Jøss, verda stend visst til påske lell.

Egentlig e i ikkje spesielt fan av høytida. Både på grunn av at i ikkje e innehaver av nokka form for gudstro, men samtidig fordi i rett og slett avskyr det å stå 100 år i kø uanz kor i ska. I det i e fremst i køa har allerede den nye Jesus rukke å bli født, hylla, hata, bedratt, korsfesta, død og begrava, stått opp igjen fra de døde tredje dag og dratt opp til Gud, sin fader og sitt ved hans høyre hånd. Og alt det BARE fordi i skulle ha mitt daglige brød. Faen ass. Påska, i likhet med jula, kan sammenlignes med 2.verdenskrig. Moldes stormakta kjempe om oppmerksomhet og det lille som e igjen av uberørt mark. Fotoapparatan (Kamera? Nei, her e vi old school) blitze i likhet med blitzkriegen over London og folk myse som japaneran etter at støvet hadde lagt se i Hiroshima. Det e rasjonering av alkohol og prisan fyk i været og folk flest ser ut til å bære preg av et lengre opphold i konsentrasjonsleir. Du kan tydelig se at dem fleste har et dypt og inderlig ønske om å finne nokken å ligge i påskje med. (DING,DING,DIIIIIING: ORDSPILLALAAAARM!). Et jævla dårlig et, sådan. I har dessverre meget lite energi å bruke på bloggen for tida. Livet mitt bær preg av den velkjente domino-effekten. I må bruke all min resilliens for å motstå det meget forventa sammenbrudet som muligens snart vil finne sted. Problemet mitt e bare det at i rett og slett ikkje klaaare å være sur. I hate nemlig folk som e sur, det ligg ikkje i min natur. I må være blid i, hvis ikkje fungere i ikkje. Heng vel muligens sammen med min trang til å skape god stemning der god stemning ikkje ser ut til å være mulig å oppdrive.

No ska i legge me i rekestilling, også ska i sove fram til alt bare har ordna se av se sjøl. Kanskje i ska se litt Harreh Pottah først. Nox.