Irony and sarcasm's day off.

Det eksisterer mennesker som ser deg, uten at ord er nødvendige. Mennesker som ser rett igjennom deg. De ser forbi alle veggene du så hardt har arbeidet for å bygge. De bryter ned alle forestillinger du noensinne har hatt om deg selv. De ødelegger puslespillet, plukker det fra hverandre, bit for bit. Til slutt ligger alle bitene rundt om, fullstendig frarevet fra den de hører sammen med. Det er i slike situasjoner hun blir nødt til å se seg selv i et nytt lys. Begynne å pusle fra begynnelsen av. Identiteten er ikke lenger gitt. Hun blir litt usikker på hvem hun egentlig er. Masken har falt og den godt bevarte fasaden er brutt. Det finnes altså mennesker som ser igjennom deg, som muligens kan se personen inne i deg, den personen som må håndtere alle følelsene du har valgt å undertrykke. Den indre personen som hyler i frustrasjon, selv om ingen hører. De har valgt å ikke lytte. Til slutt blir hylene svakere, de kan nesten ikke enses. Forutenom de dagene hvor motgangen strømmer på. Hvor selv nedoverbakker føles som om de heller oppover. Slike dager er stemmen klar, hylet høyt og det psykiske påvirker det fysiske.

Selv om hun muligens aldri opplevde følelsen av den ubetingede kjærligheten som barn, har hun aldri mistet troen på den. Selv om livet har gitt henne motgang, og selv om hun har tapt mange kamper i dens navn, slutter hun ikke å tro på den. Den er i henne. Kjærligheten hun føler for de som står henne nær, de som lytter i de stundene hvor hun trenger det, de som tar vare på henne når verden spytter henne i ansiktet, og som tørker tårene hennes når de endelig melder sin ankomst. I de øyeblikkene hun ser inn i øynene til mennesket som ga henne liv, som nesten ofret sitt eget for å bære fram hennes. I de øyeblikkene føler hun den, den betingelsesløse kjærligheten. Den som kun kan oppleves, nesten ikke beskrives. Den er klisjefylt nok, større enn alt. Det å vite at det eksisterer mennesker som ville ofret alt for deg. Som ser deg og anerkjenner deg for det mennesket du er og alltid vil være.
Som uavhengig av dine handlinger, vil være glad i deg.
Av og til gjør denne kjærligheten veldig vondt. I de øyeblikkene du bekymrer deg for at du skal miste denne personen, personen som betyr alt for deg. Som er alt for deg. Å forestille seg en verden uten denne personen er umulig.

Til tross for de vonde tankene gir hun aldri opp. Selv skulle hun ønske hun var i stand til å være avvisende og kald, være i stand til å ikke bry seg, i stand til å ikke føle. Det er dessverre ikke i henne. Det er vanskelig for henne å ikke analysere tankene, følelsene. Det virker som om hjernens eneste funksjon er å analysere. Den tenker ikke logisk, ikke fornuftig. Utenom det å styre kroppens fysiske handlinger er den arbeidsledig. “Av skade blir man klok”, sies det. Hun tror ikke på det. Hun lar ikke fortidens erfaringer påvirke nåtidens avgjørelser, i hvert fall ikke hvorpå tyngden av nåtidens avgjørelser faller på bakgrunn av fortidens feiltagelser. Hun lever i øyeblikket, handler ut i fra det som føles korrekt der og da. Man kan ikke vegre seg for å prøve noe nytt, uavhengig av hva fortiden forteller. Da blir man kun stående på stedet hvil, tenker hun.