Cry me a river

Det er ti år siden vi var ferdig på barneskolen. Det er en stadig påminnelse. På Facebook dukker det opp invitasjoner til gjenforening. Alle de tidligere klassekameratene mine snakker om hvor mye de lengter tilbake, hvor fantastisk den tiden var. Hvordan alt var så mye enklere før, ingen bekymringer.

 Jeg vil ikke dra.

 Jeg orker ikke engang tanken på å se alle igjen. Ikke samlet på et og samme sted, i hvert fall. Hver for seg, det kan jeg takle. Et tilfeldig møte i byen, et kortvarig møte på kun noen få minutter. Mer tolererer jeg ikke. Jeg blir iskald, begynner å kaldsvette. Man skulle tro det faktisk var noe i den teorien om spøkelser fra fortiden, jeg føler meg i hvert fall hjemsøkt. Jeg er faktisk litt usikker på om jeg i det hele tatt makter å fullføre dette avsnittet. Det har lenge vært i tankene mine å skildre ulike hendelser fra de tidligere år, grunnen til at jeg ikke har maktet det tidligere, er fordi jeg har fortrengt de fleste minnene. Jeg er redd for at de skal komme tilbake, med mangedoblet styrke. Jeg er redd minnene vil slå meg over ende, skade meg.

 Jeg var egentlig aldri som de andre barna. Ikke det at jeg på noen som helst slags måte var ekstraordinær, jeg var bare ikke som alle andre. Hjemmet mitt var ikke som hos de andre barna. Det var aldri snakk om omsorgssvikt eller dårlig behandling, jeg fikk det jeg trengte, materialistisk og til dels følelsesmessig, jeg hadde det i grunn ganske bra. Men oppmerssomheten som barn ofte søker og krever, manglet til en viss grad. Det gjorde meg oppmerksomhetssyk. Jeg gjorde mye ut av meg, var framtredende. I tillegg til min oppmerksomhetssyke atferd, kom også anatomien min meg og klassekameratene mine i forkjøpet. Jeg ble et naturlig midtpunkt, og dermed et naturlig objekt for mobbing. Jeg vegrer meg for å karakterisere meg selv som et ”offer”, for det var jeg ikke. Jeg slo tilbake, både verbalt og fysisk. Flere ganger var det også jeg som provoserte frem situasjonen.

 Mobbingen økte i intensitet, det ble så ille at jeg ikke kunne åpne munnen min uten å få slengbemerkninger etter meg. Jeg var aldri trygg, kunne ikke gjemme meg. Mobberne ble sterkere og flere og flere. Barn har en tendens til å følge lederen, følge den med størst kjeft og minst selvtillit. Den høylytte idioten, som i frykt for å vise egen svakhet, rakker ned på andre til det til slutt ikke er noe igjen. Til mennesket er borte, til all vilje til motstand er knust, og man står der og bare lar ordene flomme. Det hele ender med at man mister egen evne til å tenke ”det er ikke sant, det stemmer ikke, jeg er ikke slik.”, man blir slik. Man blir slik mobberen forteller deg at du er.

 Jeg minnes en bestemt episode, hvor jeg gikk hjem fra skolen. Alene. Ette meg kommer en gjeng fra klassen. Selv om de er flere, ser jeg de kun som en diger svart skygge som siger etter meg. De roper og hyler ulike skjellsord. Stygge ting, forferdelige ting. Skyggen går etter meg, hele veien hjem. Helt til døra. De åpner døra til oppgangen og fortsetter å rope, helt til jeg har kommet inn ytterdøra. Den episoden, er og vil for alltid være, den verste opplevelsen i hele mitt liv. Fullstendig ydmyket og livredd. Det går så langt at man til slutt begynner å frykte for sitt eget liv.

Lærerne på skolen visste ikke hva de skulle gjøre. De forsøkte utallige ganger å ta det opp, uten hell. Jeg har ingenting å utsette på deres innsats, de gjorde virkelig alt de kunne. Enkelte holdninger og standpunkter kan ikke endres. Mennesker kan ikke endres. Det sies at tiden leger alle sår. Det stemmer ikke. Ikke for mitt vedkommende, i hvert fall. Når man gjentatte ganger, gjennom flere år, blir utsatt for usakelige kommentarer som omhandler fysisk utseende og kropp, bærer man det med seg videre. Man hører alltid den lille, irriterende stemmen i bakhodet. Den lar meg ikke være tilfreds, det vil alltid være noe som kunne vært annerledes, noe som kunne vært bedre. Det er rart det der, hvordan små ord, bokstaver satt i sammenheng for å skape betydning, kan ødelegge og såre så dypt. Heldigvis har mange flotte mennesker og gode ord gjennom årene, tatt plassen til mange av de tomme og grusomme ordene.

Mobbingen fulgte meg inn i første året på ungdomsskolen, men forsvant etter hvert. Den har vært borte siden. Men selv om ropene har stilnet, bærer jeg det fortsatt med meg. Jeg preges, hver eneste dag. Jeg stiller spørsmålstegn ved egne evner, undervurderer og ”forstår” alltid hvorfor folk rakker ned på meg. Jeg er enig. Jeg klarer ikke motsi, fordi jeg ikke har noe å argumentere med. Det har vært en lang og hard kamp, og den vil trolig fortsette. Men jeg vet jeg har, og vil vinne. Jeg er fortsatt her. Men jeg kommer ikke til å delta på skolegjenforeningen.