Got me a movie, I want you to know.

For dem som e priviligert nok til å ha me som venn på Facebook, har nok sett at i som oftest e pålogga til langt ut i de små timer, som dem pretensiøse ville ha kalt det. Det e ikkje til å stikke under hodeputa, at hodet mitt ikkje e spesielt fan av å oppholde se nettopp der. I ser på natta som et slags fristed. I syns alt e så mye finere om natta. Også har i jo erfart at dem fleste blir penere i mørket, sorry, I'm just sayin'. Men det e nokka med natta. Det e ingen som forvente at du ska være våken, dem fleste ligg å søv. Da like i å være oppe. I føle at det e kun i og verden. For verden legg se nemlig aldri, den snurre og snurre. I elske spesielt dem nettern, kor i veit i har fri dagen etter. Dem nettern e det fullstendig tillatt å være våken til øyan svir. Det e ikkje nokka stress med å sovne. Det e det beste i veit. I syns generelt det e for mye press på menneska. Alle forvente så mye av hverandre. Selvfølgelig tar i høyde for at enkelte ting forventes, dem så kalte betinga og ubetinga norman. Men det i meine da, e at dem dagan, der ingen forvente at i ska stille opp til et visst tidspunkt, ingen forvente at i ska vær nokken plass i det heile tatt. I e fullstendig fri. Har ingen plana og egentlig ingenting å foreta me. Da syns i det e litt ekstra digg å eksistere. Selvfølgelig, hypersosial og storkjefta som i e, prestere i ikkje å presse inn mange daga som det her på rad. da klikke det nemlig for me til slutt. Det å kun snakke til se sjøl blir kjedelig i lengden. Men i syns bare det e så digg, og ikkje ha eller kjenne behov, eller bli påtvunge behovet for nokka som helst, bare sitte der. (Selvfølgelig melde grunnleggende menneskelig behov se, men det e en anna sak. Google Maslows behovspyramide, hvis du e usikker på ka grunnleggende menneskelige behov egentlig dreie se om).

Dokker lure kanskje ka i gjør på.. Aleine.. I mørket. Høhø. Nei, da lene i me godt bakover, plugge i headsettet, finn fram tidenes mest komplette spilleliste (etter mitt syn), og bare sitt der. (Her bør det vel også nevnes at det e i slike situasjona i foretar tidenes mime-session, med en innlevelse Aksel Hennie bare kan drømme om. I prise me lykkelig for at POT (nei, ikkje den typen pot, en langt meir skadelig variant, nemlig: Politiets overvåkningstjeneste), ikkje overvåke me. Hadde folk sett kossn i oppføre me når i e i denna tilstanden, tror i i hadde endt opp som meget,meeeeeget solitær (veit man stort sett bruke den betegnelsen når det gjeld planta og dyr, men hey, I beg to differ). I tror alle har behov for slike kvelda innimellom (No ska ikkje i begynne å pålegge andre menneska individuelle behov, altså).

Men det e klart, det e mye forskjellig som skjer i løpet av en viss tidsperiode. Og i meine det e viktig at man tar se tid til å prosessere dem hendelsan. (Hvis ikkje kan det lett bli overbelastning, som etter hvert føre til kortslutning. Og kortslutning i hjernen føre til teite Facebookstatusa).

I tenke også relativt mye om natta. I e nemlig en jæævel på selvrefleksjon. Når du e såpass stor i kjeften som me, og med et såpass begrensa filter (Hvis du ser for d et Rizlafilter, og du på frihånd riv den i to. Og si at du har dårlig dybdesyn, nokka som tilsir at du e dårlig til å beregne 50%, og at du dermed sitt igjen med to dela i rimelig ulik størrelse. Filteret mitt e på ca samme størrelse som den minste delen du sitt igjen med. A møte B, møte C, møte D. eller nokka sånt. Aldri vært god i matte, klamra me til en 2er. That's me. Men second place is the first loser, osv). ANYHOW... Som i holdt på å skrive.. SÅÅÅÅÅÅÅ kreve det at du har en relativ forståelse og evne til å utføre kritisk selvrefleksjon. Nei, i sitt ikkje med lupe å blar me nedover mine 394892 daglige Facebookstatusa, men i tenke litt over mine uttalelsa,osv. I e litt redd for å bli oppfatta som slem og kynisk, når i egentlig e like uskyldsrein og søt som lammet på dorullan til Lambi. Mamma sitt kjælenavn på me e faktisk Lambi. hehehehehe. Det ekke det. Ho har et, men i FORTELL ALDRI KA DET E. I hvert fall da, ville bare at dokker sku vite at i faktisk tenke over ka i sir og skriv, kanskje ikkje før i sir og skriv det, men i hvert fall i etterkant. Og det e veldig sjeldent at i går tilbake på en uttalelse, muntlig eller skriftlig. I tenke, når man har sagt det/skreve det, så får man faen me stå for det også.

Det va det obligatoriske "Detta angre i på når i våkne i morra"-innlegget. Rotete og fullstendig uten sammenheng. Som hjerne, så blogg. Evnt omvendt.