Klokka tikket usedvanlig høyt. Det hadde den bestandig gjort. Han hadde ingen spesiell interesse av å bytte den ut. Den hadde alltid hengt der, alltid vært til selskap under dagens måltider. Den siste tiden hadde tikkingen begynt å plage han. Det virket som om han først for alvor hadde begynt å legge merke til den. Huset var tomt nå, stille. Før hadde det vært fylt av lyder, lyder laget av mennesker som var glad i ham, og han i dem.
Kaffekoppen ga fra seg en overraskende høy lyd i det bunnen av koppen fikk et tøft møtet med bordplata. Han var irritert. Han ønsket ikke at tikkingen fra den jævla kjøkkenklokka bestandig skulle minne ham om svunne tider. Tider hvor alt virket enklere.
Han sukket dypt i det han innså at han allerede hadde løst dagens kryssord. Hukommelsen var ikke det den en gang var.
Han åpnet ytterdøren, det var stille i oppgangen. Han hadde bestandig undret seg over hvordan så mange mennesker kunne leve så tett, uten å egentlig vite noe særlig om hverandre. Selv hadde han bodd i oppgangen store deler av sitt voksne liv. Han hadde røtter her. Barnas oppvekst var hakket inn i dørkarmen inn til stua. Barna var for lengst ute av leiligheten. De hadde sine egne liv. Sine egne barn. Kona var heller ikke til stede. Men han husket henne, klart som dagen. Hvordan lyset av og til traff henne, fikk henne til å gløde. Hvordan hun hadde stelt ham, tatt seg av ham i alle de årene.
Livet hadde vært godt mot han. Rettferdig. Han hadde ikke tapt mer enn han hadde gitt. Livet hadde satt spor i han. De indre sporene var han mindre villig til å vedkjenne seg, de ytre kunne han ikke skjule.
Han tenkte tilbake på et utsagn han en gang hadde hørt: “Så lenge rynkene som preger ditt ansikt ikke er merker etter tårenes ivrige ferd nedover ditt kinn, bør du føle deg privilegert nok til å ønske de velkommen”. Han smilte, rynkene var med også der. Han hadde vært så heldig. Han priset seg lykkelig for at han var det bevisst.
Bildene som hang rundt om i den nedslitte leiligheten bevitnet et liv fylt av glede, reiser og familie. Han var så takknemlig. Han måtte sette seg, inntrykkene kom så raskt, alle på en gang. Det ble for mye.
Ytterdøren åpnet seg. Den nyutdannede og overmodige eiendomsmegleren geleider det unge paret inn i leiligheten.
“Det ser ikke særlig fancy ut akkurat nå, men det er helt klart et kupp! Et skikkelig oppussningsobjekt!”, gulper hun opp av læreboka før hun gliser så alle de perlehvite tennene skaper et skummelt gjenskinn i rommet.
Han reiser seg. Forfjamset over de uvedkommendes plutselige ankomst.
Han lener seg inntil veggen. Kjenner kulden mot kroppen. Han blir ett med den. Det er påtide å gå videre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar