Observasjonspraksis

Hjernen hennes produserte intetsigende og overfladiske skildringer av omgivelsene hun befant seg i. Hun romantiserte storbykulturen, de høye husene, trange gatene, menneskene som hastet forbi, den forsinkede kollektivtrafikken og bilene som på mystisk vis klarte å unngå kollisjon. Hun var en kvinne av verden, ikke en kvinne i verden. Hun gjorde et mentalt notat angående menneskene rundt henne. Hun var den eneste som tilsynelatende observerte de andres tilstedeværelse. Det virket ikke som om hennes medmennesker var i stand til oppfatte at de faktisk var i samhandling med andre. Det var tydeligvis dette året hvor det å kommunisere med andre, ansikt til ansikt, var fullstendig bortkastet og unødvendig. De kommuniserte, men kun via satelittsignal eller internett. Det var muligens tryggere, fasaden kunne opprettholdes.

Hun studerte de ulike ansiktsuttrykkene som kom i mot henne. Hun fant det merkelig, nesten komisk, hvordan hvert enkelt menneske hadde hundrevis av følelser gjemt et sted der inne. De viste bruddstykker av de, gjennom kroppsspråk og mimikken i ansiktet, som hun ofte fant avslørte sinnsstemningen. Hun funderte over det komplette kaos som ville meldt seg dersom menneskene rundt plutselig skulle begynne å uttrykke sine innerste lengsler, tanker og følelser på åpen gate. Det ville blitt et sirkus på lik linje med pilgrimsreisene til Mekka eller folkevandringen ut av headline-konserten på en verdenskjent festival. Vi var bygd slik, konstruert og finjustert til fingerspissene. I det offentlige rom var vi alle offentlige personer, hvor vi representerte, som oftest, dem mest vellykkede utgaven av oss selv. Utad var det intet som plaget oss, hverdagen taklet vi, livet også. Vi var mekaniske.