Å definere - definerer - definert - definere

I elske dem øyeblikkan man finn ut at man e oppslukt av nokka, nokka nytt. Det e så jævlig herlig å oppdage en ny favoritt-forfatter, film, band, CD, TV-serie.. I e den typen som generelt jævla skeptisk i begynnelsen, men så blir i så nysgjerrig at i ikkje klare og la vær. Det tar derfor brukbart med tid før i oppdage nye saker og ting. I treng litt tid på å overtale me sjøl. Men etter at i e ferdig overtalt og i faktisk utforske, så e det stort sett slik at saken i utforske ende opp med å bli en absolutt favoritt. I e for så vidt også slik at hvis i f.eks høre en ny sang, og i automatisk hate den, betyr det muligens at sangen på et seinere tidspunkt vil bli favorittsangen min. Selvfølgelig må den passere mine meget strenge krav i forhold til sjanger. Dessa følelsan kan for så vidt også overføres til menneska.

For tida e i inne i en skriveprosess, kor det endelige resultatet ska bli min bacheloroppgave i sosialt arbeid. MEGASUPERLOL. Det e over min fatteevne at detta e min realitet, min hverdag. Skummelt kor fort tida går. I forbindelse med skriveprosessen har i igjen blitt hjemsøkt av Mr.Neeeida. "Mr. Neeeida" e den lille stemmen i hodet mitt som ofte overtale me til å utsette mine daglige gjøremål. "Neeeida, du treng ikkje gjør ta akkurat no, vent til i morra du! God tid til å gjør ta i morra" .. Dagen etter: "Neeeida, gjør det i morra du. Bedre tid da. E ikkje heilt i form i dag du. Bare ligg her du, treng ikkje stå opp. Treng ikkje gå på do, du kan sette inn kateter". Fyren e en forbanna idiot. Han overtale me til å gjør alt anna enn det i burde gjør. I e jo fullstendig klar over at i har en operativ hjerne smo kan få han til å holde kjeft, men han overtale me jo til å gjør det i egentlig vil - ingenting, så koffor gjør det i egentlig må, når i kan slappe av? Faen ass.

Han e også den delen av me som gjør me usikker i visse situasjona, som får me til å føle me som en taper, og en person av ca null verdi. Det e fullstendig klart at han må ignoreres. Men vi alle har vel våre svake øyeblikk kor vi lar selvmedlidenheten overta. Akkurat DET orke ikkje i lenger.

Det viktigste e at man gjør ting som e viktig for en sjøl, som potensielt kan ha positive konsekvensa for livet. Livskvaliteten avhenge egentlig kun av innstillinga til personen som lev livet. Herregud, i høres ut som en selvhjelps-guru elns, tror i har lest litt for mye pensum. Well, that's a first. Poenget mitt da, e at for me virke det som om enkelte meine at f.eks barn, venna eller kjæresta e det som definere livskvalitet, men i e relativt uenig i det, den eneste personen som kan bestemme kossn en sjøl ska ha det, det e en sjøl. Alt det andre e kun en bonus, på en måte. I tror faktisk man kan leve et meget godt liv som singel, venneløs og barnløs. Adde man et par katta, så blir det ei jævla bra suppe. I har nemlig lest en del om ka som definere folk, og i har observert en del ka andre meine definere dem. I meine man defineres av kossn man sjøl velge å framstå. Man kan ikkje definere se sjøl gjennom andre. Så lenge du ikkje e siamesisk tvilling elns da.. Da blir det litt verre. Det må i tenke meir igjennom før i kjem til nokka konklusjon. I leste for så vidt også at en konklusjon kun e plassen i en tekst kor du ikkje orka å tenke lenger. Tjanja, usikker på om det faktisk stemme. Mulig, må tenke meir gjennom det. Høhø. I hvert fall, vær enig eller uenig, i bryr me ikkje så veldig. I føle i har vært dyp nok, e trossalt fredag. Det va konklusjonen min, btw. Hjernen skrudde se plutselig av, i e på auto-pilot.