22.07.11

Jeg har bestandig vært redd for mørket, men ikke av den grunn at et menneske muligens skal kunne komme til å skade meg, men på bakgrunn av min frykt for det overnaturlige. Jeg har de siste dagene erfart at intet kan skremme mer enn mennesket selv. Aldri før har jeg lugget i stummende mørke og funnet det nødvendig å skru på lyset fordi frykten tok overhånd. Det skremmer meg at dette mennesket en gang i tiden, for lenge siden, var omtrent som deg og meg. Han var en gang et uskyldsrent spedbarn. Uvitende om at han en gang skulle utvikle seg til å bli vår tids største monster.

Tanken om at dette muligens ikke er et engangstilfelle, men at andre mennesker også kan ha denne grenseløse, grensesprengende ondskapen iboende, er så skremmende at jeg, for å kunne bevare min egen forstand, ikke orker å dvele ved tanken.
Det skremmer meg at denne mannen i over ni år, har hatt disse tankene i hodet. I løpet av de ni årene har jeg blitt voksen, jeg har selv engasjert meg politisk med tro på en rettferdig verden, der alle mennesker, uavhengig av religiøs overbevisning, seksuell legning eller andre forskjeller, skal stå likt. Jeg har fått troen på et demokratisk samfunn, preget av ytringsfrihet og muligheter, demokrati og vekst, integrering og samhandling. Det skremmer meg at samtidig som disse tankene og ideene vokste i meg, satt denne mannen og planla å ødelegge alt det jeg trodde på og brant for.

Han tok det fineste som eksisterer i det norske samfunnet. Han tok livene til framtidige norske ledere. Han tok livet av og ødela livene til de ungdommene som inspirerer andre til å kjempe mot urettferdighet, og for rettferdighet, likhet og demokrati.

Hele Norge er i sorg. Vi forsøker å forstå, men forståelsen virker vanskelig å finne. På andre siden av den grusomme tragedien, står allikevel kjærligheten, støtten og omsorgen som har utspilt seg mellom det norske folk i etterkant av tragedien. Det er forferdelig, men samtidig godt å se. Mennesker man ikke kjenner, mennesker man aldri før har sett, strekker ut hånden for å vise omtanke. Problemene som før virket store, har blitt bittesmå. Menneskene man før tok avstand fra fordi de ikke var som deg, har plutselig blitt en del av deg. Jeg oppfordrer alle til å ta vare på litt av den følelsen, også da tiden muligens har leget litt av den verste sorgen. Vi kommer alltid til å huske disse dagene. Dagene da alt sto stille, og alle andre problemer forsvant, fordi noe annet var så langt, langt verre.

Åja

Låg akkurat å gurgla litt på mitt eget slagg da i plutselig kom på at i faktisk har en blogg. Blei liggende å gurgle enda litt til. Gurgle egentlig fortsatt. Har egentlig oppholdt me veldig mye på badet i det siste. Ikkje av nokka spesiell grunn, lid ikkje av akutt diare eller nokka sånt. I har bare funne ut at i blir eksepsjonelt brun i lyset på badet. Det e i grunn ikkje et mål for me å være ekstremt brun, men i finn det dog vitenskapelig interessant å se fargeforskjellen lyset skape i det i tar hånda ut baderomsdøra, så ganglyset treff huden, og i blir bleik, for og så ta hånda inn igjen på badet, og huden plutselig e tre hakk mørkere. I e nesten mulatt på badet, altså. Va et øyeblikk i holdt på å hashtagge Blackpower (altså, #blackpower) på Twitter. Men i såg for me at i muligens fikk en haug med illsinte brothas and sistahs på døra, og det va i meget lite interessert i. I vil egentlig ikkje ha nokken på døra. Mistenke at Lindorff kanskje tar turen snart. Men dem finn me ikkje da, sia i e i Molde. Hæhæ. Lure på om han derre lisenstaperen har vært på døra mi i Oslo. Han kan jo bare prøve se, ringeklokka funke ikkje uanz. I e ganske vanskelig å få tak i. I tar nemlig ikkje telefonen når et ukjent nr ringe. Hvis i da i det heile tatt orke å gulesider (det e en slags versjon av "google") nummeret, og dermed finn ut, til min store overraskelse, at det e nokka ubehagelig på den andre sida av tråden, velge i å overse det. Jepp, i e veldig flink til å overse potensielt ubehagelige hendelsa. Det e nokka mamma irritere se jævlig over. Irritere me sjøl også, for det blir jo bare 93289238 verre ved å ignorere. Plutselig gjenskapes den berømte "you have been accepted to Hogwarts school of witchcraft and wizardry"-scena med alle sa breva og uglan fra HP1. Herregud, da hadde i pissa full heile garderoben min, tror i. "Garderoben", lol. Hørtes ut som om i hadde et helvete med klær, og det ekke sant. Stort sett pleie i å kjøpe inn en rull med søppelsekka, hell et par måneda. Trændy ma lakk, he i haurt. Ganske praktisk i og med at det regne 24/7 også.

Mens i har produsert ta innlegget her, har i konstant repetert i hodet mitt "lat som om du e dum, lat som om du e dum". Det funka, tydeligvis. I gjør ofte det, dem gangan i må omgås dokker andre "dødelige". Det e vanskelig for me. Men i e ganske flink til å late som da. Har blitt det, i hvert fall. I bare kommer med et folkelig utsagn, slår me på låret å flire så det vekke dem døde, og dokker ELSKE det. Fyfaen, i blir litt imponert. I kunne faktisk blitt skuespiller. Aksel Hennie kan gå å knulle se sjøl i trynet. Nokka det for så vidt ser ut til at han allerede har gjort.