Jeg ligger på ryggen i det våte gresset, kjenner hvordan restene etter morgenes regnskur siger gjennom det tynnet laget med klær. Kjenner hvordan tusenvis av små dåper har dannet ei lita elv som sildrer nedover ryggen min. Det kiler, men jeg lar det fortsette.
Slik kunne jeg ligge, i timesvis å stirre opp mot himmelen. Lite visste jeg om hva som egentlig foregikk der oppe, men fantasien lot seg ikke stoppe av mangel på kunnskap. Jeg skapte historier, levende bilder om dyr og mennesker jeg en gang kjente. De bodde der oppe, blant skyer, regn, snø og sol.
Dette stedet var verdens vakreste.
Jeg hadde min egen rododendron, den blomstret like vakkert hver vår. Jeg ble fortalt at det var min fortjeneste, noe som forundret meg, ettersom jeg ikke hadde stelt med den en eneste gang. Jeg tolket det dit hen at jeg kun i kraft av å være meg selv fikk blomstrene til å blomstre, i grunn kun et barns naivitet i full blomst.
Jeg ble fullrost for å fylle ei bøtte med vann, for å noe slepphendt og klønete vanne ihjel en rosebusk og for å luke vekk de vakreste blomster, feiltolket for å være ugress, igjen grunnet mangel på kunnskap og forståelse for floraen. Men her kunne jeg aldri gjøre noe galt, her var alt tilltatt. Jeg konkurrerte med meg selv ved å hoppe fra stein til stein på den lille stien som førte gjennom hagen, hele konseptet var å ikke tråkke utenfor steinhellene. Gjorde man det, var man ute, noe som i grunn var en idiotisk regel, ettersom jeg var den eneste deltageren. I voksen alder er det i hvert fall min oppfatning, men det kan godt være at jeg var omkranset av usynlige venner som med årene gikk seg bort i hukommelsen og aldri fant veien tilbake. Jeg kan ikke huske sist jeg følte meg så trygg som på disse late sommerdagene i hagen til mormor og morfar.
Mormor som med sitt fantastiske og vennlige vesen viet meg all sin oppmerksomhet, og fikk meg til å føle meg vanvittig spesiell og talentfull i alt jeg foretok meg, selv om utøvelsen (personlig erfaring tatt i betraktning) sikkert var alt annet enn talentfull. Hun har vært borte lenge nå, men fortsatt savner jeg klemmene, lukta av nybakt brød og hjemmelagd fiskegrateng. Jeg savner den genuine interessen hun hadde for hvordan jeg hadde det, for ting som interesserte meg, for meg. Hun så meg, forsto meg og var glad i meg for akkurat den jeg var, på et tidspunkt hvor jeg hadde ekstremt behov for det. Hun gjorde en enkel, liten hage til et tilfluktssted. Av og til, hvis jeg lukker øynene og lar tankene bla langt bakover i hukommelsen, kan jeg fortsatt føle litt av det regnvåte gresset, lukten av epletrær og lyden av latteren hennes.
