Give me a Kurt Cobain afterworld, so I can sigh eternally.

EHja, natta før den ene dagen i faktisk ska foreta me nokka, så får i ikkje sove. I har fundert litt over innlegget i skreiv tidligere angående Nirvana. I har nemlig benytta me av all "fritida" min nattlige våkenhet tilbyr til å se Nirvana live and loud og Nirvana unplugged. Det e ikkje til å stikke under puppen til Courtney Love at i e det man kan kalle blodfan av Nirvana. (da høre det selvfølgelig med at man må føle et intenst hat mot Courtney Love). Det kan man for så vidt føle uansett, e ikkje akkurat så vanskelig. Forholdet mitt til Nirvana e faktisk det lengste og mest stormfulle forholdet i har hatt. Vi har vært sammen sia 8. klasse. I blir faktisk sur når i ser på Unplugged, og i bevitne alle dem idiotiske taperan som sitt i publikum. Hadde i vært der, så hadde i faen ikkje sotte, i hadde svimt av for og så ligge å rulle på gulvet med kraftige spasma mens i hylte ut "KURT, SAVE MEEE!" eheheheh, neida. joda. Saken e, etter 22-13 år (vent da, må bare telle på fingran.. Who am i kidding? Fram med kalkisen. Ni ja, va det i trodde), NI ÅR med opptura og nedtura, har i og Nirvana blitt veldig sammensveisa. Av og til (eeh, hver dag) bruke i å samle sammen alle Nirvana CDan mine, sette volumet på fullt, for og så høre gjennom heile diskografien. I blir faktisk rimelig utmatta av heile seansen. Sia i e relativt sensitiv, så har i forskjellige emosjona (keyword: emo) og tanka, minna knytta til musikken. I har Nirvana å takke for musikkinteressen min. Hadde det ikkje vært for Nirvana så hadde i faktisk ikkje vært interessert i nokka som helst.

Alle menneska har nokka som definere dem, som sir nokka om kossn dem e. For me e det musikk. Det hadde vært jævlig trist hadde i ikkje hatt musikken, men samtidig ville i da vært udefinerbar. Og det e jo for så vidt også litt spennende. "Kem EEEEe ho egentlig?", hadde dokker tenkt da. En sak som irritere me meir enn ord faktisk kan beskrive, e dem individan som påstår at dem like Nirvana, for og så sette på "Smells like teen spirit". No e det mulig at i oppføre me som en stereotypisk Nirvana-fan, med motforestillinga angående Smells like (som kidsa sir) og Nevermind, på bakgrunn av dens kommersielle suksess, men det handle faktisk ikkje om det, det handle om musikksjangeren. Etter mi meining e 60% av Nevermind uttafor det som kan karakteriseres som grunge. (Hvis du skulle være heilt idiot, les: Grunge, også kalt Grunge rock og Seattle rock, er en musikksjanger som først og fremst forbindes med en bevegelse fra Seattle på 1990-tallet. Stilen skulle i utgangspunktet være en videreføring av indie, alternativ rock, garasje rock, folk rock, punk og heavy metal (se AIC og Soundgarden), men etter hvert som musikkstilen til de forskjellige grungebandene (se nedenfor) utviklet seg så forskjellig, ble sjangeren bare en fellesbetegnelse på «musikk fra Seattle» (jfr. «Seattle rock»). Felles for denne musikken var tunge, dype, «grungy» («gromsete») toner med veldig mørk stil og ofte angstfylte tekster om sosial fremmedgjøring, apati og et ønske om frihet).

Etter mitt syn e den første plata til Nirvana (EEEEH, Bleach), den plata som e sterkest knytta opp mot sjangeren, og i tillegg virke plata veldig rå, nesten uferdig, nokka som, etter mitt syn, gjør den bare enda kulere. Det høres nesten ut som om trommisen (EH, ikkje Dave Grohl nei, detta her va nemlig før hans tid. Chad Channing) spille på kasserolla eller nokka sånt. Poenget da, det irritere me jævlig når folk påstår at dem, merk: DIGGE, Nirvana, også sett dem på Nirvana sin største hit. Det vise null innsikt, spør du me. Oppfølgningsspørsmålet e da alltid: "Har du hørt nokka anna?", hvis dem da svare "Come as you are" eller "In bloom", så bruke i å gå.

Det fineste i veit e dem Nirvana-sangan kor man virkelig kan høre sårheten i stemmen til Kurt Cobain. I får faktisk ondt av dem sangan. Det e så vidt i klare å høre Unplugged-versjonen av "Pennyroyal tea". Og i ska ikkje en gang begynne å skrive om "about a girl", tror i kan skrive et heilt innlegg om den sangen. Nei, fyfaen.

Sir bare en ting i, har du ikkje hørt på Nirvana, har du faen me gått glipp av nokka. I har ved gjentatte anledninga forsøkt å rangere mine yndlingssanga, men det går faen ikkje an. I klare det rett og slett ikkje. Så da får du rett og slett bare høre på heile diskografien, like greit. Får du i hvert fall med d et brukbart stykke musikk-historie. Og det trengs.