1000 drunken nights

Inne er det mørkt, man kan så vidt skimte konturene av møblene som med nøye omtanke står plassert rundt om. Mørket spiser opp alle fargene, tar kontroll med sin dominerende svarte farge. Dreper all glede, dreper alt det lyse og svartlegger alt som i lyset ville vært fint. Det ytre gjenspeiler det indre. Hun ligger der, helt stille. Den fjerne lyden av verden utenfor er for lengst utestengt, ørene vil ikke lytte. Den komplette stillheten er befriende, men samtidig stressende. Tankene regjerer.

Hun ser ham for seg. Han smiler til henne, smiler til henne slik bare han kan. Hun ser det er genuint, det er ekte.

Hun skulle ønske hun kunne fryse øyeblikket. Hun skulle ønske livet hadde de høyteknologiske funksjonene til GET-boksen. Muligheten til å ta opp, spole tilbake, pause, muligheten til å spole fremover, spole over det vonde, spole til det plutselig ble bra igjen. Hun skulle ønske livet ga henne muligheten til å gjenoppleve alle de fine øyeblikkene. Hun konkluderer med at slikt virkelig kun eksisterer i et uvirkelig univers, det eksisterer kun på TV. Hun følte seg med ett litt snytt. Hvordan kunne en verden som produserer så mye høyteknologisk, en så velutviklet verden, med så mange intelligente mennesker, ikke ha funnet opp en tidsmaskin? En høyst fjern tanke, men søvnmangelen bidro til at det stadig ble produsert langt flere av dem enn de rasjonelle.

Hun klarte ikke slå seg til ro med ”det var ikke meningen”, som det stadig sto på meldingene som kom tikkende inn på telefonen. Telefonen som varslet om at den hadde få prosenter igjen av sin levetid.
De hadde møttes på et tidspunkt da livet var fritt for bekymringer, da hverdagen virket fjern og distansert, da verden badet i sol, og en slags følelse av eufori hadde lagt seg over landet. De hadde snakket hele natten, fortalt om hverandres innerste lengsler og hemmeligheter. Hatt den tilliten kun to nyforelskede mennesker kan ha. De hadde kysset under epletreet i skumringen, hun kunne så vidt skimte ansiktet hans, men så at han smilte. Hun hadde gjengjeldt smilet.
Det raknet.

Hun hadde tidligere dratt en idiotisk sammenligning mellom slutten og et par billige strømpebukser, de rakner før man får dratt de skikkelig på, hadde hun sagt, i et slags forsøk på å spille tøff. Det var ofte den utveien hun valgte, stort sett fordi de virkelige følelsene var for vonde å erkjenne overfor henne selv. Hun klarte å opprettholde masken i en periode, helt til det plutselig var nok. Helt til alt plutselig kom tilbake, med firedoblet styrke. Det slo henne over ende.

Hun så det ikke lenger, den gløden i øynene hans. Den var borte. Det virket som om øynene hans var fargeløse, de var tomme. Hun analyserte seg selv, pirket og rotet ved de fleste karaktertrekkene. Hva var det med henne som fikk ham til å snu. Hvordan kunne han gå fra å være så glad i henne, til å hate henne så intenst. Hvordan kunne den eneste personen som forsto henne, som godtok henne for den hun var, plutselig mislike henne?
Han hadde bare dratt. Hadde ikke sagt noe. Ikke et ord, ikke en lapp, ikke en gang en idiotisk tekstmelding med de vante klisjeene. Klærne var borte, platene var borte, alt var borte. Det eneste som lå igjen, som et bevis på at ensomheten hadde flyttet inn, en liten nøkkel. En nøkkel med en idiotisk nøkkelring, som bar bildebevis fra en tid som nå var forbi. Hun kvalte et hyl med puta. Boret fjeset nedi, kjente hvordan puta plutselig forandret seg til en liten innsjø.
Telefonen lyste. ”Er du våken?” sto det. Om hun var våken, det visste hun ikke.