Je ne sais pas.

Okei, no e i dritlei av at alle ska komme med det samme "tipset". "Koffor blogge du ikkje på bokmål, da får du fleire lesera". Altså, hvis det va lesera i va ute etter, hadde i muligens fresha opp designet på bloggen, tatt et småfrekt bilde av me sjøl, brukt det som header og skreve om hverdagslige problem, som f.eks kvisa og inngrodde hår. I kan avsløre at den egentlige grunnen til at i blogge e som følger:

1) I blir småkåt av å se kor raskt fingran mine bevege se over tastaturet. Og for å ikkje virke belastende for mine facebookvenna, velge i å benytte me av bloggen framfor å rape chatten.

2) I lid av en sjukdom som føre til at hjernen min produsere 239420938 fleire tanka samtidig enn ka som e gjennomsnittelig normalt for kvinna på min alder, sett på landsbasis. Det medføre derfor at i e nødt til å feste tankan mine til nokka. I har valgt å benytte me av det tragiske og oppbrukte konseptet - blogg. Det irritere me, egentlig. Det ordet. "blogg". E ganske kvalmt. Spesielt hvis du legg til en tjukk L.

3) perkselrfwkerkownknerwfiæoaewjripogfajeipjgipaerjgkjrgk. Fyfaen, no gikk fingran kjempefort. Sjøl om det ikkje va faktiske ord som blei nedskreve.

Nei, off. Sorry, men i har liksom mista fullstendig fatninga om dagen. I skjønne virkelig ikkje ka i bedriv. I har nemlig bestemt me for å flytte hjem. Jepp, til Modle. Og akkurat i skrivende stund forstår i det virkelig ikkje. I har nemlig en tendens til å få skikkelig angst og nervesammenbrudd i forkant av at en livsendrende avgjørelse ska utføres i praksis. I begynne å lure på om det ikkje e Oslo det e nokka feil med, men om det e me. Kanskje i rett og slett mangle evnen til å falle til ro. Ka om i blir fullstendig ulykkelig og miserabel i Molde? ka faen ska i ta me til da? Ikkje faen om i flytte igjen. Det nekte i. Det e i hvert fall helvete på jord. Nei, i orke ikkje tenke meir i no.

Just for the heck of it så slenge i med et par bilda i akkurat presterte å bla fram fra den mest inngrodde fila på heile PCen. For rundt et år sia syns i det virka ekstremt festlig å ta webcam-bilda av me sjøl når i kom hjem fra fylla,for og så sende dem på mail til en stakkars intetanende Amalie.

Runkemateriale fra øverste hylle:







Ekkje rart ho mor e stolt av sitt eneste barn. Det e faen ikkje håp. Det ekke det. Null fuckings håp. Verden, VERDEEEEEEN. I kan like godt begynne å samle på gråstein igjen.