Living on the Borderline.

Det e jo ikkje til å stikke under ei nigeriansk hore at i ofte blir litt betenkt på nattestid. Detta resultere, som kjent, ofte i et par lite gjennomtenkte blogginnlegg. Jajøss, det e faen ikkje verst. I klare til og med å foreta me nokka kreativt i mine betenkte stunder. I blir rettle imponert. Tankan mine dreie se ofte om andre menneska. Ka gjør dem ca 6 milliarda andre menneskan på jorda på akkurat i detta sekundet her? Det e faktisk INGEN i verden som ser eller e klar over akkurat ka i gjør i skrivende stund. Det e egentlig litt deilig å tenke på. Det e ganske befriende å være i selskap med den eneste personen i verden som godtar me akkurat som i e - nemlig me sjøl. Det e ingen som elske me like høyt som i elske me sjøl. Det høres jævla kvalmt ut, men det e fakta fane. I e utrolig glad for at i e me sjøl. I ville ikkje hatt det annerledes for alt i verden. Det e selvfølgelig ikkje alltid kun festligheter og lykkelige tilstanda, men alt i alt, så e i faktisk jævla fornøyd. Det har der imot ikkje alltid vært slik. I har lenge følt me veldig annerledes og at i ikkje passa inn nokka sted. I dem seinere år har i falt til ro med me sjøl, og du kan ikkje forvente at andre ska like d og akseptere d hvis du ikkje e i stand til å akseptere og å like d sjøl.
Jess, det va dagens dype uttalelsa fra denna kanten.

Det i egentlig skulle fram til va at det fascinere me å tenke på ka alle andre i verden bedriv akkurat no. Kanskje e det nokken som har fått drømman sine oppfylt akkurat i skrivende stund, kanskje e det nokken som har det heilt forjævlig, nokken e sånn ok+ fornøyd, mens andre faktisk e på randen av selvutslettelse.
I har det i hvert fall ganske så bra. 100% lykkelig blir i nok aldri, men det vil i heller ikkje vær. Verden e faen me bra kjedelig hvis i ikkje e i stand til å påpeke ka som feile den. Herregud, i håpe virkelig at i aldri havne i en tilstand av komplett eufori. Det passe me ikkje. Det stemme ikkje overens med mine karaktertrekk. I e dessverre negativ og meget kritisk, sjøl om det stort sett dreie se om useriøsiteta. Kompleks e i i hvert fall, på godt og ondt. I har i hvert fall lært å like me sjøl, kunne vel muligens vært tynnere og penere, men i e no slik i e. Det e nok for me ass.

Jævla synd hvis du sitt å hate d sjøl, det sucks. Syns litt synd på d, men ærlig talt, det e påtide at man begynne å akseptere at virkeligheten e slik den e, dessverre. Cry me a river, build a bridge and get over it. Det e aldri så ille som du tror lell.

Men en ting e faen me sikkert, og det e at realiteten bak uttrykket "Smil til verden og verden smiler til deg" e like bullshit som at "Analsex gjør ikkje vondt, altså" uttrykt av han grisekåte slesken med vaselinboksen i hånda.

AD i HD.

Serriberri, i kan ikkje få barn i. Eller, i kan jo sikkert.. Men sånn av prinsipp, så kan i ikkje. Poenget e, i orke ikkje ha meir enn maks en unge. Og det e faen ikkje rettferdig for det stakkars kreket at det ska vokse opp aleine sammen med me. ja, i tar utgangspunkt i at i kjem til å ende opp som aleinemor etter et dårlig one night-stand på danskebåten elns. Det har se nemlig slik at i e relativt umulig å forholde se til. I veit ikkje koffor. Kan muligens grunne i min meget aggressive personlighet eller min udiagnostiserte AD/HD. Det e direkte usunt for et barn å vokse opp uten søsken, tro me, been there, done that. ALT presset blir lagt på detta stakkars individet. Du MÅ reprodusere slekta, du MÅ lykkes, du MÅ bli nokka, du MÅ være sånn og sånn. I vil bare være I FREEEEED. Har lenge vurdert å bygge me ei høtte på fjella, bo der. Kose me. Se på solnedgangen, spille kabal, slurpe kaffe fra fatet mens i koke me ei skål med sjølsanka havregryn over åpen ild på tunet. Penga? I har da vel trygderettigheta som alle andre. Der ska i bo. Få me et par høns, kanskje ei ku. Sorry, det har se nemlig slik at det ofte klikke litt for me i dem stundan kor i har mye å tenke på. I det siste har det nemlig skjedd 9238498239834 ting på en gang. Hallo, her har i levd et stille og rolig liv i over 22 år, og plutselig ska ALT skje? Nei, det finn i me faktisk ikkje i. I har fra og med i dag sagt fra me all mulig gudstro som presten peisa inn i me under konfirmasjonen. Pun intended, btw.

MEN

Som den jævla motstandsdyktige, morsomme, smarte, kule, herlige, fantastiske, ubeskrivelig vakre personen som i e, lar i me faen ikkje knekke så lett. Sjølmedlidenhet e for tapera og rundt 610 av mine nære og kjære Facebookvenna. Men i ekke 100% blid om dagen da, i e faktisk ganske sur. I tror i har smilt tre ganga idag. Det e ny pers. Men no need to worry, så lenge det e snus i boksen og kaffe på kanna, skarre ikkje stå på kosen, si.

Off, i må komme me til helvete vekk herfra snart.

Jøss, verda stend visst til påske lell.

Egentlig e i ikkje spesielt fan av høytida. Både på grunn av at i ikkje e innehaver av nokka form for gudstro, men samtidig fordi i rett og slett avskyr det å stå 100 år i kø uanz kor i ska. I det i e fremst i køa har allerede den nye Jesus rukke å bli født, hylla, hata, bedratt, korsfesta, død og begrava, stått opp igjen fra de døde tredje dag og dratt opp til Gud, sin fader og sitt ved hans høyre hånd. Og alt det BARE fordi i skulle ha mitt daglige brød. Faen ass. Påska, i likhet med jula, kan sammenlignes med 2.verdenskrig. Moldes stormakta kjempe om oppmerksomhet og det lille som e igjen av uberørt mark. Fotoapparatan (Kamera? Nei, her e vi old school) blitze i likhet med blitzkriegen over London og folk myse som japaneran etter at støvet hadde lagt se i Hiroshima. Det e rasjonering av alkohol og prisan fyk i været og folk flest ser ut til å bære preg av et lengre opphold i konsentrasjonsleir. Du kan tydelig se at dem fleste har et dypt og inderlig ønske om å finne nokken å ligge i påskje med. (DING,DING,DIIIIIING: ORDSPILLALAAAARM!). Et jævla dårlig et, sådan. I har dessverre meget lite energi å bruke på bloggen for tida. Livet mitt bær preg av den velkjente domino-effekten. I må bruke all min resilliens for å motstå det meget forventa sammenbrudet som muligens snart vil finne sted. Problemet mitt e bare det at i rett og slett ikkje klaaare å være sur. I hate nemlig folk som e sur, det ligg ikkje i min natur. I må være blid i, hvis ikkje fungere i ikkje. Heng vel muligens sammen med min trang til å skape god stemning der god stemning ikkje ser ut til å være mulig å oppdrive.

No ska i legge me i rekestilling, også ska i sove fram til alt bare har ordna se av se sjøl. Kanskje i ska se litt Harreh Pottah først. Nox.

Brain Drain

Herregud, i e så lei av me sjøl. I e kanskje verdens mest irriterende person. I går presterte i å gå nesten heile dagen uten snus, bare for å irritere me sjøl. I blei så amper etterhvert at det va like før i ringte alle mine bekjente og informerte dem alle om ka i EGENTLIG syns om dem. I måtte ringe den eneste personen som like me uansett kossn i e, nemlig mamma. Det første ho presterte å spør om va "Pernille, går du på amfetamin eller?". I det øyeblikket skulle i faktisk ønske at i gikk på amfetamin. Eller nokka anna, nokka i det heile tatt. Kroppen min va så tømt for giftsstoffa at hjernen va i ferd med å fungere normalt. Herregud, kanke fatte kossn i kunne la det skje. Det va ikkje akkurat som om beina mine hadde blitt akutt paralysert. I kunne fint bevege me, i va på do et par ganga iløpet av dem timan i låg der og apatisk stirra tomt i taket mens i lurte på kossn i HELVETE i skulle bli til nokka. I lure fortsatt, hvis dokker lurte. I lure alltid på det. I har alltid planen klar, men i klare aldri å gjennomføre na jævla planen. Sakte, men sikkert kommer i til å miste alle vennan mine. Dokker kommer til å innse kor jævla taper i e. Kordan min eksistens ikkje bidrar til nokka positivt i livet dokkers. Ikkje anna enn at dokker kan LOLe høyt og uhemma av min tragiske oppførsel i fylla til tider. Der hjernen miste fullstendig kobling med kjeften og resten av kroppen. Kor blæra bare åpne se når folk minst vente det. Og fra kjeften kommer det uante frasa om alt og ingenting, kor i prestere å ødelegge minst 8 vennskap iløpet av en kveld, bare fordi i ikkje klare å holde kjeften min.

HEHE, neida. I bare tulle. Dokker e faktisk jævlig heldig som e venn med me. I like å ha venna. Det e fint. Alltids nokken en kan ringe når verden atter en gang har spilt me et gigantisk puss. I tror egentlig at i e en ganske god venn å ha. I har erfaringa fra dem fleste områda, i kan komme med råd og veiledning. Så lenge det ikkje angår vanning av planta eller skriving av bacheloroppgave. You're on your own!
Men samma ka det skulle vær, dokker veit det bare e å ringe. Telefonen e alltid på, hvis i har orka å lade den. I e også delvis synsk og kan muligens spå framtida, men kreve et lite honorar for den jobben,bare så det e sagt.

Glava, it really works.

Skulle ønske hjernen min va såpass selektiv at den valgte ut det den ikkje va interessert i å ta inn. Forbanna persepsjon. Eller persepsjon e egentlig ganske fint, hadde i bare kunne lært me selektiv-persepsjon. Det fascinere me kossn dokker alle finn "festlige" sammenhenga som dokker uten en gang å NØLE eller å sette spørsmålstegn ved den faktiske morsomheten i sammenhengan, velge å trøkke i trynet på me via div nettsida. I blir faktisk fornærma. Det finnes ingen vittigheta i at tannpastaen havna på tannbørsten, eller at driten din faktisk endte opp i dass. HERREGUD. Skulle ønske alle dokker havna i dass, i hadde med glede dekt dokker i spy og alskens fordøyde herligheta, for og så spyle dokker straka veien ned i kloakken, der dokker høre hjemme, ROTTA! Sint på morraen i, sjø. Blir nemlig slik da man har en ikke-eksisterende døgnrytme og samtidig prøve å gjøre nokka med saken.

I har lenge undertrykt det faktum at det eksistere grenseløst med uinteressant informasjon på the world wide web (eller www, som kidsa sir (evt internett, nettet, nett, intærnætt)) (parantes inne i parantesen og parantes etter parantesen, uten tegnsetting! Detta ekke lov! Guuud, i elske å være wild). I vil tørre å påstå at 96,4% av internett (innholdet, altså, ikkje kossn det heile fungere, for det veit i ingenting om), bare e uinteressant møl. Internett e jo skapt av romvesen i et forsøk på å gjør oss såpass dumme at vi ikkje vil være i stand til å forsvare oss den dagen invasjonen gjør se gjeldende. Og fyfaen, i sir bare: Mission completed! Oppdrag fullført, osv. For ikkje bare va vi bare dum fra før, men dem har faktisk prestert å gjør oss ENDA dummere. Trodde egentlig ikkje det va mulig. I f.eks: Framfor å sove, hvile hjernen min, preparere den for en ny dag fylt med sanseinntrykk og ny informasjon, sitt i her å taste i vilt raseri så tastan flyg veggimellom og det fråde rundt kjeften. Men i va slik pre-internett, what's your excuse, Dumbo?

I va faktisk så ivrig på touch-metoden da i gikk på barneskolen at dem ikkje kunne la me benytte me av tastaturet lenger. I og med at i trykte så hardt at i ødela samtlige av skolens tastatur, og sia barneskola ikkje akkurat kan skilte med landets beste økonomi, blei i dermed nødt til å benytte me av et A4-ark med et påtegna tastatur for å kunne utøve min touch-trang. Va ganske OK+, fikk litt ondt i fingran ettersom i druste dem ned i pulten i 5-7 tima daglig, men til gjengjeld kan i faktisk åpne ei ølkork med bare fingertuppan, så kanke si at det va fullstendig bortkasta. Ingenting e så dumt at det ikkje e godt for nokka, sæ i.

PS: Idet i begynte på ungdomsskolen fant i raskt ut at "touch-metoden" hadde ei litt anna betydning. På ungdomsskolen e touch-metoden en metode benytta av pedofile sløydlærera i et forsøk på å oppnå kroppskontakt med den yngre garde. Gjerne innelåst på et lydisolert malingsrom, I'm just sayin'.