Halvveis til 100

HURRA! Detta e mitt innlegg nr. 50, og da meine i blogginnlegg, ikkje et slikt man legg i trusa. Lure på når dokker ska begynne å tenke logisk sjøl, og at i endelig kan tre ut av rollen som manisk hjelpelærer. Vel, vi har alle våre laster. I legg merke til at i ofte begynne innleggan mine (fortsatt blogginnlegg, btw) med "av og til".. I føle det e en relativt generell start, skape liksom et godt inntrykk. I prøve jo alltid å vinkle innleggan mine (....) inn mot et slags tema, med vekslende hell.. I dag har i faktisk ikkje nokka form for tema, så dagens .... vil kun bestå av hjernedød skriftlig babling. Kall det gjerne terapi, om du vil. Av og til når i omsider våkne om dagan, kan i automatisk, hinkende på en fot, berette kossn humør i e i. I dag e i faktisk litt melankolsk, sjøl om i i utgangspunktet finn den sinnstilstanden totalt frastøtende og muligens litt kreftframkallende. Årsaken til melankolien e ikkje anna enn at internetten e så forbanna treig. Det e ikkje til å stikke under en overmodna hengepupp at i har en langvarig, ikkje gjensidig, håpløs forelskelse i internett. Men dessverre e ikkje i og internett heilt på nett, hverken internt eller offentlig. Av og til, når folk faktisk respondere på nokka i bastant uttrykke via hobbyen min, nemlig Facebook, føle i en varme spre se i kroppen. I lyg ikkje hvis i påstår at i får en mini-orgasme (ikkje Mini som i fotballspilleren, men som i liten) hver gang i får en notification. I blir faktisk såpass oppglødd at i begynne å riste litt, mens i med skjelvende hender bevege musepekeren (VÆR SÅ SNILL..) oppover mot den røde, udefinerbare greia.. Spenninga når bristepunktet i det i lett trykke på ikonet for å avsløre kem min beundrer no måtte vise se å være.. Og jada, JADA, så klart e det en eller anna imbisil som har bestemt se for å kommentere en status i tidligere kommenterte. DET E FAEN ME DET VERSTE I VEIT. Det e som å bli med nokken hjem uten at du egentlig får besøkt dem.

I har også funne ut at det hjelp å rope, bli sint og rett og slett være meget ufin, hvis du vil at nokka ska fikse se. I har kjefta sammenhengende i 10 minutt på internetten, og no har den skjerpa se betraktelig.

I morra ska i forresten klippe me.. Den siste tida har i nemlig begynt å betrakte me sjøl som den kvinnelige og mindre elegante versjonen av MacGyver. Det va i det øyeblikket i tok me sjøl i å bestille en Leatherman-kniv på (akkurat) internett at i bestemte me for at lokkan måtte falle. I vil selvfølgelig komme tilbake med oppdateringa, i veit jo kor interessert alle e i håret mitt. (For så vidt valgfritt kossn dokker velge å tolke den siste setninga).