Helt om natta, helt om dagen.

I får ikkje sove, og dermed tyr i til bloggen som en slags form for underholdning. I tenkte at i like gjerne kunne skrive et innlegg til om nokka som opptar me. I har jo rukke å blitt 22 år no, og i løpet av dem 22 åran mine i detta gudsforlatte hølet vi velge å kalle "jorda", har i lært en ting eller to. I ska ikkje begynne med nokka sentimental og sippete erindring om mine "vonde" barndomsår, for den sympatihistoria har i fortalt til en rekke rennende nesa før. Men det e alikavel ikkje til å kimse av, i tror i kan takke mi, kanskje meir enn andres, innholdsrike fortid, for min nåværende mentale tilstand og forståelse av mine medmenneska og verden rundt me. I har vært opptatt, og e opptatt av mye forskjellig, sjøl om engasjementet muligens har kjølna litt. I e vel ikkje lenger den som rope høyest eller stikk banneret oppi trynet på politikeran og blende dem med reggisen min. I har falt litt til ro, men det betyr ikkje at i har slutta å bry me.

Det som engasjere me veldig for tida, og som i bruke en del tid på å reflektere over, e kossn vi menneska oppfatte hverandre og kossn press vi legg på hverandre. i for min del, har alltid hatt et ønske om å passe heilt inn, og når det ikkje gikk, valgte i den andre retninga. I forsøkte å skille me ut. Det som der i mot virka i mot min geniale plan, va at alle andre på den tida satt på samme planen. I utlevere me sjøl veldig no, det veit i, men i tørr og i vil, for i veit at mange andre tenke samme tankan, men tørr ikkje å si det. Og uansett e det jo ingen som les bloggen, så sånn sett sitt i bare å snakke til me sjøl. Speaking off min mentale tilstand. I ska ikkje sitte her å skryte på me at i e nokka prakteksempel på nestekjærlighet og at i bryr me så fantastisk mye om alle andre, i har nemlig lært at i ikkje ska lyge. Men desto viktigere e det faktisk at man bryr se om se sjøl. Greit nok, så klart ska man bry se om andre, det ligg grunnleggende i oss å bry oss om andre. EMPATI, kalles det (Hallo, FrP og AP-velgera, følg med). Men det i meine e at det e viktig å ikkje miste se sjøl oppi all den omsorgen for andre. Til syvende og sist e det du som e stuck med d sjøl, og ingen andre.

Det bringe me til det i eeeeeeeeeeegentlig skulle skrive om. Og det handle om det å være glad i se sjøl. I har aldri vært spesielt glad i me sjøl, aldri vært heilt fornøyd, alltid følt me litt for stor og egentlig syns at i såg litt småhemma ut. I har ved gjentatte anledninga forsøkt å forandre me for å passe inn, for å bli likt. Med alderen har i skjønt at man ikkje kan forandre se for at andre ska like d, like ikkje folk d for den du e, nei, så like dem d faktisk ikkje. Vennan dine e vennan dine fordi dem like d sånn som du e. Det e klart, i skjønne at folk ofte har behov for ei pause fra me, i holdt jo aldri kjeft,og ordspillan mine ekke ALLTID morsomme (faktisk, heilt utrolig. Tror det nesten ikkje sjøl....). Av og til treng i også ei pause fra dem. Det e sånn det funke. I har sykt lyst til å komme med en litt små-cheezy quote fra Løvenes konge, men i lar det ligge... inntil videre. Detta blei et jævlig pretensiøst innlegg, merka i. Men i syns bare det e så viktig, at vi ikkje e for raske til å dømme hverandre. I har blitt venn med mange i i utgangspunktet syns va en gjeng idiota, før i blei kjent med dem.. (Heia Anette, Amalie,osv). Men man må rett og slett gi folk en sjanse. Hadde ingen gitt nokken en eneste sjanse, hadde vi ikkje hatt behov for NAV, OG I HADDE VÆRT ARBEIDSLØS I FRAMTIDA. (Mm, stemmer det, ska sette se sjøl først <3333333) Neida. heheeheh. Men jo, hadde vi ikkje gitt hverandre en sjanse, hadde det blitt rimelig dårlig stemning. Ikkje det at i gir alle en sjanse, trokke i hadde godkjent friend request fra Courtney Love, f.eks. Men ja, neste gang den litt skjeløyde idioten på bussen smile til d, smil tilbake. Så lenge han ikkje slikke se erotisk rundt munnen og tar se beskjedent i skrittet, da gir du han en klem. :)))))))))))))))))

Mista totalt poenget mitt, no tok overtrøttheten overtaket.

*kosepå*