventa at dem alltid ska være der, når det i utgangspunktet muligens va dem som gjor me lykkelig. Derfor har i innsett at man må være lykkelig med det og dem man har, man må skape sin egen lykke. No e i lei av å skrive lykke og lykkelig. Ordan har mista sin betydning. lol. Men etter som i allerede va på et seriøst spor, så tenkte i det va greit å fortsette. I syns det e viktig å ha fokus på det, og være takknemlig for det man har, og ikkje heile tida forvente og ha behov for meir.
Sjøl om i hadde vært langt meir lykkelig om i kunne ha kverka halvparten av jordas befolkning (Pga idioti og faenskap, ikkje overbefolkning, altså).
I dag har i tenkt å skrive litt rundt omkring det å være lykkelig. Det e min oppfatning at det dem fleste menneska søke etter e å bli lykkelig. Alle ønske å være lykkelig. Og selvfølgelig (selv følgelig), har vi alle forskjellige oppfatninga om ka det ordet egentlig betyr og ka det innebær.
For me variere det veldig. Ene dagen kan i bli lykkelig bare av en kopp kaffe, det kan være nok lzm. Mens andre daga e i meir kravstor. Men det får me til å tenke.. Ka om man en dag oppleve det man sjøl betrakte som den komplette lykke? Om man e så lykkelig som det e mulig å være? Ka vil da skje den dagen man ikkje e så lykkelig lenger? Vil terskelen for det å være lykkelig da ha blitt satt så høyt at man egentlig aldri kan bli lykkelig igjen? (For the record: Nei, i har ikkje begynt å røyke hasj.)
I har alltid hatt et veldig anstrengt forhold til det å være lykkelig. I har sett alt for mange romantiske komedia og forvente egentlig at livet ska være sånn også i virkeligheten. I va alltid på utkikk etter den komplette lykken. Heilt til i innså at man må være lykkelig for det man har. Har ofte tatt ting og menneska for gitt, i har bare forventa at dem alltid ska være der, når det i utgangspunktet muligens va dem som gjor me lykkelig. Derfor har i innsett at man må være lykkelig med det og dem man har, man må skape sin egen lykke. No e i lei av å skrive lykke og lykkelig. Ordan har mista sin betydning. lol. Men etter som i allerede va på et seriøst spor, så tenkte i det va greit å fortsette. I syns det e viktig å ha fokus på det, og være takknemlig for det man har, og ikkje heile tida forvente og ha behov for meir.
Sjøl om i hadde vært langt meir lykkelig om i kunne ha kverka halvparten av jordas befolkning (Pga idioti og faenskap, ikkje overbefolkning, altså).
søndag 16. januar 2011
Helt om natta, helt om dagen.
I får ikkje sove, og dermed tyr i til bloggen som en slags form for underholdning. I tenkte at i like gjerne kunne skrive et innlegg til om nokka som opptar me. I har jo rukke å blitt 22 år no, og i løpet av dem 22 åran mine i detta gudsforlatte hølet vi velge å kalle "jorda", har i lært en ting eller to. I ska ikkje begynne med nokka sentimental og sippete erindring om mine "vonde" barndomsår, for den sympatihistoria har i fortalt til en rekke rennende nesa før. Men det e alikavel ikkje til å kimse av, i tror i kan takke mi, kanskje meir enn andres, innholdsrike fortid, for min nåværende mentale tilstand og forståelse av mine medmenneska og verden rundt me. I har vært opptatt, og e opptatt av mye forskjellig, sjøl om engasjementet muligens har kjølna litt. I e vel ikkje lenger den som rope høyest eller stikk banneret oppi trynet på politikeran og blende dem med reggisen min. I har falt litt til ro, men det betyr ikkje at i har slutta å bry me.
Det som engasjere me veldig for tida, og som i bruke en del tid på å reflektere over, e kossn vi menneska oppfatte hverandre og kossn press vi legg på hverandre. i for min del, har alltid hatt et ønske om å passe heilt inn, og når det ikkje gikk, valgte i den andre retninga. I forsøkte å skille me ut. Det som der i mot virka i mot min geniale plan, va at alle andre på den tida satt på samme planen. I utlevere me sjøl veldig no, det veit i, men i tørr og i vil, for i veit at mange andre tenke samme tankan, men tørr ikkje å si det. Og uansett e det jo ingen som les bloggen, så sånn sett sitt i bare å snakke til me sjøl. Speaking off min mentale tilstand. I ska ikkje sitte her å skryte på me at i e nokka prakteksempel på nestekjærlighet og at i bryr me så fantastisk mye om alle andre, i har nemlig lært at i ikkje ska lyge. Men desto viktigere e det faktisk at man bryr se om se sjøl. Greit nok, så klart ska man bry se om andre, det ligg grunnleggende i oss å bry oss om andre. EMPATI, kalles det (Hallo, FrP og AP-velgera, følg med). Men det i meine e at det e viktig å ikkje miste se sjøl oppi all den omsorgen for andre. Til syvende og sist e det du som e stuck med d sjøl, og ingen andre.
Det bringe me til det i eeeeeeeeeeegentlig skulle skrive om. Og det handle om det å være glad i se sjøl. I har aldri vært spesielt glad i me sjøl, aldri vært heilt fornøyd, alltid følt me litt for stor og egentlig syns at i såg litt småhemma ut. I har ved gjentatte anledninga forsøkt å forandre me for å passe inn, for å bli likt. Med alderen har i skjønt at man ikkje kan forandre se for at andre ska like d, like ikkje folk d for den du e, nei, så like dem d faktisk ikkje. Vennan dine e vennan dine fordi dem like d sånn som du e. Det e klart, i skjønne at folk ofte har behov for ei pause fra me, i holdt jo aldri kjeft,og ordspillan mine ekke ALLTID morsomme (faktisk, heilt utrolig. Tror det nesten ikkje sjøl....). Av og til treng i også ei pause fra dem. Det e sånn det funke. I har sykt lyst til å komme med en litt små-cheezy quote fra Løvenes konge, men i lar det ligge... inntil videre. Detta blei et jævlig pretensiøst innlegg, merka i. Men i syns bare det e så viktig, at vi ikkje e for raske til å dømme hverandre. I har blitt venn med mange i i utgangspunktet syns va en gjeng idiota, før i blei kjent med dem.. (Heia Anette, Amalie,osv). Men man må rett og slett gi folk en sjanse. Hadde ingen gitt nokken en eneste sjanse, hadde vi ikkje hatt behov for NAV, OG I HADDE VÆRT ARBEIDSLØS I FRAMTIDA. (Mm, stemmer det, ska sette se sjøl først <3333333) Neida. heheeheh. Men jo, hadde vi ikkje gitt hverandre en sjanse, hadde det blitt rimelig dårlig stemning. Ikkje det at i gir alle en sjanse, trokke i hadde godkjent friend request fra Courtney Love, f.eks. Men ja, neste gang den litt skjeløyde idioten på bussen smile til d, smil tilbake. Så lenge han ikkje slikke se erotisk rundt munnen og tar se beskjedent i skrittet, da gir du han en klem. :)))))))))))))))))
Mista totalt poenget mitt, no tok overtrøttheten overtaket.
*kosepå*
Det som engasjere me veldig for tida, og som i bruke en del tid på å reflektere over, e kossn vi menneska oppfatte hverandre og kossn press vi legg på hverandre. i for min del, har alltid hatt et ønske om å passe heilt inn, og når det ikkje gikk, valgte i den andre retninga. I forsøkte å skille me ut. Det som der i mot virka i mot min geniale plan, va at alle andre på den tida satt på samme planen. I utlevere me sjøl veldig no, det veit i, men i tørr og i vil, for i veit at mange andre tenke samme tankan, men tørr ikkje å si det. Og uansett e det jo ingen som les bloggen, så sånn sett sitt i bare å snakke til me sjøl. Speaking off min mentale tilstand. I ska ikkje sitte her å skryte på me at i e nokka prakteksempel på nestekjærlighet og at i bryr me så fantastisk mye om alle andre, i har nemlig lært at i ikkje ska lyge. Men desto viktigere e det faktisk at man bryr se om se sjøl. Greit nok, så klart ska man bry se om andre, det ligg grunnleggende i oss å bry oss om andre. EMPATI, kalles det (Hallo, FrP og AP-velgera, følg med). Men det i meine e at det e viktig å ikkje miste se sjøl oppi all den omsorgen for andre. Til syvende og sist e det du som e stuck med d sjøl, og ingen andre.
Det bringe me til det i eeeeeeeeeeegentlig skulle skrive om. Og det handle om det å være glad i se sjøl. I har aldri vært spesielt glad i me sjøl, aldri vært heilt fornøyd, alltid følt me litt for stor og egentlig syns at i såg litt småhemma ut. I har ved gjentatte anledninga forsøkt å forandre me for å passe inn, for å bli likt. Med alderen har i skjønt at man ikkje kan forandre se for at andre ska like d, like ikkje folk d for den du e, nei, så like dem d faktisk ikkje. Vennan dine e vennan dine fordi dem like d sånn som du e. Det e klart, i skjønne at folk ofte har behov for ei pause fra me, i holdt jo aldri kjeft,og ordspillan mine ekke ALLTID morsomme (faktisk, heilt utrolig. Tror det nesten ikkje sjøl....). Av og til treng i også ei pause fra dem. Det e sånn det funke. I har sykt lyst til å komme med en litt små-cheezy quote fra Løvenes konge, men i lar det ligge... inntil videre. Detta blei et jævlig pretensiøst innlegg, merka i. Men i syns bare det e så viktig, at vi ikkje e for raske til å dømme hverandre. I har blitt venn med mange i i utgangspunktet syns va en gjeng idiota, før i blei kjent med dem.. (Heia Anette, Amalie,osv). Men man må rett og slett gi folk en sjanse. Hadde ingen gitt nokken en eneste sjanse, hadde vi ikkje hatt behov for NAV, OG I HADDE VÆRT ARBEIDSLØS I FRAMTIDA. (Mm, stemmer det, ska sette se sjøl først <3333333) Neida. heheeheh. Men jo, hadde vi ikkje gitt hverandre en sjanse, hadde det blitt rimelig dårlig stemning. Ikkje det at i gir alle en sjanse, trokke i hadde godkjent friend request fra Courtney Love, f.eks. Men ja, neste gang den litt skjeløyde idioten på bussen smile til d, smil tilbake. Så lenge han ikkje slikke se erotisk rundt munnen og tar se beskjedent i skrittet, da gir du han en klem. :)))))))))))))))))
Mista totalt poenget mitt, no tok overtrøttheten overtaket.
*kosepå*
Ni ting i faktisk kan. Hvis i kan telle.
Og nei, i kan ikkje telle. For det va faktisk ti ting. Tror i.
I bor aleine. I har bodd aleine i snart tre år. Ofte når folk spør me kem i bor sammen med, og i da høflig respondere at "nei, i bor aleine", så har folk en tendens til å si "Off, så kjipt.." .. EEH. REEWIND.. Koffor e det kjipt, egentlig? Det e vel på ingen måte sikkert at bare fordi DU e tidenes kjipeste person og ikkje trives i ditt eget selskap, at det gjeld for me også? I trives faktisk relativt godt i mitt eget selskap. I sir ikkje det at det e partyfaktor 9 døgnet rundt, i kjede me jo i også. I tror i ska bli venn med folk på asylmottak i, dem syns sikkert det høres temmelig digg ut å bo aleine. Like å være en del av et fellesskap kor i kan imponere. Og i et slikt fellesskap e jo bare det at i kan snakke flytende norsk imponerende nok.
Det i egentlig prøve å få fram da.. (Før i muligens blir beskyldt for å være rasist elns) e at i egentlig ikkje har så mye å imponere med. Dem fleste har et par triks i ermet, i har kun arm i ermet. Derfor e bruke i ofte å fortelle folk om mine "talent" når dem e superdrita, sånn at dem ikkje huske ka i har sagt dagen derpå, og i fritt kan imponere med det samme til et seinere tidspunkt. No har i jo egentlig drete på draget og avslørt hemmeligheten min, så da kan i like gjerne avsløre ka i faktisk kan:
I kan sånn halvveis den lille gangetabellen. Kan miniversjonen av den lille.
I kan sløye fisk
I kan knipse (knipsing e btw nokka av det verste i veit. Spesielt hvis det e seriøs knipsing i takt med musikk. Hadde nokken danna et knipseorkester, hadde i fått bulumi på flekken)
I kan plystre.. men dog bare på innpust. (så i kan egentlig ikkje plystre)
I kan spille keyboard med ei hånd
I kan spille blokkfløyte som om i ikkje har gjort nokka anna
I kan et begrensa antall fremmedord (som i gjerne like å benytte me av i tide og utide)
I e en jævel på (dårlige) ordspill
Og i e flink til å påpeke andres feil, og fremheve mine egne positive sida. (hehe, neida....................)
I e også litt flink til å si i fra når i syns nokken blir urettferdig behandla
Tror detta her kvalifisere til å bli ny justisminister, faktisk. Søknad sendt.
I bor aleine. I har bodd aleine i snart tre år. Ofte når folk spør me kem i bor sammen med, og i da høflig respondere at "nei, i bor aleine", så har folk en tendens til å si "Off, så kjipt.." .. EEH. REEWIND.. Koffor e det kjipt, egentlig? Det e vel på ingen måte sikkert at bare fordi DU e tidenes kjipeste person og ikkje trives i ditt eget selskap, at det gjeld for me også? I trives faktisk relativt godt i mitt eget selskap. I sir ikkje det at det e partyfaktor 9 døgnet rundt, i kjede me jo i også. I tror i ska bli venn med folk på asylmottak i, dem syns sikkert det høres temmelig digg ut å bo aleine. Like å være en del av et fellesskap kor i kan imponere. Og i et slikt fellesskap e jo bare det at i kan snakke flytende norsk imponerende nok.
Det i egentlig prøve å få fram da.. (Før i muligens blir beskyldt for å være rasist elns) e at i egentlig ikkje har så mye å imponere med. Dem fleste har et par triks i ermet, i har kun arm i ermet. Derfor e bruke i ofte å fortelle folk om mine "talent" når dem e superdrita, sånn at dem ikkje huske ka i har sagt dagen derpå, og i fritt kan imponere med det samme til et seinere tidspunkt. No har i jo egentlig drete på draget og avslørt hemmeligheten min, så da kan i like gjerne avsløre ka i faktisk kan:
I kan sånn halvveis den lille gangetabellen. Kan miniversjonen av den lille.
I kan sløye fisk
I kan knipse (knipsing e btw nokka av det verste i veit. Spesielt hvis det e seriøs knipsing i takt med musikk. Hadde nokken danna et knipseorkester, hadde i fått bulumi på flekken)
I kan plystre.. men dog bare på innpust. (så i kan egentlig ikkje plystre)
I kan spille keyboard med ei hånd
I kan spille blokkfløyte som om i ikkje har gjort nokka anna
I kan et begrensa antall fremmedord (som i gjerne like å benytte me av i tide og utide)
I e en jævel på (dårlige) ordspill
Og i e flink til å påpeke andres feil, og fremheve mine egne positive sida. (hehe, neida....................)
I e også litt flink til å si i fra når i syns nokken blir urettferdig behandla
Tror detta her kvalifisere til å bli ny justisminister, faktisk. Søknad sendt.
torsdag 13. januar 2011
Cheer up emo kid
Når i va liten.. (pappas favoritt-uttrykk) så va i litt emo. Med min emohet, kom også min musikkinteresse. I og med at i e i det poetiske hjørnet i natt, har i komponert ei emolignende skildring (med lette overdrivelsa) av kossn det muligens kan være å oppdage musikk, og kossn virkning det kan ha. Det e gjennomsyra emo og kvalmt, men i eig ingen selvrespekt og velge derfor å legge det ut på bloggen (<3<3<3<3<<3). Kan i samme slengen dra et selvkomponert emodikt: Kutte,kutte,kutte, i klare ikkje å slutte. Takker og bukker for trampeklappen i garra mottar for det der.
Latteren. Den var smittsom og en naturlig kilde til næring. Det gikk aldri en time uten at hun følte den måtte skapes, begrunnes, utnyttes. Det var farlig uten den, kaldt, nesten truende. Alvoret var for lengst over, det eksisterte ikke lengre. Tiden med alvor, sorg og hender foran øynene. Det var en instinktiv refleks, følelsene skulle og måtte skjules. Hendene føk opp som et slags skjold i sorgens hete. Du kunne kanskje ikke se det, ikke sånn med en gang. Det var ikke synlig på overflaten, det var grunnleggende, nesten genetisk. Hun bar den med seg. Det var muligens årsaken til at hun aldri evnet å gå rak i ryggen. Av og til vurderte hun å gå ut, bare gå. Ingen bestemt plass, men bare for å gjøre det. Allikevel var det noe som stanset henne, det ble for meningsløst å skulle gå uten å ha et bestemt stoppested, for hvordan kunne hun da vite når hun skulle stoppe? Hun kunne aldri vite med sikkerhet om hun var fremme, hvis hun ikke hadde noe sted å dra. Tankene kretset, de fylte hver eneste krok i hjernen. Det var aldri helt stille. Det var umulig å være helt alene, alltid var det noen som snakket. De snakket, men ingen hørte noe. Hun var den eneste som lyttet, lyttet og lyttet. Hun hadde flere venninner som lignet på stemmen. Pratet og pratet, innholdet varierte, men var stort sett av liten interesse. Hun fattet ikke at det var mulig å være interessert i noe som var så uinteressant. Hun lyttet, men hørte ikke.
En dag fant hun stillheten hun søkte. Musikken. Tankene kunne ikke skrues ned, men musikken kunne enkelt skrus opp. Hun lyttet mens instrumentene blandet seg, vokalen blandet seg med musikken, samspillet. Flere timer kunne hun ligge der, uten å bevege en muskel. Hun bare lå der, stirret i taket. Det var hvitt. Vurderte å muligens gjøre noe med det, men hun var usikker på om det egentlig var så mye hun kunne gjøre. Det fikk bare være sånn, uskyldsrent og hvitt. Tankene var der, men de blandet seg også med musikken, hun tenkte seg om, samspillet var komplett. Tankene flyktet i takt med musikken, og sammen skapte de en rar, ny verden. Fantasiene kom og gikk, utviklet seg, historier ble skapt. Nye tanker og ideer. Enkelte ganger var tekstene i tråd med hennes egne virkelighetsoppfatninger, hennes tolkninger av tekstene, i hvert fall. Det var de sangene hun likte best. Sangene som var som skapt for henne, de handlet om henne, de var henne. Hun sang lydløst med. Sangstemmen var ikke noe særlig å skryte av, så den holdt hun for seg selv.
Noen hemmeligheter må man ha, tenkte hun og smilte skjevt.
Latteren. Den var smittsom og en naturlig kilde til næring. Det gikk aldri en time uten at hun følte den måtte skapes, begrunnes, utnyttes. Det var farlig uten den, kaldt, nesten truende. Alvoret var for lengst over, det eksisterte ikke lengre. Tiden med alvor, sorg og hender foran øynene. Det var en instinktiv refleks, følelsene skulle og måtte skjules. Hendene føk opp som et slags skjold i sorgens hete. Du kunne kanskje ikke se det, ikke sånn med en gang. Det var ikke synlig på overflaten, det var grunnleggende, nesten genetisk. Hun bar den med seg. Det var muligens årsaken til at hun aldri evnet å gå rak i ryggen. Av og til vurderte hun å gå ut, bare gå. Ingen bestemt plass, men bare for å gjøre det. Allikevel var det noe som stanset henne, det ble for meningsløst å skulle gå uten å ha et bestemt stoppested, for hvordan kunne hun da vite når hun skulle stoppe? Hun kunne aldri vite med sikkerhet om hun var fremme, hvis hun ikke hadde noe sted å dra. Tankene kretset, de fylte hver eneste krok i hjernen. Det var aldri helt stille. Det var umulig å være helt alene, alltid var det noen som snakket. De snakket, men ingen hørte noe. Hun var den eneste som lyttet, lyttet og lyttet. Hun hadde flere venninner som lignet på stemmen. Pratet og pratet, innholdet varierte, men var stort sett av liten interesse. Hun fattet ikke at det var mulig å være interessert i noe som var så uinteressant. Hun lyttet, men hørte ikke.
En dag fant hun stillheten hun søkte. Musikken. Tankene kunne ikke skrues ned, men musikken kunne enkelt skrus opp. Hun lyttet mens instrumentene blandet seg, vokalen blandet seg med musikken, samspillet. Flere timer kunne hun ligge der, uten å bevege en muskel. Hun bare lå der, stirret i taket. Det var hvitt. Vurderte å muligens gjøre noe med det, men hun var usikker på om det egentlig var så mye hun kunne gjøre. Det fikk bare være sånn, uskyldsrent og hvitt. Tankene var der, men de blandet seg også med musikken, hun tenkte seg om, samspillet var komplett. Tankene flyktet i takt med musikken, og sammen skapte de en rar, ny verden. Fantasiene kom og gikk, utviklet seg, historier ble skapt. Nye tanker og ideer. Enkelte ganger var tekstene i tråd med hennes egne virkelighetsoppfatninger, hennes tolkninger av tekstene, i hvert fall. Det var de sangene hun likte best. Sangene som var som skapt for henne, de handlet om henne, de var henne. Hun sang lydløst med. Sangstemmen var ikke noe særlig å skryte av, så den holdt hun for seg selv.
Noen hemmeligheter må man ha, tenkte hun og smilte skjevt.
tirsdag 11. januar 2011
Kokingz
Ettersom i har blitt heilt syykt flink til å blogge i det siste (Nei, i bryt ikkje med janteloven, i meine i har vært flink til å oppdatere, ikkje FLINK til å blogge. Serriberri, hold your horses.) Ja, men ja. Sia i har vært så flink til å OPPDATERE bloggen i det siste, har i i dag bestemt me for å benytte me av min utdelte prosjon ytringsfrihet. Greit nok, å skrive om gravplyndring og avkapping av døde menneskas kroppsdela e vel å ytre se fritt nok, men i dag ska i faktisk skrive om nokka.. som betyr nokka for me. I blei litt inspirert av min gode venn Anettes blogginnlegg i går. Det handla om kjærlighet. Menneska har alltid hatt et forskjellig syn på ka kjærlighet egentlig e. For me e kjærlighet grunnlaget for min eksistens. I tror ikkje i hadde overlevd uten kjærligheten i føle for.. me sjøl. HEHE, neida. I har kjærlighet for mye, i e egentlig ganske så hypersensitiv og grin gjerne når i ser på.. babybilda av me sjøl. Igjen: HEHEHE. neida. Kjærlighet for me e mamma, musikk, bloggen (OG ATTER EN GANG: HEHEHEHEHE. NEIDA.). I ser på kjærlighet som en slags usynlig ball som hoppe litt rundt omkring og berike verden. Kjærlighet e på ingen måte begrensa til et semifungerende forhold mellom kvinne og mann. Kjærligheten har nemlig ingen grensa (YEAH, Pernille Shakespeare).
Det e nettopp derfor det irritere me heilt sinnsykt at enkelte menneska ikkje akseptere at andre ønske å leve i et homofilt partnerskap, eller som åpen homofil.
Helvete heller, kunne i ha valgt, hadde i lett blitt lesbisk. Alle faktoran ligg jo der, hvis du ser bort i fra lysten på jenta da. I tror kanskje i e tidenes mest lesbiske heterofile person.
Det e ikkje til å stikke under en rosa hjerteforma plastikkstol at i har en del homofile venna. I e stadig å finne på transebingo, foråsirrehsånn. I tror mine homofile venna på mange måta har hjulpe me til å ha et meir åpent sinn og samtidig respondere dem på mine følelsa rundt det å være litt annerledes. Den homofile verden e egentlig en slags subkultur, og i føle me ganske hjemme der. Bortsett fra dem gangan i sitt inneklemt mellom to homofile par som sitt å kline, da kunne i heller tenkt me å vært hjemme. Men det gjeld også to heterofile par. Poenget mitt da, hvis i egentlig har et.. E at når man lev i 2011, i Norge.. som lzm ska være et så jævlig fritt og åpent land, så e det rimelig patetisk at en gjeng religiøse fanatikera ska sitte å bedømme andre for demmers levemåte og for demmers tolkning og oppfattelse av kjærlighet. Det e så jævlig bullshit at f.eks kristendommen preke om nestekjærlighet og om kor viktig det e å ta vare på hverandre, når dem praktisere nokka heilt anna. Ingen sammenheng mellom teori og praksis. Og koffor i helvete skal man forholde se til ei bok, skreve på matpapir for fleire tusen år sida.. Skolebøkern blir jo utdatert med en gang dem blir tatt i bruk, koffor gjeld ikkje det samme for Bibelen?
I blir provosert. La folk få leve som dem vil. I e lei av at alle alltid ska advare, bedømme og kritisere andre for demmers valg. Greit nok, i kritisere andre fordi dem bor på bøgda, men til gjengjeld e ikkje det et konkret valg. Hvis dem ser se lei av mobbinga, kan dem jo bare flytte til byen. Eller vent, nei, ikkje flytt til byen.
I fare for at i begynne å høres ut som nokken av mine Facebookvennas (plz ikkje slett me <3<3<3<3<3<3) latterlige statusoppdateringa om demmers nok så innskrenka syn på samfunnet, velge i å avslutte no.
Det e nettopp derfor det irritere me heilt sinnsykt at enkelte menneska ikkje akseptere at andre ønske å leve i et homofilt partnerskap, eller som åpen homofil.
Helvete heller, kunne i ha valgt, hadde i lett blitt lesbisk. Alle faktoran ligg jo der, hvis du ser bort i fra lysten på jenta da. I tror kanskje i e tidenes mest lesbiske heterofile person.
Det e ikkje til å stikke under en rosa hjerteforma plastikkstol at i har en del homofile venna. I e stadig å finne på transebingo, foråsirrehsånn. I tror mine homofile venna på mange måta har hjulpe me til å ha et meir åpent sinn og samtidig respondere dem på mine følelsa rundt det å være litt annerledes. Den homofile verden e egentlig en slags subkultur, og i føle me ganske hjemme der. Bortsett fra dem gangan i sitt inneklemt mellom to homofile par som sitt å kline, da kunne i heller tenkt me å vært hjemme. Men det gjeld også to heterofile par. Poenget mitt da, hvis i egentlig har et.. E at når man lev i 2011, i Norge.. som lzm ska være et så jævlig fritt og åpent land, så e det rimelig patetisk at en gjeng religiøse fanatikera ska sitte å bedømme andre for demmers levemåte og for demmers tolkning og oppfattelse av kjærlighet. Det e så jævlig bullshit at f.eks kristendommen preke om nestekjærlighet og om kor viktig det e å ta vare på hverandre, når dem praktisere nokka heilt anna. Ingen sammenheng mellom teori og praksis. Og koffor i helvete skal man forholde se til ei bok, skreve på matpapir for fleire tusen år sida.. Skolebøkern blir jo utdatert med en gang dem blir tatt i bruk, koffor gjeld ikkje det samme for Bibelen?
I blir provosert. La folk få leve som dem vil. I e lei av at alle alltid ska advare, bedømme og kritisere andre for demmers valg. Greit nok, i kritisere andre fordi dem bor på bøgda, men til gjengjeld e ikkje det et konkret valg. Hvis dem ser se lei av mobbinga, kan dem jo bare flytte til byen. Eller vent, nei, ikkje flytt til byen.
I fare for at i begynne å høres ut som nokken av mine Facebookvennas (plz ikkje slett me <3<3<3<3<3<3) latterlige statusoppdateringa om demmers nok så innskrenka syn på samfunnet, velge i å avslutte no.
mandag 10. januar 2011
Bæikenpøshe
Det e ikkje alltid like greit å være me sjø. Egentlig så skjønne i ikkje koffor andre menneska i det heile tatt har interesse av å kommunisere med me. I har overhode ingenting interessant å komme med, og i leike bare intelligent for å skjule at i egentlig bare e full av drit. Mamma klage konstant over at i ikkje har nokken form for ansvarsfølelse for nokka (JFR: Regningan, f.eks, blir aldri betalt innen frista, sia i har meir interesse av å bruke opp alle pengan mine med en gang i får dem + at i har ei rimelig sliten plante.) Det tristeste e jo at i e fullstendig klar over probleman mine. I skylde på arv og miljø, som vanlig. Lure på ka i egentlig ska gjør den dagen i eventuelt ikkje kan skylde på arv og miljø lenger.. Kan jo f.eks skylde på den perverse mengden lim i sniffa for å overleve sløydtiman på ungdomsskolen.. og den eventuelle, hittil ikkje beviste, skaden i tok av det. Akk, hadde det bare vært sant... I va for opptatt med å kappe av me halvveis fungerende kroppsdela til at en såpass skadelig mengde lim kunne inntas. Faens motoriske svikt. Ja, no veit dokker det og.. Samtlige av mine kroppsdela e protesa. Utenom venstrehånda da, den stjal i under ei gravplyndring gone wrong i 02.
Så om bestefaren din mangle ei venstrehånd.. Må i bare si.. At han virkelig likte å ta vare på se sjøl, if you catch my drift. Derfor i e så mye sterkere i venstrehånda enn i høyrehånda. Så da veit dokker det, om dokker allerede hadde begynt å lage konspirasjonsteoria omkring det lzm.
Det i egentlig prøve på e å leve som ei rockestjerne, men av en eller anna grunn mislykkes i alltid når i forsøke å kveles i mitt eget spy.. Men det e jo ikkje til å stikke under en stol (evnt stikke under stol, man kan nemlig si begge dele, så hold kjeft.) at rockestjerna ofte e småskada grunna sin harde livsstil.. I kan jo på ingen måte påstå at i har en spesiel hard livsstil.. Foruten om et temmelig radikalt misbruk av snus og kaffe. Men til min fordel, så har i jo blitt småskada, min beskjedne livsstil til tross.
Til syvende og sist e jo det viktigste kordan du oppfatte d sjøl, og i mitt hode vil i alltid være ei småskada rockestjerne.
Så om bestefaren din mangle ei venstrehånd.. Må i bare si.. At han virkelig likte å ta vare på se sjøl, if you catch my drift. Derfor i e så mye sterkere i venstrehånda enn i høyrehånda. Så da veit dokker det, om dokker allerede hadde begynt å lage konspirasjonsteoria omkring det lzm.
Det i egentlig prøve på e å leve som ei rockestjerne, men av en eller anna grunn mislykkes i alltid når i forsøke å kveles i mitt eget spy.. Men det e jo ikkje til å stikke under en stol (evnt stikke under stol, man kan nemlig si begge dele, så hold kjeft.) at rockestjerna ofte e småskada grunna sin harde livsstil.. I kan jo på ingen måte påstå at i har en spesiel hard livsstil.. Foruten om et temmelig radikalt misbruk av snus og kaffe. Men til min fordel, så har i jo blitt småskada, min beskjedne livsstil til tross.
Til syvende og sist e jo det viktigste kordan du oppfatte d sjøl, og i mitt hode vil i alltid være ei småskada rockestjerne.
søndag 9. januar 2011
Face it. (HEEHEH)
Storproduksjon på morrakvisten hos ho Pernille i dag, gitt. Har vel vært våken i en brøkdel av et sekund, og har allerede rukke å oppdatere Facebookstatusen min. Under oppdateringsprosessen slo tanken me: "Facebook e ikkje nokka anna enn en popularitetskonurranse". Atter en gang har i slengt me med i et slags overpubertalt maraton, kor den med dem spisseste albuan og den som rope høyest får mest oppmerksomhet. Ikkje ulikt maktkampen blant fjortiskidsa på ungdomsskolen. Herregud, i kan ikkje tro at i har vært så dum. At i ikkje har innsett det før no. En anna ting som for så vidt også e litt interessant å tenke over, e at etter at i begynte å bli i overkant spydig og ekkel på Facebook, har i sannelig blitt det i virkeligheten også. Det blir der i mot ikkje heilt feil å påstå at det e Facebook som har innvirkning på me, og ikkje omvendt. Det ende vel opp med at i gifte me, føde og har begravelsen min på Face. I har lenge sett fram til den dagen nokken faktisk ska oppdatere Facebookstatusen sin mens dem ligg å føde. Hvis det skjer, ska i bli personlig kristen. Eller kafaen, da blir i Jesus. Kan vel muligens si at i e over gjennomsnittet interessert/opptatt av Face. Det kan vel ses i sammenheng med at i e tidenes attentionwhore. Late som om i egentlig bare vil sitte for me sjøl, men egentlig så e i supergira på oppmerksomhet. Min drøm e å stille me midt på torget under jazzfestivalens klimaks å rope "SE PÅ ME, SE PÅ ME!". Såg btw at i hadde fått to venna til på Face i dag, så no e det bare tre stk som mangle.. Ønske å komme med en oppfordring til dem det måtte angå: LEGG ME TIL IGJEN, HVIS IKKJE SÅ SKA I TRYKKE TRYNE DITT NEDDI EI KJØTTKVERN MENS I FLIRE RÅTT OG VISE D HJEMMEVIDEOA AV ME NÅR I VA 13. Og nei, ikkje den typen hjemmevideoa du kanskje tenke på akkurat no. Sånt forekom ikkje før i blei ca 15.. "Esso gale ma pøshe, VOL 1". (Ordspillalarm!). Og tok du den ikkje.. (Idiotalarm!).
Men ja, i har bursdag snart da.. Speaking off attention. I elske å ha bursdag. I e tidenes rotte på bursdagen min, tror i. Blir nesten for mye oppmerksomhet.. På slutten av dagen sitt i å riste mens i stirre tomt ut i lufta. Det eneste i ønske me til bursdagen min e at dem tre som har sletta me ska legge me til igjen...... FAEN ASSÅ, kjem ikkje over ta i no. Nei, no går i å grin.
Men ja, i har bursdag snart da.. Speaking off attention. I elske å ha bursdag. I e tidenes rotte på bursdagen min, tror i. Blir nesten for mye oppmerksomhet.. På slutten av dagen sitt i å riste mens i stirre tomt ut i lufta. Det eneste i ønske me til bursdagen min e at dem tre som har sletta me ska legge me til igjen...... FAEN ASSÅ, kjem ikkje over ta i no. Nei, no går i å grin.
fredag 7. januar 2011
Fra pubertet til Pub.
Dokker må på ingen måte tro at det e enkelt å skulle opprettholde en blogg. Til og med en blogg som e så dørgenes kjedelig at den får nynorsk til å virke hipt og trendy. I orke serriberri ikkje fikse nokka som helst på layouten. I gir så fullstendig blanke faen. Eneste grunnen til at i i det heile tatt GIDD å blogge, e fordi i ikkje vil risikere å miste fleire av mine elskede facebookvenna, fordi i konstant spamme newsfeeden demmers med mine høyst uinteressante formeininga om diverse.
I e faktisk ekstremt bitter over at FEM persona, menneska, individa.. har prestert å sletta me fra Facebook. Dem har faktisk orka å ta se bryet med å gå inn på profilen min, bla se ned til "fjern fra vennelista", for og så TRYKKE på "fjern fra vennelista". Hadde dokker kanskje ORKA å likt eller kommentert på statusen min, eller kanskje kontakta me på facechat, så kunne vi muligens ha redda relasjonen vår? TENKTE DOKKER IKKJE PÅ DET, HÆÆ? Evna dokker FAEN ikkje å tenke så langt!? Dokker bare sletta me. Føle me like ubetydelig som blinkprofilen dokker sikkert sletta for fem år sia. OG DET EKKE SPESIELT TILFREDSTILLENDE FOR SJØLTILLITEN MIN Å FØLE ME LIKE MYE VERDSATT SOM EN SLETTA BLINKPROFIL.
Huske når i va yngre i.. Kanskje sånn 12-13.. Gikk på barneskolen. I hadde en litt.. ka ska man si.. klein anatomi. Det verste som muligens kan ramme ei jente på barneskolen, utenom å være alle guttans drøm, nokka som ikkje ramma me da, foråsirrehsånn, e å være den første til å bli ramma av puberteten. OG den ramma me, nokka så inni helvete også. Mens resten av klassen hadde stødig bakkekontakt, skøyt i i været som en overivrig nyttårsrakett. Eneste forskjellen e at raketten lande forholdsvis raskt, mens i bare fortsatte. I kunne virkelig ikkje forstå koffor ingen av guttan ville danse roligdans med me, i forstår jo no at årsaken sikkert e at hendern demmers ikkje va lange nok til å nå ned til rompa mi. Eventuelt kan det ha en sammenheng med at i såg ut som en overpubertal potensielt livstruende kjønnssjukdom. I va gråere enn veggan på det mest inngrodde NAV-kontoret. E sikker på at reguleringa mi kunne skimtes på fem mils avstand.
Så til alle guttan på barneskolen, unnskyld for at i ikkje evna å innse det dokker for lengst hadde innsett.. OG NEI, IKKJE FAEN OM I VIL DANSE MED DOKKER NO. 2L8.
I e faktisk ekstremt bitter over at FEM persona, menneska, individa.. har prestert å sletta me fra Facebook. Dem har faktisk orka å ta se bryet med å gå inn på profilen min, bla se ned til "fjern fra vennelista", for og så TRYKKE på "fjern fra vennelista". Hadde dokker kanskje ORKA å likt eller kommentert på statusen min, eller kanskje kontakta me på facechat, så kunne vi muligens ha redda relasjonen vår? TENKTE DOKKER IKKJE PÅ DET, HÆÆ? Evna dokker FAEN ikkje å tenke så langt!? Dokker bare sletta me. Føle me like ubetydelig som blinkprofilen dokker sikkert sletta for fem år sia. OG DET EKKE SPESIELT TILFREDSTILLENDE FOR SJØLTILLITEN MIN Å FØLE ME LIKE MYE VERDSATT SOM EN SLETTA BLINKPROFIL.
Huske når i va yngre i.. Kanskje sånn 12-13.. Gikk på barneskolen. I hadde en litt.. ka ska man si.. klein anatomi. Det verste som muligens kan ramme ei jente på barneskolen, utenom å være alle guttans drøm, nokka som ikkje ramma me da, foråsirrehsånn, e å være den første til å bli ramma av puberteten. OG den ramma me, nokka så inni helvete også. Mens resten av klassen hadde stødig bakkekontakt, skøyt i i været som en overivrig nyttårsrakett. Eneste forskjellen e at raketten lande forholdsvis raskt, mens i bare fortsatte. I kunne virkelig ikkje forstå koffor ingen av guttan ville danse roligdans med me, i forstår jo no at årsaken sikkert e at hendern demmers ikkje va lange nok til å nå ned til rompa mi. Eventuelt kan det ha en sammenheng med at i såg ut som en overpubertal potensielt livstruende kjønnssjukdom. I va gråere enn veggan på det mest inngrodde NAV-kontoret. E sikker på at reguleringa mi kunne skimtes på fem mils avstand.
Så til alle guttan på barneskolen, unnskyld for at i ikkje evna å innse det dokker for lengst hadde innsett.. OG NEI, IKKJE FAEN OM I VIL DANSE MED DOKKER NO. 2L8.
Abonner på:
Innlegg (Atom)