Det eksisterer mennesker som fra samfunnets side karakteriseres som ensomme. På et tidspunkt i livet befinner vi oss alle i den situasjonen. Det å benytte seg av ordet "ensom" for å beskrive en del av befolkningen, bidrar til fremmedgjøring av begrepet. Svært få mennesker ønsker å vedkjenne seg ensomheten, de ønsker å skjule den. Allikevel eksisterer det mennesker som ønsker ensometen velkommen med åpne armer. De trives i tilstanden. De finner den beroligende, nesten rensende. Vi samhandler med våre medmennesker i store deler av døgnets 24 timer. For meg var tiden jeg tilbrakte alene med meg selv svært dyrebar. Hendelsene som inntreffer i løpet av en dag har behov for bearbeidelse. Man bearbeider sanseinntrykk mest effektivt i selskap med seg selv, er mitt inntrykk.
Til tider oppfattet jeg menneskets eksistens som en slags pubertal konkurranse, hvor den eneste grenen var "Norgesmesterskap i lykke". Menneskene rundt meg forkynte konstant budskapet om hvor ekstremt lykkelige de var. Jeg oppfattet det hele som et lite gjennomtenkt, på grensen til patetisk skalkeskjul. Befinner man seg i en tilstand av eufori, har man ikke behov for å uttrykke det verbalt hver gang anledningen skulle by seg. Man annerkjenner de gode følelsene og uttrykker de ubevisst, var mine tanker. Selv var jeg Norgesmester i å vedkjenne meg ensomheten og de mørkere sidene ved livet. hovedfokuset mitt lå der. Lykken jaget jeg ikke, og den jaget tilsynelatende ikke meg heller. På et tidspunkt tok jeg det opp til vurdering om jeg faktisk var ekstremt lykkelig i min nåværende livssituasjon, uvitende lykkelig, sådan. Lykken er ikke det som vises utenpå, men følelsene ma har iboende.
Det var hakket før middagen kom i retur, jeg måtte slutte å overanalysere min egen sinnstemning. Negativ var jeg, kun fordi jeg fryktet nederlaget ved en potensiell holdningsendring. "Tenker du at utfallet av en hver situasjon vil være negativt, blir du ikke skuffet", messet bedreviterne. Selv var jeg fullstendig innforstått med at jeg ville bli skuffet, uavhengig av positiv eller negativ holdning. Når noe går i dass, blir man skuffet uansett. Et jævla tåpelig utsagn, egentlig. Allikevel våger jeg ikke å stille meg positiv. Selv om jeg innerst inne er positiv som faen. Egentlig vet jeg ikke helt. Jeg er den eneste som burde vite det, siden det sies at ingen kjenner en bedre enn en selv. Trodde ikke helt på det heller. Jeg forandret meg fra dag til dag, synes jeg selv. Enkelte dager var jeg ikke til å kjenne igjen.
Det er ingenting som er mer fascinerende enn å oppdage nye sider ved seg selv, så lenge det ikke resulterer i åtte ulike personligheter. Selv har jeg ingen akutte planer om barn , noe som medfører at åtte utgaver av meg selv nok ville blitt en styrkeprøve av de sjeldne.
torsdag 30. juni 2011
mandag 27. juni 2011
,,,,,
I har fått tidenes dotta i øran etter dagens flytur til Molde. Har faktisk hatt problema med å høre me sjøl snakke, egentlig rett så befriende. I grunn e det ikkje så ofte i egentlig lytte når i sjøl formidle nokka, i e mest opptatt av å benytte me av haukeblikket for å forsikre me om at forsamlinga lytte mens i forkynne mitt budskap. Herregud, det blei ei lang setning.
Av og til hende det se at i kjem i et visst stemningsleie. Det medføre at i får en akutt trang til å informere folka rundt me om kor mye dem egentlig betyr for me og om mine varme følelsa for dem. Hvis du, slek so i, undertrykke mesteparten følelsan dine og dermed ikkje får utløp for dem, vil du etterhvert oppleve et slikt utbrudd.
I tillegg blir i så rørt av min egen godhet at i nesten må felle et par tåra. Kvalmt,ikkje sant? I e et umulig menneske, har i funne ut. I e fylt av så mange rarheta, så mange merkelige tanka og oppfatninga, selsomme innfall og tragiske tendensa. Men det e greit, i har akseptert min skjebne. Akkurat no e i litt småfull og alt for trøtt til at i orke å gå i dybden på akkurat ka den omhandle. I skriv egentlig bare for å skrive no. I lid i grunn av ei gigantisk skrivesperre om dagen, det eneste som kjem e oppgulp og unødvendige ytringa uten feste i nokka som helst nevneverdig. I finn det innlegget her så hjernedødt at i faktisk begynte å slagge litt av kjedsomhet. I tror i må rulle kråke på stua eller innkvart. Ikkje det at i kan å rulle kråke da, men det e ei anna historie. Men det e i hvert fall kjekt å vite at i har muligheten til å tørrtrene litt på akkurat den ferdigheten, i og med at i e aleine hjemme. Nei, off. I går å legg me i dusjen.
Av og til hende det se at i kjem i et visst stemningsleie. Det medføre at i får en akutt trang til å informere folka rundt me om kor mye dem egentlig betyr for me og om mine varme følelsa for dem. Hvis du, slek so i, undertrykke mesteparten følelsan dine og dermed ikkje får utløp for dem, vil du etterhvert oppleve et slikt utbrudd.
I tillegg blir i så rørt av min egen godhet at i nesten må felle et par tåra. Kvalmt,ikkje sant? I e et umulig menneske, har i funne ut. I e fylt av så mange rarheta, så mange merkelige tanka og oppfatninga, selsomme innfall og tragiske tendensa. Men det e greit, i har akseptert min skjebne. Akkurat no e i litt småfull og alt for trøtt til at i orke å gå i dybden på akkurat ka den omhandle. I skriv egentlig bare for å skrive no. I lid i grunn av ei gigantisk skrivesperre om dagen, det eneste som kjem e oppgulp og unødvendige ytringa uten feste i nokka som helst nevneverdig. I finn det innlegget her så hjernedødt at i faktisk begynte å slagge litt av kjedsomhet. I tror i må rulle kråke på stua eller innkvart. Ikkje det at i kan å rulle kråke da, men det e ei anna historie. Men det e i hvert fall kjekt å vite at i har muligheten til å tørrtrene litt på akkurat den ferdigheten, i og med at i e aleine hjemme. Nei, off. I går å legg me i dusjen.
tirsdag 21. juni 2011
That legendary divorce is such a bore.
Husveggene i den trange gata slenger lyden av føttene hans som treffer den våte asfalten tilbake i ansiktet som et hardt slag. Sjokket over føttene som fortsatt bærer ham, får ham til å løpe enda raskere. Det var en selvutviklet teknikk mot søvnproblemene han en sen vinternatt hadde pønsket ut. Mennesker som sovnet i det hodet traff puta, hadde alltid forundret ham. Hvordan var det egentlig mulig? Tankene førte han langt avgårde, men ikke til det stedet hvor underbevisstheten styrte drømmene. Han var fortsatt våken, fortsatt tilstede. Drømmene styrtes av bevisstheten. Han følte seg aldri mer våken enn i de stundene han visste de fleste menneskene i verden lå i sin dypeste søvn. Det gjorde ham urolig, stresset, på en måte. I følge han selv var det en velutviklet teori han utførte i praksis. Ved å slite ut det kroppslige, var han rimelig sikker på at psyken måtte følge etter. Det hang jo sammen, på en måte. Han løp derfor til musklene var så ømme, at selv den enkle bestigelsen av de to trappetrinene som førte ham innendørs igjen, virket som en styrkeprøve fra helvete.
Svett og utmattet, åpnet han sakte døren inn til rommet han så inderlig mislikte. Det var så og si ingenting ved de 12 kvadratmeterne han fant nevneverdig interessant. Det var som et slags fengsel, hvor han hver kveld ble forvist til flere timers ufrivillig våkenhet. Han kunne høre henne. Høre henne offe seg. Høre henne trygle og be, høre henne uttrykke frustrasjon over at ingenting ble som hun hadde ønsket. Han var usikker på om hun var innforstått med husveggenes tykkelse. Visste hun at han hørte henne? Bare tanken fikk det til å gå kaldt nedover den allerede nedkjølte og regnvåte ryggen hans.
Lakenet klistret seg til ryggen som en litt innpåsliten kjæreste. Han trakk pusten, slapp den tungt, nesten litt oppgitt ut igjen, i håp om at hun for en gangs skyld skulle høre ham.
Han stirret opp i taket, det glodde olmt tilbake. I frustrasjon hadde han forsøkt å male det i yndlingsfargen, et slags tappert forsøk på å gjøre det penere å se på, mer beroligende. I stedet ble han liggende å irritere seg over det uferdige arbeidet. Hun påpekte ofte det. Hvordan han aldri klarte å fullføre noe, hvor viljesvak og tafatt han var. Hvor mye han lignet ham. Mer fikk han i grunn aldri vite. Han ble kun nevnt i forbindelse ved hans egne negative karaktertrekk. Han lurte ofte på hvor han egentlig befant seg, hvem han var. Hvor han hadde vært de gangene han som liten hadde stilt spørsmålstegn ved hans fravær. Han mumlet ordet med hjelp av et utpust, i tilfelle hun lyttet. "Pappa".
Svett og utmattet, åpnet han sakte døren inn til rommet han så inderlig mislikte. Det var så og si ingenting ved de 12 kvadratmeterne han fant nevneverdig interessant. Det var som et slags fengsel, hvor han hver kveld ble forvist til flere timers ufrivillig våkenhet. Han kunne høre henne. Høre henne offe seg. Høre henne trygle og be, høre henne uttrykke frustrasjon over at ingenting ble som hun hadde ønsket. Han var usikker på om hun var innforstått med husveggenes tykkelse. Visste hun at han hørte henne? Bare tanken fikk det til å gå kaldt nedover den allerede nedkjølte og regnvåte ryggen hans.
Lakenet klistret seg til ryggen som en litt innpåsliten kjæreste. Han trakk pusten, slapp den tungt, nesten litt oppgitt ut igjen, i håp om at hun for en gangs skyld skulle høre ham.
Han stirret opp i taket, det glodde olmt tilbake. I frustrasjon hadde han forsøkt å male det i yndlingsfargen, et slags tappert forsøk på å gjøre det penere å se på, mer beroligende. I stedet ble han liggende å irritere seg over det uferdige arbeidet. Hun påpekte ofte det. Hvordan han aldri klarte å fullføre noe, hvor viljesvak og tafatt han var. Hvor mye han lignet ham. Mer fikk han i grunn aldri vite. Han ble kun nevnt i forbindelse ved hans egne negative karaktertrekk. Han lurte ofte på hvor han egentlig befant seg, hvem han var. Hvor han hadde vært de gangene han som liten hadde stilt spørsmålstegn ved hans fravær. Han mumlet ordet med hjelp av et utpust, i tilfelle hun lyttet. "Pappa".
mandag 13. juni 2011
Pollenallergi
I har ikkje tellinga på kor mange "romana" i har forsøkt å skrive. Hver eneste gang i les ei bok som bergtar me, forsøke i febrilskt å skrive mi ega. Dessverre kommer i sjeldent lenger enn til første kapittel. For det første, så eig i ikkje nokken som helst slags form for sjølkontroll, og for det andre e i ikkje disiplinert og for det tredje e i så utålmodig at selv den mest kravstore NAV-klienten virke tålmodig i forhold. I miste for så vidt inspirasjonen stort sett med en gang, i og med at i overbevise me sjøl om at i aldri kjem til å prestere å skrive ferdig ei bok. + at i kan ikkje se for me at nokken kjem til å gidde å lese den heller. Det eneste i for så vidt e interessert i e me sjøl, og i tror IKKJE nokken har interesse av å lese ei bok på 300 sida om me. Det e fint lite å si ass. Eller egentlig ikkje, men det e ikkje av interesse for nokken andre enn dem som faktisk kjenne me veldig godt og forstår tankegangen min. Speaking off utålmodig, i e den typen som helst vil at ting ska skje på dagen. I hate å vente. Det e det verste i veit. I får nervesammenbrudd hvis i må vente meir enn 10 minutt på trikken, f.eks. (Trikk e btw et kollektivt framkomstmiddel,for dokker som muligens har tilhørighet på bøgda,kor 240 e det eneste framkomstmiddelet). (Kan også sammenlignes med en stor, bråkete, treigere versjon av buss). (Også går den på skinna da, ikkje det e synomymt med uttrykket "no går alt på skinna", for det e absolutt ikkje tilfelle. Det eneste som "går på skinna" e trikken sjøl, altså fysisk). Shit, det va den heftigste patronizen i har lirt av me på fleire uka. Fyfaen, så deilig.
I tenkte i skulle kjøre ei mini-utgave av "ting som irritere me".
Here goes:
I blir nevneverdig forbanna av folk som meine det e koselig å våkne opp til lyden av fuglekvitter. Det e faen me så lite koselig. I kan strekke me til at det e "koselig".
I hate (eller egentlig kan i ikkje si at i hate, for hvis man hate, så betyr det at det e en form for kjærlighet inne i bildet) derfor velge i å si at i e så JÆVLA likegyldig (ikkje at det bær nokka preg av troverdighet heller, ettersom i faktisk har valgt å dedisere et innlegg til folka, men hallo, dokker skjønne.. Irritere me over, kan i vel si) irritert på intetsigende folk som ska romantisere hver minste detalj på moder jord. Alt ska vær så forjævlig koselig heile tida. Sorry ass, men at fugla sitt å vræle uttafor vinduet mitt når i forsøke å sove, det e faen me ALT anna enn koselig. Det e så irriterende at i faktisk får nyresvikt bare av tanken. Hadde i bare klart å lokalisere våpenskapet til typen til mamma, skulle i faen me ha plafra dem ned heile gjengen. (Fuglan eller folka, spør du? Nja, fri tolkning e tillatt). Folk som lytte til fuglekvitter, mens dem danse glad og fornøyd bortover landeveien med en nyplukka bukett med hestehov må vær nokka av den skumleste og kvalmeste tanken hjernen min e i stand til å produsere. Og skulle det være tilfelle at i en "vakker" dag bevitne herligheten, e det bare å melde se inn i blindeforbundet så raskt det lar se gjøre. Det e en kvalmende illusjon av det mannen i gata vil karakterisere som "koselig". Og enda "koseligere" blir det hvis du legg til et gammelt, litt knitrete opptak av en hyperpositiv og bonderomantisk sang av Alf Prøysen. I blir direkte kvalm, utvikle snart akutt spysjuke bare av tanken.
Ikkje en gang PRØV å få me til å skrive om måsa.. Da kjem i til å selvdestrueres av irritasjon. Og nei, i e ikkje premenstruell, det går faktisk an å være irritert ellers i måneden også. Men egentlig e i ganske fornøyd, da.
Okei, i må bare uttrykke mitt hat mot måsa. I love å ta det i korte trekk.
For å sæ det slek da.. Til dokker som går å bekymre dokker for å bli akutt snik-islamisert, har dokker i det heile tatt dratt hode ut av ræva og sett dokker rundt? Det faretruende i ta landet her har ingenting med Islam å gjør, dem skumleste e til og med kvit og grå (Av lik etnisitet som nordmenn, med andre ord). Nemlig, MÅSEN. Måsen e det skumleste som eksistere på denna planeten. I må gå en omvei på fleire mil hver gang i ska hjem fra byen, for å unngå å bli truffe av klasebomban til "den hvite fare". Det e ingen som e flinkere til å terrorisere enn måsen. Måsen e 29393284 verre enn Bin Laden. Han virka faktisk koselig i forhold. Meir behagelig stemme hadde han også. Det va faen ikkje ofte han gjor en offentlig opptreden, kun på Al-Jazeera et par ganga i året, mens måsen hyle og vræle døgnet rundt. Al-Qaida burde virkelig studere måsens atferd, kunne sikkert plukka opp et par tips og triks. I BARE SIR DET: måsen e det eneste levende vesenet vesten burde frykte.
I ska btw få mitt eget program på Discovery, "the måse-hunter". Blir litt Bear Grylls møte Mythbusters. Ska forsøke å bevise om det e mulig å leve i et fredfult fellesskap sammen med måsen, samtidig som i lære bort overlevelsesteknikka i møte med detta livsfarlige rovdyret.
I tenkte i skulle kjøre ei mini-utgave av "ting som irritere me".
Here goes:
I blir nevneverdig forbanna av folk som meine det e koselig å våkne opp til lyden av fuglekvitter. Det e faen me så lite koselig. I kan strekke me til at det e "koselig".
I hate (eller egentlig kan i ikkje si at i hate, for hvis man hate, så betyr det at det e en form for kjærlighet inne i bildet) derfor velge i å si at i e så JÆVLA likegyldig (ikkje at det bær nokka preg av troverdighet heller, ettersom i faktisk har valgt å dedisere et innlegg til folka, men hallo, dokker skjønne.. Irritere me over, kan i vel si) irritert på intetsigende folk som ska romantisere hver minste detalj på moder jord. Alt ska vær så forjævlig koselig heile tida. Sorry ass, men at fugla sitt å vræle uttafor vinduet mitt når i forsøke å sove, det e faen me ALT anna enn koselig. Det e så irriterende at i faktisk får nyresvikt bare av tanken. Hadde i bare klart å lokalisere våpenskapet til typen til mamma, skulle i faen me ha plafra dem ned heile gjengen. (Fuglan eller folka, spør du? Nja, fri tolkning e tillatt). Folk som lytte til fuglekvitter, mens dem danse glad og fornøyd bortover landeveien med en nyplukka bukett med hestehov må vær nokka av den skumleste og kvalmeste tanken hjernen min e i stand til å produsere. Og skulle det være tilfelle at i en "vakker" dag bevitne herligheten, e det bare å melde se inn i blindeforbundet så raskt det lar se gjøre. Det e en kvalmende illusjon av det mannen i gata vil karakterisere som "koselig". Og enda "koseligere" blir det hvis du legg til et gammelt, litt knitrete opptak av en hyperpositiv og bonderomantisk sang av Alf Prøysen. I blir direkte kvalm, utvikle snart akutt spysjuke bare av tanken.
Ikkje en gang PRØV å få me til å skrive om måsa.. Da kjem i til å selvdestrueres av irritasjon. Og nei, i e ikkje premenstruell, det går faktisk an å være irritert ellers i måneden også. Men egentlig e i ganske fornøyd, da.
Okei, i må bare uttrykke mitt hat mot måsa. I love å ta det i korte trekk.
For å sæ det slek da.. Til dokker som går å bekymre dokker for å bli akutt snik-islamisert, har dokker i det heile tatt dratt hode ut av ræva og sett dokker rundt? Det faretruende i ta landet her har ingenting med Islam å gjør, dem skumleste e til og med kvit og grå (Av lik etnisitet som nordmenn, med andre ord). Nemlig, MÅSEN. Måsen e det skumleste som eksistere på denna planeten. I må gå en omvei på fleire mil hver gang i ska hjem fra byen, for å unngå å bli truffe av klasebomban til "den hvite fare". Det e ingen som e flinkere til å terrorisere enn måsen. Måsen e 29393284 verre enn Bin Laden. Han virka faktisk koselig i forhold. Meir behagelig stemme hadde han også. Det va faen ikkje ofte han gjor en offentlig opptreden, kun på Al-Jazeera et par ganga i året, mens måsen hyle og vræle døgnet rundt. Al-Qaida burde virkelig studere måsens atferd, kunne sikkert plukka opp et par tips og triks. I BARE SIR DET: måsen e det eneste levende vesenet vesten burde frykte.
I ska btw få mitt eget program på Discovery, "the måse-hunter". Blir litt Bear Grylls møte Mythbusters. Ska forsøke å bevise om det e mulig å leve i et fredfult fellesskap sammen med måsen, samtidig som i lære bort overlevelsesteknikka i møte med detta livsfarlige rovdyret.
torsdag 9. juni 2011
Speil, speil på veggen der... Oi, sju års ulykke, gitt.
I syns det e en skummel tanke at mange av oss muligens ska gå gjennom livet uten å være fornøyd med oss sjøl. I har sjøl levd store dela av livet mitt med ekstrem usikkerhet i forhold til både egen person og kropp. I har sikkert blitt kalt hvert eneste ord i boka, men på en eller anna måte har i klart å fortrenge det. Det ville vært selvutslettende og skulle la andres tanketomme utsagn prege tankan. I vil nok aldri bli heilt komfortabel med me sjøl, i har fortsatt problema med det å skulle være naken foran et anna menneske. Da hjelp det nemlig lite å skjule se bak arrogansen, sarkasmen eller ironien. Da e i tvers igjennom sårbar. I blir som en liten forlatt fugl. "Plukk me opp, for faen! I vil tilbake til reiret!". Det virke som om det utseendemessige har fanga opp alt av interesse, det indre blir kun en bonus.
I har egentlig vendt me til tanken om at i aldri kommer til å bli som "alle andre". I e av den oppfatning at i ikkje ville vært som i e, uten mine x antall kilo for mye. Sjøl om i ofte har vurdert å benytte me av hagesaksa, men i fare for å berøre nokken vitale indre organa, har i latt være. I e drittlei av å ikkje være fornøyd med me sjøl, av og ikkje kunne verdsette egenskapa og positive trekk hos me sjøl, kun basert på usikkerheten rundt mitt fysiske utseende. Det e slike sinnssyke tanka som bare bør skyves vekk og erstattes av tanka som betyr nokka, tanka som styrke selvbildet. Det e alt for enkelt og kun lytte til det negative, tro me.. 24/7. Men det e forbanna destruktiv atferd. Går man rundt og konstant tenke "i ekke bra nok, i e dum, i e feit, i e stygg, ingen vil ha me", vil det mest sannsynlig reflekteres på utsida, og medføre at man faktisk blir ENDA styggere. Tenk på det neste gang. Selvtillit e vanskelige saker, min like å svikte me i stunda der i treng den mest, btw... Men den e så jævla viktig.
Kan btw meddele at den QLE metoden ofte sett i amerikanske high school-komedia, som går ut på å skrive lappa med positive trekk ved se sjøl å henge opp på baderomsspeilet IKKJE fungere. Det skape kun irritasjon. I blei irritert fordi i hadde vært ekstremt jovial på et par av punktan. Se der vett, negativiteten skinn igjennom. Jaja, en ting e i hvert fall viktig å huske: Det kunne alltids vært verre. Se på barna i Afrika.
I har egentlig vendt me til tanken om at i aldri kommer til å bli som "alle andre". I e av den oppfatning at i ikkje ville vært som i e, uten mine x antall kilo for mye. Sjøl om i ofte har vurdert å benytte me av hagesaksa, men i fare for å berøre nokken vitale indre organa, har i latt være. I e drittlei av å ikkje være fornøyd med me sjøl, av og ikkje kunne verdsette egenskapa og positive trekk hos me sjøl, kun basert på usikkerheten rundt mitt fysiske utseende. Det e slike sinnssyke tanka som bare bør skyves vekk og erstattes av tanka som betyr nokka, tanka som styrke selvbildet. Det e alt for enkelt og kun lytte til det negative, tro me.. 24/7. Men det e forbanna destruktiv atferd. Går man rundt og konstant tenke "i ekke bra nok, i e dum, i e feit, i e stygg, ingen vil ha me", vil det mest sannsynlig reflekteres på utsida, og medføre at man faktisk blir ENDA styggere. Tenk på det neste gang. Selvtillit e vanskelige saker, min like å svikte me i stunda der i treng den mest, btw... Men den e så jævla viktig.
Kan btw meddele at den QLE metoden ofte sett i amerikanske high school-komedia, som går ut på å skrive lappa med positive trekk ved se sjøl å henge opp på baderomsspeilet IKKJE fungere. Det skape kun irritasjon. I blei irritert fordi i hadde vært ekstremt jovial på et par av punktan. Se der vett, negativiteten skinn igjennom. Jaja, en ting e i hvert fall viktig å huske: Det kunne alltids vært verre. Se på barna i Afrika.
fredag 3. juni 2011
Et eller anna pompøst fremmedord som får me til å virke smartere.
I skulle akkurat til å innta den faste fosterstillinga å gjøre me klar for et par hardcore tima med søvn, i det hjernen min plutselig begynte å koke. "Detta må i få ut", tenkte i. "Får vel blogge litt da". MEN DA VETT, reiste spørsmålet se.. KA i HEELVETE ska i blogge om!? I har jo som prinsipp at i ikkje vil gå i detalj om mitt privatliv på bloggen, så det betyr dermed at i e avhengig av et tema hver gang i ska skrive ned nokka tanketomt dritt. Men det skjer jo ingenting!? I kunne jo selvfølgelig skreve side opp og side ned om kor irriterende idiotisk headlinesa på tv2-nyhetern e, men kor faaen e underholdningsverdien i det da!? Jo, ca like bra som headlinesa på tv2-nyhetern, juuust sayin'. MEN så kom i på aaaat -->
Herregud, det her e ikkje spesielt langt unna en sensasjon, folkens! I e offisielt 3 innlegg fra 100 (HUNDRE). Det e heilt sinnssykt. I va forbanna sikker på at i kom til å ligge med 100 stk før i faktisk orka å skrive 100 innlegg. I tok ikkje feil da.. EHHEHEHEEH. JOda, i gjor det. Litt.
Bloggen innehold i hvert fall svært lite kontinuitet, det ska være snickers og twist. Det e stort sett et eller anna ræl i kjem på i farta, og som i får en uavbrutt trang til å skrive ned så raskt fingran mine klare å bevege se - Og det e ganske fort, til tross for min motoriske svikt. E faen ikkje rart i va en jævel på blokkfløyte, som i har fortalt ca 100 ganga før. Der insinuere i kanskje at i har skreve om blokkfløyte i hvert innlegg, det har i ikkje. Det va bare en overdrivelse for at dokker skulle skjønne at i ganske ofte nevne at i e en jævel på blokkfløyte. Se, det gjor i det igjen, gitt. Der patroniza i dokker også, sånn btw. Og der gjor i det faktisk en gang til. Og enda en gang. I kan fortsette slik i i hvert fall 100 innlegg til, stopp me, vær så snill.
I kan meddele at i for øyeblikket befinn me i Molde. Altså, i e hjemme for sommeren. Det e alltid litt merkelig å returnere til byen som har oppfostra me, og som i har gitt alt i har å gi. Spydd bak hver busk, urinert offentlig stort sett der det finnes offentlighet, traska i hver ei gate, ledd, grått, hylt - GUD, hakket før i blir emosjonell. I blir fjorten år i hodet igjen. I uvitende tilstand, styrt av underbevisstheten, fant i me sjøl på vei til den lokale musikksjappa for å kjøpe "HIM - greatest hits". I det i snappa out of it, skjønte i faen ikkje dritten.
I måtte ta me kraftig sammen, hviske til me sjøl med sammenbitte tenner "Pernille, du e voksen no!".
I kan også meddele at i heller ikkje har forandra gamle vaner når det kjem til det å skulle levere bøker på biblioteket. Da i kom hjem låg det to frustrerte brev fra det lokale biblioteket om at i no MÅTTE komme å levere sa bøkern, før dem hadde me tvangslobotomert og sendt ut på ei øde øy (Gossen, der man blir innavla med heile slekta si og stengt inne i et hus, en ganske hardcore form for Big brother). Ekke rart det klikke vett. Problemet e bare at i finn det ekstremt flaut å skulle levere bøker for seint. I får et ekstremt anfall av sosial angst. Rødme, kjenne svettebarten presse på.. Derfor vurdere i bare å slenge litt cash inn i bøkern og smette dem inn i luka etter stengetid. Oi, ingen seksuelle referansa der, altså.
HERREGUD. Ka faen e det i sitt å skriv om? e et under at et såpass lavpanna individ har prestert å trøkke ut nesten 100 innlegg. Det samme kan vel sies om enkelte småbarnsmødre. jaja, neinei.
Herregud, det her e ikkje spesielt langt unna en sensasjon, folkens! I e offisielt 3 innlegg fra 100 (HUNDRE). Det e heilt sinnssykt. I va forbanna sikker på at i kom til å ligge med 100 stk før i faktisk orka å skrive 100 innlegg. I tok ikkje feil da.. EHHEHEHEEH. JOda, i gjor det. Litt.
Bloggen innehold i hvert fall svært lite kontinuitet, det ska være snickers og twist. Det e stort sett et eller anna ræl i kjem på i farta, og som i får en uavbrutt trang til å skrive ned så raskt fingran mine klare å bevege se - Og det e ganske fort, til tross for min motoriske svikt. E faen ikkje rart i va en jævel på blokkfløyte, som i har fortalt ca 100 ganga før. Der insinuere i kanskje at i har skreve om blokkfløyte i hvert innlegg, det har i ikkje. Det va bare en overdrivelse for at dokker skulle skjønne at i ganske ofte nevne at i e en jævel på blokkfløyte. Se, det gjor i det igjen, gitt. Der patroniza i dokker også, sånn btw. Og der gjor i det faktisk en gang til. Og enda en gang. I kan fortsette slik i i hvert fall 100 innlegg til, stopp me, vær så snill.
I kan meddele at i for øyeblikket befinn me i Molde. Altså, i e hjemme for sommeren. Det e alltid litt merkelig å returnere til byen som har oppfostra me, og som i har gitt alt i har å gi. Spydd bak hver busk, urinert offentlig stort sett der det finnes offentlighet, traska i hver ei gate, ledd, grått, hylt - GUD, hakket før i blir emosjonell. I blir fjorten år i hodet igjen. I uvitende tilstand, styrt av underbevisstheten, fant i me sjøl på vei til den lokale musikksjappa for å kjøpe "HIM - greatest hits". I det i snappa out of it, skjønte i faen ikkje dritten.
I måtte ta me kraftig sammen, hviske til me sjøl med sammenbitte tenner "Pernille, du e voksen no!".
I kan også meddele at i heller ikkje har forandra gamle vaner når det kjem til det å skulle levere bøker på biblioteket. Da i kom hjem låg det to frustrerte brev fra det lokale biblioteket om at i no MÅTTE komme å levere sa bøkern, før dem hadde me tvangslobotomert og sendt ut på ei øde øy (Gossen, der man blir innavla med heile slekta si og stengt inne i et hus, en ganske hardcore form for Big brother). Ekke rart det klikke vett. Problemet e bare at i finn det ekstremt flaut å skulle levere bøker for seint. I får et ekstremt anfall av sosial angst. Rødme, kjenne svettebarten presse på.. Derfor vurdere i bare å slenge litt cash inn i bøkern og smette dem inn i luka etter stengetid. Oi, ingen seksuelle referansa der, altså.
HERREGUD. Ka faen e det i sitt å skriv om? e et under at et såpass lavpanna individ har prestert å trøkke ut nesten 100 innlegg. Det samme kan vel sies om enkelte småbarnsmødre. jaja, neinei.
torsdag 2. juni 2011
I vil også hjelpe barna i Afrika
Av og til føles det ut som om i ikkje eksistere i samme verden som resten av mine medmenneska. I oppleve øyeblikk kor i "dett vekk" litt. Det føles ut som om i bare forsvinn fra alle andre, sig sakte, men sikkert inn i min egen verden. Herregud, detta her kan tilsynelatende virke som begynnelsen på NOK et emo-innlegg, men slapp av, det ska nok utvikle se til humoristisk runke-materiale etterhvert. I følte bare for å innlede dypt, så får det bare fade ut i svada.. I virke sikkert mentalt forstyrra, i e faktisk ikkje heilt sikker på om det e tilfelle, men slike stunda får me virkelig til å undre.
I har bemerka me at det e svært populært å informere andre om at sommeren endelig har meldt sin ankomst. I tenkte i ikkje kunne være nokka dårligere, ergo: DET E SOMMER.
I har egentlig ikkje nokka spesiell formeining om sommeren. Den kjøpte du ikkje? Selvfølgelig har i ei meining om sommeren. Det finnes lite på denna herpa planeten i ikkje har ei formeining om. Heldigvis. Det e viktig med meininga. Hvis ikkje sitt du der som en tanketom primat uten et jævla innspill til nokka som helst, mens slagget renn nedover og spare d for kveldens dusj. I HATE faktisk folk som ikkje gidd å gjør se opp ei meining. Du gidd vett, men du KLARE det rett og slett ikkje. Hjernekapasiteten din sett stopper allerede FØR prosessen e iverksatt.
Men det som verre e, e folk som nekte å akseptere at det går an å ha forskjellige meininga om en sak. I e jo stort sett uenig med dem fleste som befinn se på høyresida (og da inkludere i AP), MEN i akseptere at dem ikkje meine det samme som me. Ja, et par av dem burde muligens vært innelåst på lukka avdeling på Gaustad, men det e en anna sak. Et par av dem e sikkert det også, slek btw.
Sorry hvis detta her ikkje heng sammen i det heile tatt, men i har ingen form for aktivitet i hodet mitt i dag. I har bare gått rundt og lirt av me det ene usammenhengende utsagnet etter det andre. + et par ekstremt tørre ordspill.
I har nemlig bakt bolla, nokka som appellere til min fascinasjon for ordspell. Det finnes uante muligheta. Kunne skreve ei 50349 siders bok med KUN bolle-ordspill, faktisk. Men i ska ikkje gjør det da, for det orke i ikkje. I orke ikkje skrive ta blogginnlegget her heller, egentlig. Skjønne ikkje koffor i gjør det. I begynte, så tenkte i "jaja, kan no hende det kjem nokka spenstig etterhvert" .... Så feil tok i, altså. Jaja.
I har bemerka me at det e svært populært å informere andre om at sommeren endelig har meldt sin ankomst. I tenkte i ikkje kunne være nokka dårligere, ergo: DET E SOMMER.
I har egentlig ikkje nokka spesiell formeining om sommeren. Den kjøpte du ikkje? Selvfølgelig har i ei meining om sommeren. Det finnes lite på denna herpa planeten i ikkje har ei formeining om. Heldigvis. Det e viktig med meininga. Hvis ikkje sitt du der som en tanketom primat uten et jævla innspill til nokka som helst, mens slagget renn nedover og spare d for kveldens dusj. I HATE faktisk folk som ikkje gidd å gjør se opp ei meining. Du gidd vett, men du KLARE det rett og slett ikkje. Hjernekapasiteten din sett stopper allerede FØR prosessen e iverksatt.
Men det som verre e, e folk som nekte å akseptere at det går an å ha forskjellige meininga om en sak. I e jo stort sett uenig med dem fleste som befinn se på høyresida (og da inkludere i AP), MEN i akseptere at dem ikkje meine det samme som me. Ja, et par av dem burde muligens vært innelåst på lukka avdeling på Gaustad, men det e en anna sak. Et par av dem e sikkert det også, slek btw.
Sorry hvis detta her ikkje heng sammen i det heile tatt, men i har ingen form for aktivitet i hodet mitt i dag. I har bare gått rundt og lirt av me det ene usammenhengende utsagnet etter det andre. + et par ekstremt tørre ordspill.
I har nemlig bakt bolla, nokka som appellere til min fascinasjon for ordspell. Det finnes uante muligheta. Kunne skreve ei 50349 siders bok med KUN bolle-ordspill, faktisk. Men i ska ikkje gjør det da, for det orke i ikkje. I orke ikkje skrive ta blogginnlegget her heller, egentlig. Skjønne ikkje koffor i gjør det. I begynte, så tenkte i "jaja, kan no hende det kjem nokka spenstig etterhvert" .... Så feil tok i, altså. Jaja.
Abonner på:
Innlegg (Atom)