Det eksisterer mennesker som fra samfunnets side karakteriseres som ensomme. På et tidspunkt i livet befinner vi oss alle i den situasjonen. Det å benytte seg av ordet "ensom" for å beskrive en del av befolkningen, bidrar til fremmedgjøring av begrepet. Svært få mennesker ønsker å vedkjenne seg ensomheten, de ønsker å skjule den. Allikevel eksisterer det mennesker som ønsker ensometen velkommen med åpne armer. De trives i tilstanden. De finner den beroligende, nesten rensende. Vi samhandler med våre medmennesker i store deler av døgnets 24 timer. For meg var tiden jeg tilbrakte alene med meg selv svært dyrebar. Hendelsene som inntreffer i løpet av en dag har behov for bearbeidelse. Man bearbeider sanseinntrykk mest effektivt i selskap med seg selv, er mitt inntrykk.
Til tider oppfattet jeg menneskets eksistens som en slags pubertal konkurranse, hvor den eneste grenen var "Norgesmesterskap i lykke". Menneskene rundt meg forkynte konstant budskapet om hvor ekstremt lykkelige de var. Jeg oppfattet det hele som et lite gjennomtenkt, på grensen til patetisk skalkeskjul. Befinner man seg i en tilstand av eufori, har man ikke behov for å uttrykke det verbalt hver gang anledningen skulle by seg. Man annerkjenner de gode følelsene og uttrykker de ubevisst, var mine tanker. Selv var jeg Norgesmester i å vedkjenne meg ensomheten og de mørkere sidene ved livet. hovedfokuset mitt lå der. Lykken jaget jeg ikke, og den jaget tilsynelatende ikke meg heller. På et tidspunkt tok jeg det opp til vurdering om jeg faktisk var ekstremt lykkelig i min nåværende livssituasjon, uvitende lykkelig, sådan. Lykken er ikke det som vises utenpå, men følelsene ma har iboende.
Det var hakket før middagen kom i retur, jeg måtte slutte å overanalysere min egen sinnstemning. Negativ var jeg, kun fordi jeg fryktet nederlaget ved en potensiell holdningsendring. "Tenker du at utfallet av en hver situasjon vil være negativt, blir du ikke skuffet", messet bedreviterne. Selv var jeg fullstendig innforstått med at jeg ville bli skuffet, uavhengig av positiv eller negativ holdning. Når noe går i dass, blir man skuffet uansett. Et jævla tåpelig utsagn, egentlig. Allikevel våger jeg ikke å stille meg positiv. Selv om jeg innerst inne er positiv som faen. Egentlig vet jeg ikke helt. Jeg er den eneste som burde vite det, siden det sies at ingen kjenner en bedre enn en selv. Trodde ikke helt på det heller. Jeg forandret meg fra dag til dag, synes jeg selv. Enkelte dager var jeg ikke til å kjenne igjen.
Det er ingenting som er mer fascinerende enn å oppdage nye sider ved seg selv, så lenge det ikke resulterer i åtte ulike personligheter. Selv har jeg ingen akutte planer om barn , noe som medfører at åtte utgaver av meg selv nok ville blitt en styrkeprøve av de sjeldne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar