Jøss.

Det ryktes at selvtillit visstnok skal være svært tiltrekkende. Selvtilliten reflekterer hvilket helhetlig bilde du har av deg selv. Personlig har jeg et helt OK forhold til meg selv, i hvert fall noen ganger.

Man skal ikke leve i fortiden, heter det. Fortiden har allikevel en tendens til å hjemsøke meg. Enkelte dager kan jeg føle meg fantastisk, jeg kan tilegne meg selv alle de positive egenskapene jeg skulle ønske jeg hadde iboende. Andre dager er forferdelige. Andre dager skulle jeg ønske jeg ikke fantes, jeg skulle ønske jeg var ”normal”, som alle andre. Rettelse: Jeg skulle ønske jeg så ut som alle andre.

Det tok ikke mange årene av livet mitt før jeg for første gang fikk bemerkelser for hvordan jeg så ut. Jeg var for stor, passet ikke inn i det bildet samfunnet hadde skapt av hvordan jenter skulle se ut. Det gjør jeg fortsatt ikke, og det kommer jeg mest sannsynlig aldri til å gjøre. Av og til tar jeg meg selv i å tenke: ”Men jeg har i hvert fall en spenstig personlighet”. Jeg funderer over ordvalget ”men jeg har i hvert fall”. Det virker som om jeg må kompensere for noe. Det gjør meg forbanna. Jeg gjør meg selv forbanna. Jeg blir irritert over hvordan denne idiotiske tankegangen ødelegger livskvaliteten min. Hvordan den fortærer alt i meg som er positivt, og får meg til å tvile på meg selv. Hvordan jeg av og til tenker at jeg ikke fortjener å bli elsket, at jeg ikke fortjener å ha det godt, og setter spørsmålstegn ved at folk er glade i meg. Jeg forstår det ikke. Men bare av og til.

Denne tankegangen hører fortiden til. Det er rart, hvordan ord fra et annet menneske kan ødelegge så mye. Jeg vet hva du tenker, hvordan du messer til meg at jeg ”ikke må tenke sånn”, ”du må tenke positivt”, ”hvis du skal tenke sånn, er det ikke rart at følelsene ikke forsvinner”. Det hjelper ikke at du sier det, det er for sent. Skaden er allerede skjedd. Men som sagt, det er kun av og til. Spesielt hvis verden går meg i mot, da er jeg ekstra slem mot meg selv. Da piner jeg meg selv med nedsettende tanker, helt til åpenbaringen kommer. Helt til en liten tanke hvisker ”du er ikke så ille som du selv tror”. Jeg lar tanken gro, den vokser seg større og større, helt fram til jeg er noenlunde OK.

Av alle de tusen sædcellene, så traff de det ene egget, som etter hvert resulterte i meg. Det må da bety noe.