Den gang da, hver gang når.

Den kalde luften som varslet om skifte i årstiden, hadde meldt sin ankomst. Den brakte med seg en velkjent lukt. En lukt som kun fantes i byen hvor det hele startet. Hun så utover dette vesle stedet hvor hun visste hun hørte hjemme. Dette stedet som skapte en ro i henne, en ro hun sjeldent følte andre steder. Bestandig var det noe som knøyt seg i magen, noe som fortalte henne at hun ikke var tilfreds. På dette stedet eksisterte ikke denne følelsen. Den forsvant, omtrent like raskt som det vesle vindkastet som plutselig brakte høsten med seg.

Det var ikke nødvendigvis menneskene som befant seg der som gjorde henne sterkere, tryggere og roligere. Det var selve stedet. Det var en del av henne. Hun hadde formet seg der. Det var her identiteten og relasjonene hadde vokst frem. Det var her hun en gang hadde blitt til den hun var. Det var muligens kjedelig, til tider grått og trist, men samtidig var det levende, vakkert og nakent. Det var ikke mer enn det ga seg ut for å være. Det var enkelt, bekymringsløst og mest av alt - kjent. I de årene hun hadde oppholdt seg utenfor byens rekkevidde, hadde hun blitt påmint hva som gjorde den så ubeskrivelig vakker. Tidligere hadde hun vendt seg til sjøluften og det vakre landskapet, hun verdsatte det på ingen måte. Det var annerledes nå. Den friske sjøluften slo i mot henne hver gang hun returnerte. Det var over hennes fatteevne at hun ikke lot den begeistre henne tidligere.

Hun var også takknemlig, for det var dette stedet som hadde introdusert henne for ham, og ham for henne. Det hørte fortiden til, men allikevel levde minnene. Han dukket opp på feil tidspunkt, som de fleste har en tendens til å gjøre. På et tidspunkt hvor livet ikke var tilrettelagt for den slags. Hvor det kun fantes rom for å leges etter den forrige hendelsen som endte i destruktiv krigføring, som det ofte gjorde i denne perioden av livet.
Hun var usikker, usikker på om hun var i stand til å ta det inn over seg, om hun maktet, men det skjeve smilet og de store øynene overtalte henne. Hun lot seg rive med, som bladene på trærne.
Lik høsten, ble det stormfullt. Det var i de øyeblikkene hvor stormen stilnet, minnene ble skapt. Hvordan han høyst usjarmerende startet flere romanser samtidig, men endte opp med å velge henne. Naivt nok godtok hun det. Hun visste hun egentlig ikke kjente ham godt nok, men det fikk være. Hun lyttet til den symbolske muskelen som pumpet blodet ut i årene.
De små ordene som ble utvekslet vokste seg til stadighet større og større. De utviklet seg til tirader og uttalelser man angrer seg i etterkant. I de stundene hvor sårende ord utveksles, tenker man ikke at detmuligens kan bli de siste ordene man får sagt. I dette tilfellet ble det slik
.
Hun ble sittende, fullstendig nedbrutt over de hatske ordene som ble hennes siste til ham. Hun fikk aldri sagt hvor høyt hun hadde verdsatt de fine stundene, de fine ordene og hvor vakker hun syntes han var den gangen, det som skulle bli deres siste møte. Hun ser ham fortsatt. Overalt. Hun kan fortsatt besøke ham, selv om han ikke er tilstede. Tankene finner ham ikke like ofte lengre, noe hun bevisst har gjort til en vane. Hun makter ikke tenke for mye. Hun vet at han finnes et sted, et sted hvor hun alltid vil holde ham, der hvor han aldri slipper fra. Den følelsen gjør det vonde lettere å takle. Hun har lært å minnes de fine studene og de fine ordene, framfor de ordene hun aldri kan ta tilbake.

Til Steffen.