Epleslang

Solen måtte gi tapt for de regntunge skyene som raskt bevegde seg inn over byen. Det ble skumring. Fortsatt var det lyst nok til at ansiktstrekk og bevegelser kunne skimtes i folkemengder. Tiden var ikke inne. Han var nervøs, nærmest trippet der han sto. Fingrene bevegde seg rastløs rundt arvegodset som preget store deler av ringefingeren. Det var hans kjæreste, og eneste eiendel. Filteret satt limt i underleppa, han visste det ville rive med seg en del av huden i det sigaretten måtte kakkes. Han fnøys, den var allerede fylt av DNA.
Det var ikke tilfeldig at han sto her, tenkte han. Store deler av livet hans hadde ledet opp til dette øyeblikket. Selv fant han det ikke spesielt dramatisk, selv om nervene muligens fortalte en annen historie. Han tente en ny sigarett. Det var lavmål, det absolutte lavmål.

“Servelat er kun rester, det er ikke et fullverdig pålegg”, sa moren alltid. Han hadde sett på henne, med store øyne, og med et blikk som kun en sønn kan sende sin mor. På en måte er vi alle rester av foreldrene våre, betød det at vi ikke var fullverdige?
Han husket henne slik, ville huske henne slik. Det var slik det var, og slik det burde ha vært. Moren var omsorgsfull, intelligent, klok og varm.
Hennes eneste svakhet var den evigvarende naiviteten. Den som alltid brakte ham med seg.
Den som slapp ham inn, gang på gang. Den var så svak, så inderlig svak. Den lyttet kun til hjertet, og var lydig deretter. For ham var servelat et fullverdig pålegg. Rester for ham var de menneskene han forlot etter at alt var spist, alt var drukket, knust og brukket.

Han tok seg til nesen. Kjente hvordan den bøyde seg skarpt til høyre. I barnehagen hadde han lært at nesen var plassert midt i fjeset. Det var den gangen.

Han hadde først lagt øyne på henne under “Faust - en innføring i Goethe” ved Universitetet. Det blonde håret som krøllet seg i nakken, de blå øynene som så alle andre steder enn på professorens utdaterte overhead-bilder.
Han beundret hvordan hun allikevel var i stand til å stille spørsmål så gjennomtenkte og velformulerte at de nesten vekket udyret i han. “Det er datteren til Norges best betalte advokat”, ble han fortalt. Da våknet udyret.

Han våknet brått. Alt rundt ham var tåkete og uklart. Han var usikker på om gårsdagens hendelser i det hele tatt hadde funnet sted. En veske ved siden av den skitne madrassen ga han svaret han søkte. Han hadde gjennomført planen. Det var ingen vanntett plan, den var i grunn ganske laber. Den var verken gjennomtenkt eller med rom for feiltagelser. Bedugget reiste han seg.
Med kroppsvekten fordelt på de to beina, kom skyldfølelsen og angsten over ham som en overivrig innkaster fra et festherjet chartersted. Telefonen ringte. “Det var vel relativt faustisk gjort av deg”, sa hun. Halsen var tør, stemmen var fanget. Hun hadde sett ham, hun visste hvem han var, hun hadde telefonnummeret hans. Han ble livredd og litt glad på samme tid. De lengselsfulle blikkene hadde blitt besvart. Hun ba om et møte.

De utslitte skoene ble fylt av gjørme i det han banet seg vei gjennom den massive plenen bak huset som tilhørte Norges best betalte advokat. I hånden bar han en veske. I følge diverse massemedia var det trendy for menn å bære veske, uten at han hadde blitt spart for tvilsomme blikk på bakgrunn av det.

Hun sto lent inntil et epletre som strakk seg så høyt at selv skaperen ville latt seg friste. Hun lo, da han kom snublende.
Hun forklarte at den patetiske handlingen han hadde utført dagen i forveien var noe av det mest romantiske hun hadde opplevd. Han fikk tanker i hodet som ikke hørte hjemme, selv i hans forskrudde tanker. Hun sa hun var vant til at gutter kun var ute etter pengene hennes, men at hun fant det interessant og rimelig drastisk at en faktisk hadde forsøkt å karre de til seg ved bruk av makt. Hun sa hun ønsket å tilbringe et døgn i hodet hans, bare for å utforske hva som egentlig foregikk der oppe. Han måtte le litt. Han fortalte henne historien, om servelaten og restene. Hun lo ikke lengre. Hun kysset ham, hun smakte svakt av epler og tobakk.

Observasjonspraksis

Hjernen hennes produserte intetsigende og overfladiske skildringer av omgivelsene hun befant seg i. Hun romantiserte storbykulturen, de høye husene, trange gatene, menneskene som hastet forbi, den forsinkede kollektivtrafikken og bilene som på mystisk vis klarte å unngå kollisjon. Hun var en kvinne av verden, ikke en kvinne i verden. Hun gjorde et mentalt notat angående menneskene rundt henne. Hun var den eneste som tilsynelatende observerte de andres tilstedeværelse. Det virket ikke som om hennes medmennesker var i stand til oppfatte at de faktisk var i samhandling med andre. Det var tydeligvis dette året hvor det å kommunisere med andre, ansikt til ansikt, var fullstendig bortkastet og unødvendig. De kommuniserte, men kun via satelittsignal eller internett. Det var muligens tryggere, fasaden kunne opprettholdes.

Hun studerte de ulike ansiktsuttrykkene som kom i mot henne. Hun fant det merkelig, nesten komisk, hvordan hvert enkelt menneske hadde hundrevis av følelser gjemt et sted der inne. De viste bruddstykker av de, gjennom kroppsspråk og mimikken i ansiktet, som hun ofte fant avslørte sinnsstemningen. Hun funderte over det komplette kaos som ville meldt seg dersom menneskene rundt plutselig skulle begynne å uttrykke sine innerste lengsler, tanker og følelser på åpen gate. Det ville blitt et sirkus på lik linje med pilgrimsreisene til Mekka eller folkevandringen ut av headline-konserten på en verdenskjent festival. Vi var bygd slik, konstruert og finjustert til fingerspissene. I det offentlige rom var vi alle offentlige personer, hvor vi representerte, som oftest, dem mest vellykkede utgaven av oss selv. Utad var det intet som plaget oss, hverdagen taklet vi, livet også. Vi var mekaniske.

Slår et bittelite slag for sjølironien og kline inn et lite slag for fritidsproblemet også, gett.

Faen, no har den indre stemmen preka til me igjen. I har nemlig også en genfeil som tilsir at: "Loven angående Pernilles sinnstilstand, §4.2, 2. ledd: I de stunder hvor humoristisk og/eller flaut materiale foreligger, bør og skal det deles med resten av omverdenen. Legitimert på bakgrunn av at underholdningsverdien rett og slett er så høy at menneskeheten vil lide dersom det ikke deles". Så jerra, lovpålagt og greier.

I fant nemlig ei gammel fil fylt med flotte webcambilda i har tatt av me sjøl i meget svake øyeblikk. Ka så fæla, spør du? Nei, den som visste det.

Here goes, crappy people!











Slik ser i btw ut når folk skriv teite ting på Facebook:
(Merk: Den gang da, HVER GANG NÅR).







Åh, trodde du i va ferdig no? Nei, vi har så vidt begynt.

Neida, i kødda. Ferdig..... NO!

Je ne sais pas.

Okei, no e i dritlei av at alle ska komme med det samme "tipset". "Koffor blogge du ikkje på bokmål, da får du fleire lesera". Altså, hvis det va lesera i va ute etter, hadde i muligens fresha opp designet på bloggen, tatt et småfrekt bilde av me sjøl, brukt det som header og skreve om hverdagslige problem, som f.eks kvisa og inngrodde hår. I kan avsløre at den egentlige grunnen til at i blogge e som følger:

1) I blir småkåt av å se kor raskt fingran mine bevege se over tastaturet. Og for å ikkje virke belastende for mine facebookvenna, velge i å benytte me av bloggen framfor å rape chatten.

2) I lid av en sjukdom som føre til at hjernen min produsere 239420938 fleire tanka samtidig enn ka som e gjennomsnittelig normalt for kvinna på min alder, sett på landsbasis. Det medføre derfor at i e nødt til å feste tankan mine til nokka. I har valgt å benytte me av det tragiske og oppbrukte konseptet - blogg. Det irritere me, egentlig. Det ordet. "blogg". E ganske kvalmt. Spesielt hvis du legg til en tjukk L.

3) perkselrfwkerkownknerwfiæoaewjripogfajeipjgipaerjgkjrgk. Fyfaen, no gikk fingran kjempefort. Sjøl om det ikkje va faktiske ord som blei nedskreve.

Nei, off. Sorry, men i har liksom mista fullstendig fatninga om dagen. I skjønne virkelig ikkje ka i bedriv. I har nemlig bestemt me for å flytte hjem. Jepp, til Modle. Og akkurat i skrivende stund forstår i det virkelig ikkje. I har nemlig en tendens til å få skikkelig angst og nervesammenbrudd i forkant av at en livsendrende avgjørelse ska utføres i praksis. I begynne å lure på om det ikkje e Oslo det e nokka feil med, men om det e me. Kanskje i rett og slett mangle evnen til å falle til ro. Ka om i blir fullstendig ulykkelig og miserabel i Molde? ka faen ska i ta me til da? Ikkje faen om i flytte igjen. Det nekte i. Det e i hvert fall helvete på jord. Nei, i orke ikkje tenke meir i no.

Just for the heck of it så slenge i med et par bilda i akkurat presterte å bla fram fra den mest inngrodde fila på heile PCen. For rundt et år sia syns i det virka ekstremt festlig å ta webcam-bilda av me sjøl når i kom hjem fra fylla,for og så sende dem på mail til en stakkars intetanende Amalie.

Runkemateriale fra øverste hylle:







Ekkje rart ho mor e stolt av sitt eneste barn. Det e faen ikkje håp. Det ekke det. Null fuckings håp. Verden, VERDEEEEEEN. I kan like godt begynne å samle på gråstein igjen.

Den gang da, hver gang når.

Den kalde luften som varslet om skifte i årstiden, hadde meldt sin ankomst. Den brakte med seg en velkjent lukt. En lukt som kun fantes i byen hvor det hele startet. Hun så utover dette vesle stedet hvor hun visste hun hørte hjemme. Dette stedet som skapte en ro i henne, en ro hun sjeldent følte andre steder. Bestandig var det noe som knøyt seg i magen, noe som fortalte henne at hun ikke var tilfreds. På dette stedet eksisterte ikke denne følelsen. Den forsvant, omtrent like raskt som det vesle vindkastet som plutselig brakte høsten med seg.

Det var ikke nødvendigvis menneskene som befant seg der som gjorde henne sterkere, tryggere og roligere. Det var selve stedet. Det var en del av henne. Hun hadde formet seg der. Det var her identiteten og relasjonene hadde vokst frem. Det var her hun en gang hadde blitt til den hun var. Det var muligens kjedelig, til tider grått og trist, men samtidig var det levende, vakkert og nakent. Det var ikke mer enn det ga seg ut for å være. Det var enkelt, bekymringsløst og mest av alt - kjent. I de årene hun hadde oppholdt seg utenfor byens rekkevidde, hadde hun blitt påmint hva som gjorde den så ubeskrivelig vakker. Tidligere hadde hun vendt seg til sjøluften og det vakre landskapet, hun verdsatte det på ingen måte. Det var annerledes nå. Den friske sjøluften slo i mot henne hver gang hun returnerte. Det var over hennes fatteevne at hun ikke lot den begeistre henne tidligere.

Hun var også takknemlig, for det var dette stedet som hadde introdusert henne for ham, og ham for henne. Det hørte fortiden til, men allikevel levde minnene. Han dukket opp på feil tidspunkt, som de fleste har en tendens til å gjøre. På et tidspunkt hvor livet ikke var tilrettelagt for den slags. Hvor det kun fantes rom for å leges etter den forrige hendelsen som endte i destruktiv krigføring, som det ofte gjorde i denne perioden av livet.
Hun var usikker, usikker på om hun var i stand til å ta det inn over seg, om hun maktet, men det skjeve smilet og de store øynene overtalte henne. Hun lot seg rive med, som bladene på trærne.
Lik høsten, ble det stormfullt. Det var i de øyeblikkene hvor stormen stilnet, minnene ble skapt. Hvordan han høyst usjarmerende startet flere romanser samtidig, men endte opp med å velge henne. Naivt nok godtok hun det. Hun visste hun egentlig ikke kjente ham godt nok, men det fikk være. Hun lyttet til den symbolske muskelen som pumpet blodet ut i årene.
De små ordene som ble utvekslet vokste seg til stadighet større og større. De utviklet seg til tirader og uttalelser man angrer seg i etterkant. I de stundene hvor sårende ord utveksles, tenker man ikke at detmuligens kan bli de siste ordene man får sagt. I dette tilfellet ble det slik
.
Hun ble sittende, fullstendig nedbrutt over de hatske ordene som ble hennes siste til ham. Hun fikk aldri sagt hvor høyt hun hadde verdsatt de fine stundene, de fine ordene og hvor vakker hun syntes han var den gangen, det som skulle bli deres siste møte. Hun ser ham fortsatt. Overalt. Hun kan fortsatt besøke ham, selv om han ikke er tilstede. Tankene finner ham ikke like ofte lengre, noe hun bevisst har gjort til en vane. Hun makter ikke tenke for mye. Hun vet at han finnes et sted, et sted hvor hun alltid vil holde ham, der hvor han aldri slipper fra. Den følelsen gjør det vonde lettere å takle. Hun har lært å minnes de fine studene og de fine ordene, framfor de ordene hun aldri kan ta tilbake.

Til Steffen.

Picture perfect

De tomme veggene stirret på henne som et lite tilfredsstilt publikum under en middelmådig konsert. De var nakne, hvite. Hun klødde i fingrene etter å henge opp de mange plakatene hun hadde samlet gjennom årene. De tynne, store arkene, hvor nye og gamle helter var avbildet, som et slags evigvarende bevis på glansdagene.
I esken, blant plakatene, fant hun også bilder av menneskene som sto henne nærmest. Det var fint å se hvordan de smilte til henne gjennom glasset. Selv om smilene vitnet om et livslangt bånd fylt med aksept og betingelsesløs kjærlighet, var det ikke nok for henne. Den lille stemmen hvisket fortsatt at hun ikke var god nok, kom aldri til å bli god nok. Utmattet av den selvdestruktive tankegangen, falt hun ned på en stol ved vinduet. Den massive trepulten hun hadde plassert ved vinduet for å hindre innsyn, ga ingen tegn til å bry seg i det hodet hennes traff treverket. Hjernen sendte signaler til kroppen om at dette ikke var en form for tolererbar oppførsel, og hodet begynte med ett å verke. Hun tok seg til pannen. Slik ble hun sittende.

Det føltes som timer, men klokken på veggen vitnet om at det kun var snakk om minutter. Hun kunne ikke sitte slik resten av livet. Hennes meningsløse, nærmest patetiske eksistens, begynte så vidt å synke inn. Hun var ambisiøs, men utålmodig. Hun var målrettet, men ubesluttsom. Hun var lærevillig, men demotivert. Hun hadde for lengst lagt fra seg den tilsynelatende ufravikelige evnen til og kun ta til seg negativ kritikk. Hvis hun bastant hevdet hun var god til noe, men ble motsagt, svarte stemmen at motparten mest sannsynlig hadde rett. Hun var udugelig. Tiden hadde lært henne at disse menneskene, mest sannsynlig, var av den sorten talentløse sjeler som ikke kunne unne andre framgang. Hun smilte forsiktig, turte ikke glise, det ble for pretensiøst, tenkte hun.

Hun reiste seg, gikk bort til esken som inneholdt plakatene av framtiden og fortidens helter og begynte å rulle de ut. Hun hadde gått til innkjøp av klister, populært kalt “tyggis”, i hvert fall på barneskolen. Hun mintes den tiden, hvor alt ble tatt bokstavelig, og kom fram til at hun gjennom årenes løp måtte ha spist flere kilo av den grønne udefinerbare massen. Det var et under at hun var i live, tenkte hun. Hun begynte å klistre, plasserte de grønne prikkene forsiktig i plakatens fire hjørner. Hun presset tommelen forsiktig, men presisert og bestemt mot veggen. Det ble skeivt. Hun gikk for et andre forsøk. Fortsatt skeivt. Utålmodigheten rev i henne som en innpåsliten lillebror. Hun tok tak i plakaten og rev den ned. Hun rev den i stykker.

Hun satte seg på gulvet, med hodet i hendene. Frustrert og sliten etter det massive raseriutbruddet. Hun satt slik en stund. Plutselig hørte hun en høy, skjærende lyd. Hun skvatt til og reiste seg. Det var dørklokka. Hun hadde ingen interesse av å samhandle med medmennesker på dette tidspunktet, men samtidig var det ufint å ignorere den høylytte lyden som varslet om besøk. Hun åpnet døren forsiktig. Utenfor sto de største blå øynene hun noensinne hadde sett. Hun skvatt igjen, men på den fine måten. På den måten hvor hårene på armene reiser seg, hjertet hamrer raskere og blodet fosser gjennom årene. Man får ikke sjansen til å skvette på en slik måte mange ganger i løpet av livet. Det hørte til sjeldenhetene.. Og tilfeldighetene. De blå øynene stirret spørrende og litt forundret på henne. Øynene tilhørte et ansikt. Et litt stygt, men på samme tid, pent ansikt. Et ansikt man ikke kunne beskrive, det ville ta flerfoldige døgn med stirring for å kunne gi en tilstrekkelig beskrivelse av trekkene. Ansiktet fortalte at han hadde vært vitne til utbruddet hennes. På en måte var det greit, hun hadde allerede avslørt galskapen, det var ingen hemmelighet som plutselig ville komme å skygge henne fullstendig av banen ved en senere anledning. Det var alt gjort, han hadde sett det, men allikevel benyttet seg av ringeklokka.

I hånden holdt han et sammenrullet stykke papir. Han ga det til henne. Hun rullet det ut, overraskende oppdaget hun at det var den samme plakaten hun for litt siden hadde revet i filler. Hun smilte skeivt.

Kinnet hadde festet seg til treverket, det stakk litt i det hun dro det vekk fra den klamme bordplaten. Forfjamset, reiste hun seg. Kulden i rommet slo i mot henne. I det hun strakk seg for å lukke det åpne vinduet, tenkte hun at drømmen kunne vært virkelig, hadde hun bare husket å åpne persiennene.

Verdens rikeste land.

I utgangspunktet har jeg aldri vært særlig patriotisk. Jeg har i flere år nektet hardnakket for at det eksisterer en form for særegen norsk kultur. Argumentene mine baserte seg på den stadig voksende globaliseringen, som brakte med seg nye impulser og erstattet vår kultur med en felles global kultur, stort sett lik som i resten av den vestlige verden. Det eneste som var nevneverdig særegent ved den norske kulturen, var i følge meg selv, basert på norske oppfinnelser som ostehøvelen og bindersen, samt gamle nasjonalromantiske symboler som bunaden og vår tilsynelatende trang etter å ferdes i naturen.

Aldri merket jeg noe spesielt samhold mellom det norske folk. Vi var stort sett for opptatte av våre egne liv og våre egne små, hverdagslige problemer. Sikkerheten vår og framtiden vår var i trygge hender hos den stabile velferdsstaten. Landet som i lang tid har blitt forbundet med fred og fredsforhandlinger, det lille landet som gang på gang nektet å bli med i EU, det lille landet som valgte å stå alene, som ville klare seg selv. Det lille landet som allikevel måtte forholde seg til EØS-avtalen, det lille landet som produserer og eksporterer våpen til krigføring i andre land, det demokratiske landet, det lille landet som er rikest i verden, best å bo i, med større påvirkningskraft i verden enn noen av dets innbyggere er i stand til å fatte. Det var alltid trygt her, alle rettigheter ivaretatt. Ute et sted i verden visste vi at faren eksisterte. De fleste av oss fablet om at faren dreide seg om islamske ekstremistiske grupper, som så på vårt vestlige demokrati som en trussel. Den tanken tenktes sjeldent, det var for fjernt. Landet var for lite, for ubetydelig. Det måtte være en av våre egne. En som kjente systemet fra innsiden, en borger av nasjonen, som kjente landet.

Hans grusomme handlinger bidro til at Norge fikk en egen kultur. En kultur basert på et ekstremt samhold, som ikke har vært sett siden 8.mai 1945. Et samhold så sterkt at til og med de hardeste blant oss ble rørt til tårer. Et samhold som skaper beundring fra en hel verden. Vi samlet oss ikke i hat mot massemorderen, vi samlet oss i kjærlighet for hverandre. De grusomme handlingene forandret hele nasjonen. Menneskene sluttet plutselig å bry seg om de ellers svært tidkrevende, hverdagslige problemene. Vi begynte å bry oss om hverandre. Bry oss om demokratiet, om en nasjons ve og vel, om hvordan vi skulle reise oss, sammen. Hvordan vi som innbyggere i et land i krise, skulle takle sjokk, sorg, apati og smerte. Vi så forbi de forskjellene som tidligere skilte oss. Dette er en enestående kultur. En kultur vi bør bære med oss videre, en kulturarv vi bør gi videre til de neste generasjonene. Det er en kultur som definerer det lille landet som plutselig ble størst i verden.