Hjernen hennes produserte intetsigende og overfladiske skildringer av omgivelsene hun befant seg i. Hun romantiserte storbykulturen, de høye husene, trange gatene, menneskene som hastet forbi, den forsinkede kollektivtrafikken og bilene som på mystisk vis klarte å unngå kollisjon. Hun var en kvinne av verden, ikke en kvinne i verden. Hun gjorde et mentalt notat angående menneskene rundt henne. Hun var den eneste som tilsynelatende observerte de andres tilstedeværelse. Det virket ikke som om hennes medmennesker var i stand til oppfatte at de faktisk var i samhandling med andre. Det var tydeligvis dette året hvor det å kommunisere med andre, ansikt til ansikt, var fullstendig bortkastet og unødvendig. De kommuniserte, men kun via satelittsignal eller internett. Det var muligens tryggere, fasaden kunne opprettholdes.
Hun studerte de ulike ansiktsuttrykkene som kom i mot henne. Hun fant det merkelig, nesten komisk, hvordan hvert enkelt menneske hadde hundrevis av følelser gjemt et sted der inne. De viste bruddstykker av de, gjennom kroppsspråk og mimikken i ansiktet, som hun ofte fant avslørte sinnsstemningen. Hun funderte over det komplette kaos som ville meldt seg dersom menneskene rundt plutselig skulle begynne å uttrykke sine innerste lengsler, tanker og følelser på åpen gate. Det ville blitt et sirkus på lik linje med pilgrimsreisene til Mekka eller folkevandringen ut av headline-konserten på en verdenskjent festival. Vi var bygd slik, konstruert og finjustert til fingerspissene. I det offentlige rom var vi alle offentlige personer, hvor vi representerte, som oftest, dem mest vellykkede utgaven av oss selv. Utad var det intet som plaget oss, hverdagen taklet vi, livet også. Vi var mekaniske.
mandag 26. september 2011
onsdag 14. september 2011
Slår et bittelite slag for sjølironien og kline inn et lite slag for fritidsproblemet også, gett.
Faen, no har den indre stemmen preka til me igjen. I har nemlig også en genfeil som tilsir at: "Loven angående Pernilles sinnstilstand, §4.2, 2. ledd: I de stunder hvor humoristisk og/eller flaut materiale foreligger, bør og skal det deles med resten av omverdenen. Legitimert på bakgrunn av at underholdningsverdien rett og slett er så høy at menneskeheten vil lide dersom det ikke deles". Så jerra, lovpålagt og greier.
I fant nemlig ei gammel fil fylt med flotte webcambilda i har tatt av me sjøl i meget svake øyeblikk. Ka så fæla, spør du? Nei, den som visste det.
Here goes, crappy people!
Slik ser i btw ut når folk skriv teite ting på Facebook:
(Merk: Den gang da, HVER GANG NÅR).
Åh, trodde du i va ferdig no? Nei, vi har så vidt begynt.
Neida, i kødda. Ferdig..... NO!
I fant nemlig ei gammel fil fylt med flotte webcambilda i har tatt av me sjøl i meget svake øyeblikk. Ka så fæla, spør du? Nei, den som visste det.
Here goes, crappy people!
Slik ser i btw ut når folk skriv teite ting på Facebook:
(Merk: Den gang da, HVER GANG NÅR).
Åh, trodde du i va ferdig no? Nei, vi har så vidt begynt.
Neida, i kødda. Ferdig..... NO!
tirsdag 13. september 2011
Je ne sais pas.
Okei, no e i dritlei av at alle ska komme med det samme "tipset". "Koffor blogge du ikkje på bokmål, da får du fleire lesera". Altså, hvis det va lesera i va ute etter, hadde i muligens fresha opp designet på bloggen, tatt et småfrekt bilde av me sjøl, brukt det som header og skreve om hverdagslige problem, som f.eks kvisa og inngrodde hår. I kan avsløre at den egentlige grunnen til at i blogge e som følger:
1) I blir småkåt av å se kor raskt fingran mine bevege se over tastaturet. Og for å ikkje virke belastende for mine facebookvenna, velge i å benytte me av bloggen framfor å rape chatten.
2) I lid av en sjukdom som føre til at hjernen min produsere 239420938 fleire tanka samtidig enn ka som e gjennomsnittelig normalt for kvinna på min alder, sett på landsbasis. Det medføre derfor at i e nødt til å feste tankan mine til nokka. I har valgt å benytte me av det tragiske og oppbrukte konseptet - blogg. Det irritere me, egentlig. Det ordet. "blogg". E ganske kvalmt. Spesielt hvis du legg til en tjukk L.
3) perkselrfwkerkownknerwfiæoaewjripogfajeipjgipaerjgkjrgk. Fyfaen, no gikk fingran kjempefort. Sjøl om det ikkje va faktiske ord som blei nedskreve.
Nei, off. Sorry, men i har liksom mista fullstendig fatninga om dagen. I skjønne virkelig ikkje ka i bedriv. I har nemlig bestemt me for å flytte hjem. Jepp, til Modle. Og akkurat i skrivende stund forstår i det virkelig ikkje. I har nemlig en tendens til å få skikkelig angst og nervesammenbrudd i forkant av at en livsendrende avgjørelse ska utføres i praksis. I begynne å lure på om det ikkje e Oslo det e nokka feil med, men om det e me. Kanskje i rett og slett mangle evnen til å falle til ro. Ka om i blir fullstendig ulykkelig og miserabel i Molde? ka faen ska i ta me til da? Ikkje faen om i flytte igjen. Det nekte i. Det e i hvert fall helvete på jord. Nei, i orke ikkje tenke meir i no.
Just for the heck of it så slenge i med et par bilda i akkurat presterte å bla fram fra den mest inngrodde fila på heile PCen. For rundt et år sia syns i det virka ekstremt festlig å ta webcam-bilda av me sjøl når i kom hjem fra fylla,for og så sende dem på mail til en stakkars intetanende Amalie.
Runkemateriale fra øverste hylle:
Ekkje rart ho mor e stolt av sitt eneste barn. Det e faen ikkje håp. Det ekke det. Null fuckings håp. Verden, VERDEEEEEEN. I kan like godt begynne å samle på gråstein igjen.
1) I blir småkåt av å se kor raskt fingran mine bevege se over tastaturet. Og for å ikkje virke belastende for mine facebookvenna, velge i å benytte me av bloggen framfor å rape chatten.
2) I lid av en sjukdom som føre til at hjernen min produsere 239420938 fleire tanka samtidig enn ka som e gjennomsnittelig normalt for kvinna på min alder, sett på landsbasis. Det medføre derfor at i e nødt til å feste tankan mine til nokka. I har valgt å benytte me av det tragiske og oppbrukte konseptet - blogg. Det irritere me, egentlig. Det ordet. "blogg". E ganske kvalmt. Spesielt hvis du legg til en tjukk L.
3) perkselrfwkerkownknerwfiæoaewjripogfajeipjgipaerjgkjrgk. Fyfaen, no gikk fingran kjempefort. Sjøl om det ikkje va faktiske ord som blei nedskreve.
Nei, off. Sorry, men i har liksom mista fullstendig fatninga om dagen. I skjønne virkelig ikkje ka i bedriv. I har nemlig bestemt me for å flytte hjem. Jepp, til Modle. Og akkurat i skrivende stund forstår i det virkelig ikkje. I har nemlig en tendens til å få skikkelig angst og nervesammenbrudd i forkant av at en livsendrende avgjørelse ska utføres i praksis. I begynne å lure på om det ikkje e Oslo det e nokka feil med, men om det e me. Kanskje i rett og slett mangle evnen til å falle til ro. Ka om i blir fullstendig ulykkelig og miserabel i Molde? ka faen ska i ta me til da? Ikkje faen om i flytte igjen. Det nekte i. Det e i hvert fall helvete på jord. Nei, i orke ikkje tenke meir i no.
Just for the heck of it så slenge i med et par bilda i akkurat presterte å bla fram fra den mest inngrodde fila på heile PCen. For rundt et år sia syns i det virka ekstremt festlig å ta webcam-bilda av me sjøl når i kom hjem fra fylla,for og så sende dem på mail til en stakkars intetanende Amalie.
Runkemateriale fra øverste hylle:
Ekkje rart ho mor e stolt av sitt eneste barn. Det e faen ikkje håp. Det ekke det. Null fuckings håp. Verden, VERDEEEEEEN. I kan like godt begynne å samle på gråstein igjen.
mandag 12. september 2011
Den gang da, hver gang når.
Den kalde luften som varslet om skifte i årstiden, hadde meldt sin ankomst. Den brakte med seg en velkjent lukt. En lukt som kun fantes i byen hvor det hele startet. Hun så utover dette vesle stedet hvor hun visste hun hørte hjemme. Dette stedet som skapte en ro i henne, en ro hun sjeldent følte andre steder. Bestandig var det noe som knøyt seg i magen, noe som fortalte henne at hun ikke var tilfreds. På dette stedet eksisterte ikke denne følelsen. Den forsvant, omtrent like raskt som det vesle vindkastet som plutselig brakte høsten med seg.
Det var ikke nødvendigvis menneskene som befant seg der som gjorde henne sterkere, tryggere og roligere. Det var selve stedet. Det var en del av henne. Hun hadde formet seg der. Det var her identiteten og relasjonene hadde vokst frem. Det var her hun en gang hadde blitt til den hun var. Det var muligens kjedelig, til tider grått og trist, men samtidig var det levende, vakkert og nakent. Det var ikke mer enn det ga seg ut for å være. Det var enkelt, bekymringsløst og mest av alt - kjent. I de årene hun hadde oppholdt seg utenfor byens rekkevidde, hadde hun blitt påmint hva som gjorde den så ubeskrivelig vakker. Tidligere hadde hun vendt seg til sjøluften og det vakre landskapet, hun verdsatte det på ingen måte. Det var annerledes nå. Den friske sjøluften slo i mot henne hver gang hun returnerte. Det var over hennes fatteevne at hun ikke lot den begeistre henne tidligere.
Hun var også takknemlig, for det var dette stedet som hadde introdusert henne for ham, og ham for henne. Det hørte fortiden til, men allikevel levde minnene. Han dukket opp på feil tidspunkt, som de fleste har en tendens til å gjøre. På et tidspunkt hvor livet ikke var tilrettelagt for den slags. Hvor det kun fantes rom for å leges etter den forrige hendelsen som endte i destruktiv krigføring, som det ofte gjorde i denne perioden av livet.
Hun var usikker, usikker på om hun var i stand til å ta det inn over seg, om hun maktet, men det skjeve smilet og de store øynene overtalte henne. Hun lot seg rive med, som bladene på trærne.
Lik høsten, ble det stormfullt. Det var i de øyeblikkene hvor stormen stilnet, minnene ble skapt. Hvordan han høyst usjarmerende startet flere romanser samtidig, men endte opp med å velge henne. Naivt nok godtok hun det. Hun visste hun egentlig ikke kjente ham godt nok, men det fikk være. Hun lyttet til den symbolske muskelen som pumpet blodet ut i årene.
De små ordene som ble utvekslet vokste seg til stadighet større og større. De utviklet seg til tirader og uttalelser man angrer seg i etterkant. I de stundene hvor sårende ord utveksles, tenker man ikke at detmuligens kan bli de siste ordene man får sagt. I dette tilfellet ble det slik
.
Hun ble sittende, fullstendig nedbrutt over de hatske ordene som ble hennes siste til ham. Hun fikk aldri sagt hvor høyt hun hadde verdsatt de fine stundene, de fine ordene og hvor vakker hun syntes han var den gangen, det som skulle bli deres siste møte. Hun ser ham fortsatt. Overalt. Hun kan fortsatt besøke ham, selv om han ikke er tilstede. Tankene finner ham ikke like ofte lengre, noe hun bevisst har gjort til en vane. Hun makter ikke tenke for mye. Hun vet at han finnes et sted, et sted hvor hun alltid vil holde ham, der hvor han aldri slipper fra. Den følelsen gjør det vonde lettere å takle. Hun har lært å minnes de fine studene og de fine ordene, framfor de ordene hun aldri kan ta tilbake.
Til Steffen.
Det var ikke nødvendigvis menneskene som befant seg der som gjorde henne sterkere, tryggere og roligere. Det var selve stedet. Det var en del av henne. Hun hadde formet seg der. Det var her identiteten og relasjonene hadde vokst frem. Det var her hun en gang hadde blitt til den hun var. Det var muligens kjedelig, til tider grått og trist, men samtidig var det levende, vakkert og nakent. Det var ikke mer enn det ga seg ut for å være. Det var enkelt, bekymringsløst og mest av alt - kjent. I de årene hun hadde oppholdt seg utenfor byens rekkevidde, hadde hun blitt påmint hva som gjorde den så ubeskrivelig vakker. Tidligere hadde hun vendt seg til sjøluften og det vakre landskapet, hun verdsatte det på ingen måte. Det var annerledes nå. Den friske sjøluften slo i mot henne hver gang hun returnerte. Det var over hennes fatteevne at hun ikke lot den begeistre henne tidligere.
Hun var også takknemlig, for det var dette stedet som hadde introdusert henne for ham, og ham for henne. Det hørte fortiden til, men allikevel levde minnene. Han dukket opp på feil tidspunkt, som de fleste har en tendens til å gjøre. På et tidspunkt hvor livet ikke var tilrettelagt for den slags. Hvor det kun fantes rom for å leges etter den forrige hendelsen som endte i destruktiv krigføring, som det ofte gjorde i denne perioden av livet.
Hun var usikker, usikker på om hun var i stand til å ta det inn over seg, om hun maktet, men det skjeve smilet og de store øynene overtalte henne. Hun lot seg rive med, som bladene på trærne.
Lik høsten, ble det stormfullt. Det var i de øyeblikkene hvor stormen stilnet, minnene ble skapt. Hvordan han høyst usjarmerende startet flere romanser samtidig, men endte opp med å velge henne. Naivt nok godtok hun det. Hun visste hun egentlig ikke kjente ham godt nok, men det fikk være. Hun lyttet til den symbolske muskelen som pumpet blodet ut i årene.
De små ordene som ble utvekslet vokste seg til stadighet større og større. De utviklet seg til tirader og uttalelser man angrer seg i etterkant. I de stundene hvor sårende ord utveksles, tenker man ikke at detmuligens kan bli de siste ordene man får sagt. I dette tilfellet ble det slik
.
Hun ble sittende, fullstendig nedbrutt over de hatske ordene som ble hennes siste til ham. Hun fikk aldri sagt hvor høyt hun hadde verdsatt de fine stundene, de fine ordene og hvor vakker hun syntes han var den gangen, det som skulle bli deres siste møte. Hun ser ham fortsatt. Overalt. Hun kan fortsatt besøke ham, selv om han ikke er tilstede. Tankene finner ham ikke like ofte lengre, noe hun bevisst har gjort til en vane. Hun makter ikke tenke for mye. Hun vet at han finnes et sted, et sted hvor hun alltid vil holde ham, der hvor han aldri slipper fra. Den følelsen gjør det vonde lettere å takle. Hun har lært å minnes de fine studene og de fine ordene, framfor de ordene hun aldri kan ta tilbake.
Til Steffen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)