Jøss.

Det ryktes at selvtillit visstnok skal være svært tiltrekkende. Selvtilliten reflekterer hvilket helhetlig bilde du har av deg selv. Personlig har jeg et helt OK forhold til meg selv, i hvert fall noen ganger.

Man skal ikke leve i fortiden, heter det. Fortiden har allikevel en tendens til å hjemsøke meg. Enkelte dager kan jeg føle meg fantastisk, jeg kan tilegne meg selv alle de positive egenskapene jeg skulle ønske jeg hadde iboende. Andre dager er forferdelige. Andre dager skulle jeg ønske jeg ikke fantes, jeg skulle ønske jeg var ”normal”, som alle andre. Rettelse: Jeg skulle ønske jeg så ut som alle andre.

Det tok ikke mange årene av livet mitt før jeg for første gang fikk bemerkelser for hvordan jeg så ut. Jeg var for stor, passet ikke inn i det bildet samfunnet hadde skapt av hvordan jenter skulle se ut. Det gjør jeg fortsatt ikke, og det kommer jeg mest sannsynlig aldri til å gjøre. Av og til tar jeg meg selv i å tenke: ”Men jeg har i hvert fall en spenstig personlighet”. Jeg funderer over ordvalget ”men jeg har i hvert fall”. Det virker som om jeg må kompensere for noe. Det gjør meg forbanna. Jeg gjør meg selv forbanna. Jeg blir irritert over hvordan denne idiotiske tankegangen ødelegger livskvaliteten min. Hvordan den fortærer alt i meg som er positivt, og får meg til å tvile på meg selv. Hvordan jeg av og til tenker at jeg ikke fortjener å bli elsket, at jeg ikke fortjener å ha det godt, og setter spørsmålstegn ved at folk er glade i meg. Jeg forstår det ikke. Men bare av og til.

Denne tankegangen hører fortiden til. Det er rart, hvordan ord fra et annet menneske kan ødelegge så mye. Jeg vet hva du tenker, hvordan du messer til meg at jeg ”ikke må tenke sånn”, ”du må tenke positivt”, ”hvis du skal tenke sånn, er det ikke rart at følelsene ikke forsvinner”. Det hjelper ikke at du sier det, det er for sent. Skaden er allerede skjedd. Men som sagt, det er kun av og til. Spesielt hvis verden går meg i mot, da er jeg ekstra slem mot meg selv. Da piner jeg meg selv med nedsettende tanker, helt til åpenbaringen kommer. Helt til en liten tanke hvisker ”du er ikke så ille som du selv tror”. Jeg lar tanken gro, den vokser seg større og større, helt fram til jeg er noenlunde OK.

Av alle de tusen sædcellene, så traff de det ene egget, som etter hvert resulterte i meg. Det må da bety noe.

Helvetica

Det sies at det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere. Du har ikke levd hvis du ikke har feilet, det finnes alltid lærdom i feilgrep, og du må elske deg selv før du kan elske en annen.

Men hva om det som dreper deg, også er det som holder deg i live?

Hun hadde skimtet ham, gjennom den tettvokste skogen ved det lille huset ,hvor han plutselig, og helt uventet hadde flyttet inn. Hvordan det bustete håret hadde strøket ham forsiktg over pannen, og hvordan han bestemt og irritert forsøkte å holde det på plass. Det gikk ikke.
Hun likte måten han strevde, hvordan det fikk ham til å se så sjanseløs ut, så oppgitt og hvordan motet etter hvert ebbet ut av ham, og han lot håret ligge. Hun hadde kun sett han, våget ikke nærme seg. Selv om han var et stykke unna, var han allerede nær nok.

Hun hadde sett ham vokse, sett hans stilmessige forandring holde tritt med de stadig strømmende impulsene fra utlandet. Hvordan hans engasjement for de svake i samfunnet hadde styrke til å påvirke en hel forsamling. Hvordan hans naturlige væremåte og tilstedeværelse tiltrakk seg ulike jenter. De kom og gikk. Aldri var det henne. Hun våget ikke. Men det skulle bli henne, en dag. En dag når ordene som raste gjennom henne som en overmodig orkan, plutselig skulle strømme ut av henne, hvordan hun skulle overøse ham med de mest finurlige kompliment, slik bare hun kunne. Han flyttet ut av det lille huset i skogen.Vekk fra stedet, ut i verden.
Hun visste ikke hvor, men hun hadde ham alltid i tankene.

Selv ble hun værende. Værende hvor alt føltes trygt, og det var som det alltid hadde vært. Av og til fikk hun høre hvordan han brilijerte et sted der ute, hvordan han påvirket verden, og hvor vellykket han hadde blitt. Overrasket var hun ikke. Hun så bilder av ham i avisen. Han var forandret,mer voksen. Håret var der fremdeles, likedan som det alltid hadde vært. Hun arbeidet hardt, kroppen ble eldre og sliten, men sinnet var ungt og levende. Fantasien også. Hun fantaserte om hvordan han en dag skulle returnere, hvordan hun da endelig skulle være klar. Være klar til å fortelle, være klar til å bare være. Være, sammen med ham.
En dag kom han endelig hjem.

Hun ser rundt seg. Overrasket over hvor mange som plutselig var tilstede. Hun ser på blomstene, på arket hun holder hendene. Hvordan de få tårene hun maktet å felle, har fått blekket til å skli utover og rote til navnet hans. En mulig dialog, var blitt til en evigvarende indre monolog.