Picture perfect

De tomme veggene stirret på henne som et lite tilfredsstilt publikum under en middelmådig konsert. De var nakne, hvite. Hun klødde i fingrene etter å henge opp de mange plakatene hun hadde samlet gjennom årene. De tynne, store arkene, hvor nye og gamle helter var avbildet, som et slags evigvarende bevis på glansdagene.
I esken, blant plakatene, fant hun også bilder av menneskene som sto henne nærmest. Det var fint å se hvordan de smilte til henne gjennom glasset. Selv om smilene vitnet om et livslangt bånd fylt med aksept og betingelsesløs kjærlighet, var det ikke nok for henne. Den lille stemmen hvisket fortsatt at hun ikke var god nok, kom aldri til å bli god nok. Utmattet av den selvdestruktive tankegangen, falt hun ned på en stol ved vinduet. Den massive trepulten hun hadde plassert ved vinduet for å hindre innsyn, ga ingen tegn til å bry seg i det hodet hennes traff treverket. Hjernen sendte signaler til kroppen om at dette ikke var en form for tolererbar oppførsel, og hodet begynte med ett å verke. Hun tok seg til pannen. Slik ble hun sittende.

Det føltes som timer, men klokken på veggen vitnet om at det kun var snakk om minutter. Hun kunne ikke sitte slik resten av livet. Hennes meningsløse, nærmest patetiske eksistens, begynte så vidt å synke inn. Hun var ambisiøs, men utålmodig. Hun var målrettet, men ubesluttsom. Hun var lærevillig, men demotivert. Hun hadde for lengst lagt fra seg den tilsynelatende ufravikelige evnen til og kun ta til seg negativ kritikk. Hvis hun bastant hevdet hun var god til noe, men ble motsagt, svarte stemmen at motparten mest sannsynlig hadde rett. Hun var udugelig. Tiden hadde lært henne at disse menneskene, mest sannsynlig, var av den sorten talentløse sjeler som ikke kunne unne andre framgang. Hun smilte forsiktig, turte ikke glise, det ble for pretensiøst, tenkte hun.

Hun reiste seg, gikk bort til esken som inneholdt plakatene av framtiden og fortidens helter og begynte å rulle de ut. Hun hadde gått til innkjøp av klister, populært kalt “tyggis”, i hvert fall på barneskolen. Hun mintes den tiden, hvor alt ble tatt bokstavelig, og kom fram til at hun gjennom årenes løp måtte ha spist flere kilo av den grønne udefinerbare massen. Det var et under at hun var i live, tenkte hun. Hun begynte å klistre, plasserte de grønne prikkene forsiktig i plakatens fire hjørner. Hun presset tommelen forsiktig, men presisert og bestemt mot veggen. Det ble skeivt. Hun gikk for et andre forsøk. Fortsatt skeivt. Utålmodigheten rev i henne som en innpåsliten lillebror. Hun tok tak i plakaten og rev den ned. Hun rev den i stykker.

Hun satte seg på gulvet, med hodet i hendene. Frustrert og sliten etter det massive raseriutbruddet. Hun satt slik en stund. Plutselig hørte hun en høy, skjærende lyd. Hun skvatt til og reiste seg. Det var dørklokka. Hun hadde ingen interesse av å samhandle med medmennesker på dette tidspunktet, men samtidig var det ufint å ignorere den høylytte lyden som varslet om besøk. Hun åpnet døren forsiktig. Utenfor sto de største blå øynene hun noensinne hadde sett. Hun skvatt igjen, men på den fine måten. På den måten hvor hårene på armene reiser seg, hjertet hamrer raskere og blodet fosser gjennom årene. Man får ikke sjansen til å skvette på en slik måte mange ganger i løpet av livet. Det hørte til sjeldenhetene.. Og tilfeldighetene. De blå øynene stirret spørrende og litt forundret på henne. Øynene tilhørte et ansikt. Et litt stygt, men på samme tid, pent ansikt. Et ansikt man ikke kunne beskrive, det ville ta flerfoldige døgn med stirring for å kunne gi en tilstrekkelig beskrivelse av trekkene. Ansiktet fortalte at han hadde vært vitne til utbruddet hennes. På en måte var det greit, hun hadde allerede avslørt galskapen, det var ingen hemmelighet som plutselig ville komme å skygge henne fullstendig av banen ved en senere anledning. Det var alt gjort, han hadde sett det, men allikevel benyttet seg av ringeklokka.

I hånden holdt han et sammenrullet stykke papir. Han ga det til henne. Hun rullet det ut, overraskende oppdaget hun at det var den samme plakaten hun for litt siden hadde revet i filler. Hun smilte skeivt.

Kinnet hadde festet seg til treverket, det stakk litt i det hun dro det vekk fra den klamme bordplaten. Forfjamset, reiste hun seg. Kulden i rommet slo i mot henne. I det hun strakk seg for å lukke det åpne vinduet, tenkte hun at drømmen kunne vært virkelig, hadde hun bare husket å åpne persiennene.