Magnifying glass

Det skremmer meg at jeg blir eldre for hver eneste dag som går. Det føles ikke som om tiden beveger seg, som om den går fremover. Det har nok en sammenheng med at jeg har vært ung hele livet, det er det eneste jeg kjenner til. Jeg frykter at jeg plutselig en dag skal våkne opp, gammel. Kanskje blir jeg sittende å undre, hvor ble tiden av? Hvor ble livet av? Jeg frykter jeg ikke skal få oppnådd drømmene mine, at jeg ikke skal få benyttet meg av mitt potensiale. Jeg frykter jeg blir sittende igjen å stille meg selv spørsmålene ”Hva om?”, ”Hvorfor?”, ”Hvordan?”, ”Hva skjedde?”. Jeg har, om det overhodet er mulig, oppnådd et snev av dødsangst i en alder av 23 år.

Jeg er redd.

Jeg er selvdestruktiv. Det finnes dager der jeg tenker : ”Hadde verden vært et bedre sted uten meg?”. Det kan hende det høres ut som om jeg har alvorlige psykiske lidelser, og har behov for timesvis med intensiv kognitiv terapi og elektrosjokkbehandling fra 30-tallet.
Jeg tror tankene er humane. De er vanlige, men det er noe man som regel ikke tør å sette ord på, fordi de eventuelle handlingene knyttet til tankene er så grusomme, så uforståelige, men samtidig også utenfor rekkevidde, det er kun en kort tanke. Den forsvinner like raskt som den kommer.

Av og til forestiller jeg meg min egen begravelse. Hvordan menneskene som er meg nær, de som er igjen, riktignok, hvordan de reagerer, hva de føler. Jeg avsluitter raskt denne tanketråden. Jeg finner den narsissitisk. Jeg føler det er feil av meg å sitte å forestille meg hvordan mine bekjentskaper vil reagere når jeg er borte, at de gråter og sørger, mens jeg ligger der, intetanende og spirituelt fraværende. En ganske syk tanketråd, når jeg ser den i skriftlig form. Men jeg tror ikke jeg er alene. Siden ungdomsskolealder, har jeg og en rekke av mine venninner forestilt oss hvilke sanger som skulle være passende i forhold til våre respektive begravelser. Merkelig nok, var det dette som var fokuset, ikke bryllup og andre lystige samlinger. Det er noe vakkert over det, på en måte. En slags siste feiring.
Jeg tror disse tankene er universelle. Alle mennesker har ulike tanker om livet, døden og alt det måtte innebære. Vi frykter ulike, men jeg mistenker - også like aspekter ved livet.

Jeg frykter å bli værende der jeg er. Jeg er født med et ekstremt behov om å markere meg. Jeg er ikke interessert i å bli hysjet på og stilt i et hjørne for å blomstre. Jeg må være tilstede. Det er en egenskap som både er elsket og hatet. Av meg selv, og andre. Heldigvis er jeg utstyrt med en bryter, så jeg er selv fullstendig inforståttmed når bryteren må skrus av. Jeg vil opp og fram, jeg vil være kreativ, benytte meg av fantasien og de mange ideene som farer igjennom hjernen min. Jeg vil ikke sitte på et kontor, jobbe deltid i et yrke jeg ikke finner interessant, jeg vil leve av kreativitet, fantasi og hjernen min. Det eneste jeg mangler er mot. Og tålmodighet.

Av og til blir jeg sint på meg selv. Jeg er selvmedliden, føler verden har vært urettferdig mot meg, på en eller annen måte. Jeg føler jeg ikke har blitt tildelt nok. Jeg misunner andre, unner de ikke det positive med livet. Tenker ”Hvorfor har de fortjent å ha det slik? Hva har de gjort for å fortjene det?”. Jeg blir sint på meg selv igjen. Jeg vet det er feil av meg. Det er feil av meg og ikke unne andre mennesker å ha det godt. Samtidig ønsker jeg selvfølgelig det beste for menneskene jeg er glad i. Jeg blir ambivalent. Jeg må ta meg selv i nakken, kjefter på utsiden fra innsiden, og utsiden kjefter på innsiden.

Da snakker jeg med meg selv.

Jeg er glad jeg bor alene, hvis ikke hadde jeg vært innesperret på hvite rom, med mennesker i legefrakker og journaler, jeg hadde blitt en menneskelig nålepute, og et utstillingsobjekt for nysgjerrige stundenter. Hjernen min hadde blitt analysert og fotografert, den hadde blitt studert og maltraktert. Jeg hadde blitt en blanding av skjønnlitteratur og ektefølt tekst. Jeg hadde blitt bokstaver i et Word-dokument, hvis framtid foreløpig var usikker, men som muligens kunne bli publisert på en middelmådig blogg med et simpelt design, og korte historier om romantiske gester og følelsesladde skildringer om ulike sider ved livet som ikke gikk som planlagt. Men jeg ble i det minste publisert.