Jeg har bestandig vært redd for mørket, men ikke av den grunn at et menneske muligens skal kunne komme til å skade meg, men på bakgrunn av min frykt for det overnaturlige. Jeg har de siste dagene erfart at intet kan skremme mer enn mennesket selv. Aldri før har jeg lugget i stummende mørke og funnet det nødvendig å skru på lyset fordi frykten tok overhånd. Det skremmer meg at dette mennesket en gang i tiden, for lenge siden, var omtrent som deg og meg. Han var en gang et uskyldsrent spedbarn. Uvitende om at han en gang skulle utvikle seg til å bli vår tids største monster.
Tanken om at dette muligens ikke er et engangstilfelle, men at andre mennesker også kan ha denne grenseløse, grensesprengende ondskapen iboende, er så skremmende at jeg, for å kunne bevare min egen forstand, ikke orker å dvele ved tanken.
Det skremmer meg at denne mannen i over ni år, har hatt disse tankene i hodet. I løpet av de ni årene har jeg blitt voksen, jeg har selv engasjert meg politisk med tro på en rettferdig verden, der alle mennesker, uavhengig av religiøs overbevisning, seksuell legning eller andre forskjeller, skal stå likt. Jeg har fått troen på et demokratisk samfunn, preget av ytringsfrihet og muligheter, demokrati og vekst, integrering og samhandling. Det skremmer meg at samtidig som disse tankene og ideene vokste i meg, satt denne mannen og planla å ødelegge alt det jeg trodde på og brant for.
Han tok det fineste som eksisterer i det norske samfunnet. Han tok livene til framtidige norske ledere. Han tok livet av og ødela livene til de ungdommene som inspirerer andre til å kjempe mot urettferdighet, og for rettferdighet, likhet og demokrati.
Hele Norge er i sorg. Vi forsøker å forstå, men forståelsen virker vanskelig å finne. På andre siden av den grusomme tragedien, står allikevel kjærligheten, støtten og omsorgen som har utspilt seg mellom det norske folk i etterkant av tragedien. Det er forferdelig, men samtidig godt å se. Mennesker man ikke kjenner, mennesker man aldri før har sett, strekker ut hånden for å vise omtanke. Problemene som før virket store, har blitt bittesmå. Menneskene man før tok avstand fra fordi de ikke var som deg, har plutselig blitt en del av deg. Jeg oppfordrer alle til å ta vare på litt av den følelsen, også da tiden muligens har leget litt av den verste sorgen. Vi kommer alltid til å huske disse dagene. Dagene da alt sto stille, og alle andre problemer forsvant, fordi noe annet var så langt, langt verre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar