Singeltilværelsen begrunnes ytterligere.

Koffor har det se sånn at man ofte forelske se vilt og hemningsløst i uoppnåelige persona? I f.eks har jo vært ekstremforelska i Leonardo DiCaprio. Det gikk til såpass lengda at i vurderte å gå til fysisk angrep på Kate Winslet fordi ho fikk ha se med han i Titanic. Rommet mitt va tapetsert med bilda av han, i hadde fleirfoldige t-skjorta (seff innkjøpt i en av dem fargerike og overprisa jazzbodan), smykka med bilde av han, alle bøker og blada. I skreiv til og med kjærlighetsbrev til han. I la for så vidt også med et bilde av me sjøl.

Kort beskrivelse av bildet: På den tida syns i det va ekstremt attraktivt med tjukke sportsgensera, da av typen addidas. Gjerne blå med ei stor gul stripe over det underutvikla brystet. Samtidig va det sykt digg med tjukt hår og en pannelugg som nådde me til haka. Stakkars, stakkars Leonardo.
For å forklare min mentale tankegang og kognitive utvikling på den tida, så blei i faktisk forundra over at han ikkje svarte.
Brevet inneholdt også kjærlighetserklæringa som "you're my tamagotchi og you're my lollipop" etter som engelskkunnskapan va temmelig begrensa til fri tolkning av diverse spice girls sanga.

Som sagt, blei min kjærlighet aldri besvart.

Etter at svaret fra Leo (som i kalle han) uteblei, kjølna også følelsan. Dermed kom det en ny æra av romanse inn i livet mitt. Nemlig en spenstig averøying ved navn Magne Hoset(h). På den tida va vel han rundt 19 år, mens i va 11. I va så forelska i han at i brukte å følge etter han på butikken. I fikk også mamma til å kjøre rundt i nabolaget hans for å finne ut kor han bodde. "kom, no fær vi å ser etter huset til Magne!" ..... I klipte ut alt av avisartikla og bilda, som i pent og pyntlig hang opp over senga mi og ømt kyssa før i la me om kvelden. I klarte så vidt tanken på å være langt borte fra Magne. Så sommerferien i Bø i Telemark blei dermed et helvete. I grein me i søvn. I ville bare hjem til Magne. Detta medførte dermed at i måtte medbringe bilda av han på leirskolen, som i hadde under puta når i sov. I brukte også å ringe til han, for å så legge på når han tok telefonen.

Uansett ka folk sa, så protesterte i hardnakka på at detta va avstandsforelskelse. Det va det ikkje nei! Det her va EKTE kjærlighet. Og det e det fortsatt.

Og i spør me sjøl koffor i e singel..?

Hold kjeft, i spille icy tower.

Lure litt på om man får bot av å spy på folk? Mange vil vel kanskje påpeke at den skyldfølelsen og skammen man får av å utføre den type handling vil være nok i se sjøl.. Da tenke i: ka om den skyldfølelsen og skammen ikkje eksistere? Det får me for så vidt også til å tenke: Men, i e jo kanskje tidenes samvittighetsmenneske. I får dårlig samvittighet hvis i snur på en stein lzm. Syns liksom ikkje det e min plass å skulle flytte den steinen fra dens naturlige habitat. I har verken nok kunnskap eller forståelse angående steina til å skulle gjøre en slik vurdering.

I har der i mot ganske mye kunnskap og forståelse for andre menneska sin væremåte og ufordragelighet, etter som i dag etter dag e vitne til nye, og for så vidt, gamle, håpløse tilfella av menneskearten. Dokker tror sikkert i referere til mitt studievalg, det gjør i ikkje. I referere til mannen i gata. Sånn som f.eks i dag da, så va det nokken som smilte til me på bussen. HALLO, klokka e halv åtte om morraen, i har så vidt fått munnen ut av dens gapende og siklende tilstand, så dokker må på ingen måte tro at i e i stand til å SMILE. Smiling foretas ikke før tidligst etter klokka 12.

I kan ikkje forstå nokka anna enn at han hadde lyst til å drepe me. For man må serri være sosiopat for å smile til folk i en fullstappa buss klokka halv åtte om morraen.

Blir for så vidt også rimelig oppgitt, irritert og frustrert over det enkelte skriv på facebook. Unnskyld me, HAR du ikkje et liv? et eget liv? Folk har en tendens til å BARE skrive om kjæresten sin. Unnskyld me, har ikkje kjæresten din sin egen facebook? Og hvis i e på minussida av skalaen interessert i ka i helvete du skulle foreta d, så kan du jo bare begynne å fundere etter beste evne kor interessert i e i ka kjæresten din gjør på. SERRRRRRRRRIØST. I blir så jævlig sint. Det e sånne ting so får me til å miste fullstendig livsgnisten. Blir liggende å vugge i fosterstilling mens i prøve å komme på andre ting som irritere me meir. Som f.eks blokkfløytespilling og joviale menneska.

lolololololol

I dag, når i va på vei hjem.. så slo tanken me "e det seriøst bare i som e tilnærma lik normal i den verden her?" Folk går rundt å glise til andre på gata.. Hvis i NOKKENSINNE har prestert å smile til nokken på gata, så må det ha vært et smil av rein avsky. Som en slags alternativ reaksjon for å ikkje å spy dem midt i tryne. I har ingen interesse av å vise nokken form for positiv annerkjennelse i forhold til andre menneska. Dem irritere me bare. Seriøst. Bare dem i ikkje kjenne da. Alle i kjenne like i.. litt.

Det bare provosere me sånn skikkelig. Folk som faktisk tar glede i og finn det beroligende å plukke blomster. Stakkars blomstern! Hadde du likt om nokken hadde kommet å røska d opp av jorda og plassert d på kjøkkenbordet, mens dem et par ganga for dagen trykte nesa si inn i tryne ditt og sniffa inn lukta? Hørtes ut som en eller anna sykt pervo pornofilm.. Ville mye heller sett en sadistisk pornofilm med jernrør og blylodd enn å springe rundt i marka i en kvit blomsterkjole mens i sang en eller anna sang om kor fantastisk det e å leve. I hate all form for sånne søte, tilgjorte, "koselige" aktiviteta som alle ska bedrive fordi dem e så jævlig romantiske. Kanke fatte at folk faktsik fortsatt tror dem ska oppleve ekte kjærlighet. Det nærmeste i kommer til ekte kjærlighet e når i ser en bøgdekjepp som står å grin uttafor esso fordi han akkurat kom forseint til årets største pølsefest.