Verdens rikeste land.

I utgangspunktet har jeg aldri vært særlig patriotisk. Jeg har i flere år nektet hardnakket for at det eksisterer en form for særegen norsk kultur. Argumentene mine baserte seg på den stadig voksende globaliseringen, som brakte med seg nye impulser og erstattet vår kultur med en felles global kultur, stort sett lik som i resten av den vestlige verden. Det eneste som var nevneverdig særegent ved den norske kulturen, var i følge meg selv, basert på norske oppfinnelser som ostehøvelen og bindersen, samt gamle nasjonalromantiske symboler som bunaden og vår tilsynelatende trang etter å ferdes i naturen.

Aldri merket jeg noe spesielt samhold mellom det norske folk. Vi var stort sett for opptatte av våre egne liv og våre egne små, hverdagslige problemer. Sikkerheten vår og framtiden vår var i trygge hender hos den stabile velferdsstaten. Landet som i lang tid har blitt forbundet med fred og fredsforhandlinger, det lille landet som gang på gang nektet å bli med i EU, det lille landet som valgte å stå alene, som ville klare seg selv. Det lille landet som allikevel måtte forholde seg til EØS-avtalen, det lille landet som produserer og eksporterer våpen til krigføring i andre land, det demokratiske landet, det lille landet som er rikest i verden, best å bo i, med større påvirkningskraft i verden enn noen av dets innbyggere er i stand til å fatte. Det var alltid trygt her, alle rettigheter ivaretatt. Ute et sted i verden visste vi at faren eksisterte. De fleste av oss fablet om at faren dreide seg om islamske ekstremistiske grupper, som så på vårt vestlige demokrati som en trussel. Den tanken tenktes sjeldent, det var for fjernt. Landet var for lite, for ubetydelig. Det måtte være en av våre egne. En som kjente systemet fra innsiden, en borger av nasjonen, som kjente landet.

Hans grusomme handlinger bidro til at Norge fikk en egen kultur. En kultur basert på et ekstremt samhold, som ikke har vært sett siden 8.mai 1945. Et samhold så sterkt at til og med de hardeste blant oss ble rørt til tårer. Et samhold som skaper beundring fra en hel verden. Vi samlet oss ikke i hat mot massemorderen, vi samlet oss i kjærlighet for hverandre. De grusomme handlingene forandret hele nasjonen. Menneskene sluttet plutselig å bry seg om de ellers svært tidkrevende, hverdagslige problemene. Vi begynte å bry oss om hverandre. Bry oss om demokratiet, om en nasjons ve og vel, om hvordan vi skulle reise oss, sammen. Hvordan vi som innbyggere i et land i krise, skulle takle sjokk, sorg, apati og smerte. Vi så forbi de forskjellene som tidligere skilte oss. Dette er en enestående kultur. En kultur vi bør bære med oss videre, en kulturarv vi bør gi videre til de neste generasjonene. Det er en kultur som definerer det lille landet som plutselig ble størst i verden.