Helvetica

Det sies at det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere. Du har ikke levd hvis du ikke har feilet, det finnes alltid lærdom i feilgrep, og du må elske deg selv før du kan elske en annen.

Men hva om det som dreper deg, også er det som holder deg i live?

Hun hadde skimtet ham, gjennom den tettvokste skogen ved det lille huset ,hvor han plutselig, og helt uventet hadde flyttet inn. Hvordan det bustete håret hadde strøket ham forsiktg over pannen, og hvordan han bestemt og irritert forsøkte å holde det på plass. Det gikk ikke.
Hun likte måten han strevde, hvordan det fikk ham til å se så sjanseløs ut, så oppgitt og hvordan motet etter hvert ebbet ut av ham, og han lot håret ligge. Hun hadde kun sett han, våget ikke nærme seg. Selv om han var et stykke unna, var han allerede nær nok.

Hun hadde sett ham vokse, sett hans stilmessige forandring holde tritt med de stadig strømmende impulsene fra utlandet. Hvordan hans engasjement for de svake i samfunnet hadde styrke til å påvirke en hel forsamling. Hvordan hans naturlige væremåte og tilstedeværelse tiltrakk seg ulike jenter. De kom og gikk. Aldri var det henne. Hun våget ikke. Men det skulle bli henne, en dag. En dag når ordene som raste gjennom henne som en overmodig orkan, plutselig skulle strømme ut av henne, hvordan hun skulle overøse ham med de mest finurlige kompliment, slik bare hun kunne. Han flyttet ut av det lille huset i skogen.Vekk fra stedet, ut i verden.
Hun visste ikke hvor, men hun hadde ham alltid i tankene.

Selv ble hun værende. Værende hvor alt føltes trygt, og det var som det alltid hadde vært. Av og til fikk hun høre hvordan han brilijerte et sted der ute, hvordan han påvirket verden, og hvor vellykket han hadde blitt. Overrasket var hun ikke. Hun så bilder av ham i avisen. Han var forandret,mer voksen. Håret var der fremdeles, likedan som det alltid hadde vært. Hun arbeidet hardt, kroppen ble eldre og sliten, men sinnet var ungt og levende. Fantasien også. Hun fantaserte om hvordan han en dag skulle returnere, hvordan hun da endelig skulle være klar. Være klar til å fortelle, være klar til å bare være. Være, sammen med ham.
En dag kom han endelig hjem.

Hun ser rundt seg. Overrasket over hvor mange som plutselig var tilstede. Hun ser på blomstene, på arket hun holder hendene. Hvordan de få tårene hun maktet å felle, har fått blekket til å skli utover og rote til navnet hans. En mulig dialog, var blitt til en evigvarende indre monolog.