Cheer up emo kid

Når i va liten.. (pappas favoritt-uttrykk) så va i litt emo. Med min emohet, kom også min musikkinteresse. I og med at i e i det poetiske hjørnet i natt, har i komponert ei emolignende skildring (med lette overdrivelsa) av kossn det muligens kan være å oppdage musikk, og kossn virkning det kan ha. Det e gjennomsyra emo og kvalmt, men i eig ingen selvrespekt og velge derfor å legge det ut på bloggen (<3<3<3<3<<3). Kan i samme slengen dra et selvkomponert emodikt: Kutte,kutte,kutte, i klare ikkje å slutte. Takker og bukker for trampeklappen i garra mottar for det der.

Latteren. Den var smittsom og en naturlig kilde til næring. Det gikk aldri en time uten at hun følte den måtte skapes, begrunnes, utnyttes. Det var farlig uten den, kaldt, nesten truende. Alvoret var for lengst over, det eksisterte ikke lengre. Tiden med alvor, sorg og hender foran øynene. Det var en instinktiv refleks, følelsene skulle og måtte skjules. Hendene føk opp som et slags skjold i sorgens hete. Du kunne kanskje ikke se det, ikke sånn med en gang. Det var ikke synlig på overflaten, det var grunnleggende, nesten genetisk. Hun bar den med seg. Det var muligens årsaken til at hun aldri evnet å gå rak i ryggen. Av og til vurderte hun å gå ut, bare gå. Ingen bestemt plass, men bare for å gjøre det. Allikevel var det noe som stanset henne, det ble for meningsløst å skulle gå uten å ha et bestemt stoppested, for hvordan kunne hun da vite når hun skulle stoppe? Hun kunne aldri vite med sikkerhet om hun var fremme, hvis hun ikke hadde noe sted å dra. Tankene kretset, de fylte hver eneste krok i hjernen. Det var aldri helt stille. Det var umulig å være helt alene, alltid var det noen som snakket. De snakket, men ingen hørte noe. Hun var den eneste som lyttet, lyttet og lyttet. Hun hadde flere venninner som lignet på stemmen. Pratet og pratet, innholdet varierte, men var stort sett av liten interesse. Hun fattet ikke at det var mulig å være interessert i noe som var så uinteressant. Hun lyttet, men hørte ikke.

En dag fant hun stillheten hun søkte. Musikken. Tankene kunne ikke skrues ned, men musikken kunne enkelt skrus opp. Hun lyttet mens instrumentene blandet seg, vokalen blandet seg med musikken, samspillet. Flere timer kunne hun ligge der, uten å bevege en muskel. Hun bare lå der, stirret i taket. Det var hvitt. Vurderte å muligens gjøre noe med det, men hun var usikker på om det egentlig var så mye hun kunne gjøre. Det fikk bare være sånn, uskyldsrent og hvitt. Tankene var der, men de blandet seg også med musikken, hun tenkte seg om, samspillet var komplett. Tankene flyktet i takt med musikken, og sammen skapte de en rar, ny verden. Fantasiene kom og gikk, utviklet seg, historier ble skapt. Nye tanker og ideer. Enkelte ganger var tekstene i tråd med hennes egne virkelighetsoppfatninger, hennes tolkninger av tekstene, i hvert fall. Det var de sangene hun likte best. Sangene som var som skapt for henne, de handlet om henne, de var henne. Hun sang lydløst med. Sangstemmen var ikke noe særlig å skryte av, så den holdt hun for seg selv.
Noen hemmeligheter må man ha, tenkte hun og smilte skjevt.