Nattverd.

Sånn generelt har i ingen problema i forhold til sosiale sammenkomsta, det e dog et sted det skurre litt hos me. I forakte sammenkomsta der det e forhåndsbestemt at det ska være "koselig". Det verste i veit e når folk sir "no ska vi kose oss". God stemning kan kun skapes, det oppstår ikkje ved å gjentatte ganga hyle "DET BLIR SÅ JÆVLA KOSELIG!". Min teori e som følger: Desto fleire ganga du nevne at "Detta ska bli så koselig", desto mindre koselig blir det. Regelen min e: Ha absolutt ingen forventninga, hvis du til nød må ha nokken, ha veldig få. Det e dog bare tull at du ikkje blir skuffa uten forventninga, skuffa blir du uansett. Det e kun tapera som forkynne det budskapet der. Ikkje hør på dem.
Sammenkomsta som blir betrakta som koselig sjøl før dem har funne sted, oppleves stort sett som påtatte og ganske kleine, for min del. Dem bidrar også til at i må arbeide muligens tre ganga så hardt for å skape god stemning, enn ka i hadde vært nødt til gitt at forvetningan til kvelden va lik null. I e meir fan av at ting skjer naturlig, påtatthet e muligens nokka av det verste i veit.

Men over til nokka heilt anna.
I e nemlig av den oppfatning at folk flest veldig sjeldent uttrykke det dem egentlig ønske og det dem egentlig tenke. Et sted på veien blei vi plutselig veldig redde for å være ærlig. Det kan muligens ha en sammenheng med at vi ønske å skåne hverandre, for nokka av det verste som finnes (i hvert fall i følge me sjøl) e å såre andre menneska. Men samtidig e det ikkje til å stikke under en stol (ser dokker, her brukte i faktisk det opprinnelige uttrykket uten en personlig vri. Jepp, så lite inspirert e i faktisk) at enkelte muligens treng beskyttelse fra se sjøl.
I har ikkje nok fingra og tær til å kunne telle kor mange ganga i daglig velge å si nokka heilt anna enn det i egentlig tenke. Ikkje når det gjeld ideologiske standpunkt og ytringa om samfunsnrelaterte saker og hendelsa, men i forhold til mellommenneskelige relasjona. I sir ikkje at i sitt å lyg dokker opp i trynet, men av og til pynte i muligens litt på sannheten i redsel for å såre vedkommende. I e nemlig prega av ville tilfella av dårlig samvittighet. I får f.eks sykt dårlig samvittighet hvis i e på butikken, handle, også plutselig innser i at i muligens ikkje har behov for den ene varen, også plassere i den i ei tilfeldig hylle. Det har hendt at i faktisk har fått så dårlig samvittighet overfor dem butikkansatte at i faktisk har gått ut av køa, funne varen i den tilfeldige hylla og fysisk gått og plassert vara i si vante hylle.

Ja, sorry da. Det ekke så jævla lett å være barn av alkoholiker. HEHEHE. Neida, i ska ikkje gjemme me bak min "vonde" barndom, slik som mange andre velge å gjør. I har nemlig tatt det standpunktet at i e den eneste som kontrollere mine handlinga, ingen andre e ansvarlig for kossn i e eller ka i gjør. I'm to blame, eventuelt. Det e jævla greit, for i tror 100% på det sjøl. I har aldri hatt nokka interesse av å legge skylda på nokken andre, i e som i e. I har akseptert me sjøl. Motorisk svikt, dårlig syn, astma, ufordragelighet, munndiare and all. 100% ækte vare, si.

Nei, faen. Detta her blei bare fuckin' shit. Men i hvert fall da, i har bestemt me for å bli flinkere til å gi folk oppriktige tilbakemeldinga, uten å være redd for å såre nokken. For hvis folk spør, så spør dem faktisk. Dem vil jo ha et svar. And if you can't handle the truth, don't ask LZM.

:))))))))))))))))