Tenkte det va like greit og bare bli ferdig med dagens blogginnlegg. I blir så stressa av å ha det hengende over me....... heheheh. Sida i tok for me kjærleiken i går, tenkte i at det va like greit å bare bli ferdig med presentasjonen av foreldran mine. Det e jo ikkje til å stikke under ei bok om oppdragelse, at i e eksepsjonelt veloppdragen og stillferdig. Nokka som så klart e gjenspeilt av mine foreldre. HEHEHE.
Mamma, ei småsnasen dame på 46 år. I like egentlig ikkje å vise me i offentligheten med ho, ettersom guttan har en tendens til å snu se etter ho, og ikkje me. Alle som kjenne me veit at i har et ekstremt godt forhold til mamma, og dem blir ofte tvunge til å sitte å høre på mine historia om kor fantastisk mamma e til det kjedsommelige. Men i lyg ikkje. Mamma e det mest fantastiske mennesket i veit om. (Det e ikkje så rart da, ho har jo faktisk født ME. HEHEHEH). Hvis du syns at i e litt rar, så kan du gange det med ca 9232389832498293, så har du mamma. Mamma elske å plage me. Ho mobbe me heile tida. "Pass på, Pernille.. Du kan ikkje bære ting ned trappa, du har jo motorisk svikt!" "Pernille, du kan ikkje gjør det der, du har jo kognitiv (!!!!!) svikt". I kan fortelle alt til mamma. sjøl om i fortell ho relativt mye, fortell i ho ikkje alt. Høhø. Nokken hemmeligheta må man jo ha. I vedde 10 kr på at ho seinere i dag ringe me å spør "KA E DET DU IKKJE FORTELL ME DA!? SI DET DA, SII DET!".
Mamma e levende opptatt av at i ska ha det bra, og ho gjør alt for å tilse at det e tilfellet. Ho kan høre det med en gang hvis det e nokka som ikkje stemme. Av og til tror i muligens at mamma kjenne me bedre enn i faktisk kjenne me sjøl. Det e litt skummelt. Det medføre også at det va ekstremt vanskelig for me å lure ho i ungdomstida. "Ska bare overnatte med ei venninne i..", i veit ikkje om det va dem klirrende ølflaskan i ømt hadde rulla inn i div klesplagg som avslørte me, eller om det va en overnaturlig moderlig intuisjon.
Mamma og i kan til tider være skremmende lik. Vi e ikkje spesielt lik av utseende (uheldigvis), men vi e veldig lik når det gjeld personlighet. Vi har stort sett samme oppfattelse av ting, og vi har en syksyksyksyksyk intern humor. Sjøl om mamma stort sett flire meir av se sjøl, enn i flire av ho. Nokka som egentlig e tilfelle med me også. I beundre mamma meir enn nokken andre i heile verden. Ho har kommet se gjennom ekstremt tøffe situasjona i løpet av livet sitt, og alltid har ho satt me foran se sjøl. Ho e min beste venn og min helt. Sjøl om ho kan vær jævlig, jævlig teit av og til. :))))) Det e i hvert fall ingen i heile verden i e meir stolt av eller meir glad i. I lure litt på kossn menneske i hadde vært, hadde det ikkje vært for mamma.
Pappa. Et kapittel for se sjøl. Pappa e av den typen som gjerne hell et heilt foredrag hvis du stille han et lite spørsmål. Ofte må i legge ned telefonen fordi i rett og slett ikkje makte å høre på enda ei historie om fisk. Pappa e nemlig ekstremt opptatt av fisk. Heilt fra i va liten har i blitt fortalt endeløse historia om fisk. Det kommer i den sammenheng muligens ikkje som et sjokk at i lærte å ro og å sløye fisk i ung alder. Det meste pappa foretar se e med et beundringsverdig engasjement. Det gikk derfor ikkje spesielt stille for se da han skulle lære me (Merk:motorisk svikt) å ro. Han e veldig glad i å dikte sanga og div regla, og den anledninga va ikkje nokka unntak: "DER, NEDDI VANNET, RO!", brølte han til diverse blodåra pumpa så hardt at det va mulig å følge takta.
Pappa e utrolig kunnskapsrik og snill. Han blir veldig bekymra når i ska gå hjem aleine på kvelden, og ser det som si oppgave å ringe me for å "følge me hjem". I kan fortelle alt til pappa også. I fortell ofte pappa dem tingern i ikkje vil fortelle til mammma. Pappa har alltid vært der for me, og kommer alltid til å være det. Han e verdens kuleste pappa, veldig politisk ukorrekt og har egentlig ikkje nokka særlig filter. Han e veldig underholdende til tider. Sia pappa bor i Bergen, så ser i han ikkje så ofte, derfor blir dem stundan vi har sammen ekstra betydningsfulle. I tror ikkje pappa heilt har innsett at i har blitt voksen. Av og til sverge i på at han har lyst til å knyte skolissan mine og skrelle poteten min. I e veldig glad i pappaen min. For å beskrive pappa i et nøtteskall, tenkte i å dra fram ei gammel, god og nedstøva historie fra min barndom. I erindre en kald vinterdag for en del år sia. I hadde nettopp fått min første "uke". Pappa va den eneste som va hjemme. I va selvfølgelig nødt til å si det til han. Han blei så glad og stolt at han fikk tåra i øyan og dikta en sang. For the ladies: kan dokker se for dokker nokka flauere enn at far dokkers står å syng om at dattera har fått mensen? Trokkedetnei. I e glad i han uansett da. :)))
Men som dokker ser, i e rimelig arvelig belasta.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar