Da man e liten bruke man relativt mye tid på å tenke på kor fantastisk det ska bli når man blir voksen. I brukte alle åran fra i va 14 og fram til i blei 18 på å glede me til å bli 18. I skjønne ikkje heeeilt ka i gleda me til. I angre på at i ikkje satt meir pris på dem åran tidlig i tenåra, når i ser tilbake på dem, vil i tørre å påstå at det va dem herligste åran i livet mitt. I va riktig nok rimelig veslevoksen, trodde i visste alt og kunne gjør som i ville (ikkje ulikt no, egentlig..), men det va fantastiske år. Herregud, i høres ut som om i ligg for døden og ska skrive mine fantastiske memoarer om et liv fylt av spenning og episke kjærlighetshistoria, lol. Men digg, det va det. Alt va nytt, absolutt alt. Verden (Molde), va til for å utforskes og lå for mine føtter. No e det meste utprøvd, alvoret sett snart inn, i blir tvunge inn i en voksenrolle i sjøl ikkje anser me som klar for enda. Som person, mistenke i at i aldri kjem til å bli heilt voksen, i e rett og slett for barnslig og for opptatt av å ha det morsomt. Egentlig e det egenskapa hos me sjøl som i verdsett. Av mine mange egenskapa, e det min egenskap til å se humoren i situasjona og ting som i like best. Det e veldig sjeldent et kjedelig øyeblikk. Det e jo ikkje til å stikke under et dårlig stand-up show at i flire mye. I flire ikkje bare når i e sammen med folk, men også når i e aleine. Sjøl om i stort sett e i godt humør og som oftest har et smil på lur, e i ofte alvorlig også. I e jo arvelig belasta på den måten. Vi Huseby-kvinnan har en tendens til å la hjernen vandre, vi gruble mye og vi tenke mye. For så vidt egenskapa hos me sjøl i har et ambivalent forhold til.
Grunnen til at i valgte å skrive om temaet for ta innlegget her, e at i ofte stoppe opp å tenke: "kossn havna i her?". Av og til oppfatte i det som at tida går kjempefort, at nokken bare har trykt på FFW (fast forward, for dem som ikkje e en del av VHS-generasjonen), og plutselig trykkes pauseknappen inn, og det e notida som vises. Heilt sinnsykt merkelig følelse, klare egentlig ikkje heilt å sette ord på den så godt som i kanskje skulle ha ønska, men i ska no ha for forsøket,syns i. Av og til lure i også på om barndommen min egentlig har eksistert, fordi den virke så fjern. I har vanskeligheta med å forestille me at i har vært en baby, et barn, en pre-teen.. I har for lengst konkludert med at det muligens har en sammenheng med hukommelsen.
Det i egentlig vil fram til, e at i ikkje heilt skjønne hastverket med å bli voksen. Samfunnet presse oss også inn i voksenrollen så alt for tidlig, og ikkje minst media. Media hyle etter at vi ska se ut som om vi e 40 når vi e 10, og som om vi e 10 når vi e 40. Som i for så vidt ikkje har sansen for i det heile tatt, i lar tyngdekrafta bestemme, også får i bare bli trukke nedover sammen med den. Sjøl om puppan mine en dag heng på knærn, så nekte i å gjør nokka med det. I ønske hver lille rynke velkommen, komma her no, sæ i. Det vise bare at man har levd litt. I skjønne heller ikkje koffor alle e så bekymra for å ta sjansa, tar man ikkje en jævla liten sjanse, så har man heller ingen rett til å klage over at det aldri skjer nokka. Livet ska leves. Nattas visdomsord, evnt nattas innlegg uten nokka som helst slags betydning, grunna alvorlig overtrøtthet og et papirkutt fra helvete.
:))))))))))
Hihi, heilt enig! Bare plutselig så har i liksom tatt mange valg som skal definere me som person og min framtid uten at i egentlig har lagt sååå mye tanke inn i d, liksom. Jaja, skit au! Vi får prøve å nyte denna tida og, i tippe d kommer et lignende innlegg når du har mann og to barn xD
SvarSlett