Husveggene i den trange gata slenger lyden av føttene hans som treffer den våte asfalten tilbake i ansiktet som et hardt slag. Sjokket over føttene som fortsatt bærer ham, får ham til å løpe enda raskere. Det var en selvutviklet teknikk mot søvnproblemene han en sen vinternatt hadde pønsket ut. Mennesker som sovnet i det hodet traff puta, hadde alltid forundret ham. Hvordan var det egentlig mulig? Tankene førte han langt avgårde, men ikke til det stedet hvor underbevisstheten styrte drømmene. Han var fortsatt våken, fortsatt tilstede. Drømmene styrtes av bevisstheten. Han følte seg aldri mer våken enn i de stundene han visste de fleste menneskene i verden lå i sin dypeste søvn. Det gjorde ham urolig, stresset, på en måte. I følge han selv var det en velutviklet teori han utførte i praksis. Ved å slite ut det kroppslige, var han rimelig sikker på at psyken måtte følge etter. Det hang jo sammen, på en måte. Han løp derfor til musklene var så ømme, at selv den enkle bestigelsen av de to trappetrinene som førte ham innendørs igjen, virket som en styrkeprøve fra helvete.
Svett og utmattet, åpnet han sakte døren inn til rommet han så inderlig mislikte. Det var så og si ingenting ved de 12 kvadratmeterne han fant nevneverdig interessant. Det var som et slags fengsel, hvor han hver kveld ble forvist til flere timers ufrivillig våkenhet. Han kunne høre henne. Høre henne offe seg. Høre henne trygle og be, høre henne uttrykke frustrasjon over at ingenting ble som hun hadde ønsket. Han var usikker på om hun var innforstått med husveggenes tykkelse. Visste hun at han hørte henne? Bare tanken fikk det til å gå kaldt nedover den allerede nedkjølte og regnvåte ryggen hans.
Lakenet klistret seg til ryggen som en litt innpåsliten kjæreste. Han trakk pusten, slapp den tungt, nesten litt oppgitt ut igjen, i håp om at hun for en gangs skyld skulle høre ham.
Han stirret opp i taket, det glodde olmt tilbake. I frustrasjon hadde han forsøkt å male det i yndlingsfargen, et slags tappert forsøk på å gjøre det penere å se på, mer beroligende. I stedet ble han liggende å irritere seg over det uferdige arbeidet. Hun påpekte ofte det. Hvordan han aldri klarte å fullføre noe, hvor viljesvak og tafatt han var. Hvor mye han lignet ham. Mer fikk han i grunn aldri vite. Han ble kun nevnt i forbindelse ved hans egne negative karaktertrekk. Han lurte ofte på hvor han egentlig befant seg, hvem han var. Hvor han hadde vært de gangene han som liten hadde stilt spørsmålstegn ved hans fravær. Han mumlet ordet med hjelp av et utpust, i tilfelle hun lyttet. "Pappa".
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar